Telefon fra Hald

For bare noen måneder siden var jeg fast bestemt på å flytte til Bergen, bo sammen med venninner i en koselig leilighet og studere. Psykologi, kanskje. Eller journalistikk?
For noen måneder siden torde jeg ikke å tenke på å flytte til andre siden av verden, eller lære meg et nytt språk.
For noen måneder siden var planen min trygg og forutsigbar. Hva skjedde?
Min gode venninne Ingvild var fast bestemt på å begynne på Hald, og etter hvert som vi snakket mer og mer om det, fikk plutselig jeg også lyst! Jeg snakket med ettåring Thor Håkon da han var på besøk på Sagavoll (hvor jeg går), og bestemte meg: jeg skulle i hvert fall søke.
Så. Søknad. Tiltak? Ja. Hva skriver man i en egenpresentasjon mon tro?
Jaja, jeg får ta med alt da. Hvem jeg er, på godt og vondt. Attester? Check. Vitnemål? Check. Sendt.

En mild vårdag på Sagavoll tilbringes sammen med Hilde på en benk med årets første is, og den første telefonen fra Hald kommer. Intervju? Selvfølgelig vil jeg det!
Jeg begynner så smått å tenke på at dette kanskje kan bli virkelighet. Skal jeg om noen måneder ut i den store verden?
Intervjuet gikk fint og ble kombinert med en hyggelig Oslo- tur. Vi fikk beskjed om at vi kunne vente oss svar i løpet av mai.

Da jeg sto opp 24. april visste jeg ikke at denne dagen skulle bli en enda større merkedag enn jeg hadde trodd. Det var allerde en dag jeg hadde gledet meg lenge til, for danseklassen min satte opp vår avsluttende forestilling. Jeg var spent og glad, og litt stresset. Ti minutter før generalprøven ringer Hald- Wenche. "Har du to minutter?

Jeg har en god nyhet, og det er at du er tatt ut

til Act-Now programmet vårt i Peru!"

Jeg kunne ikke blitt mer lykkelig, og danset med

dobbel glede resten av kvelden.

Lille meg.

Lille meg skal ut i den store, store verden.
Hva kan jeg bidra med?

Eller enda viktigere: Hva kan jeg lære?

Anteligvis mer enn jeg tror...

Link til artikkel om mitt kommende arbeidssted:
http://www.strommestiftelsen.no/?did=460226