Grip dagen

 Jeg vet at det er fryktelig irriterende når det er vinter og ruskevær hjemme i Norge, og jeg sitter her å skryter av sol og 30 grader i skyggen. Men i dag kan jeg likevel ikke dy meg for å beskrive hvor deilig det er å leve i Nicaragua.

Jeg er jo ikke på ferie, jeg studerer fulltid, men online- forelesning er ikke så verst når jeg sitter i en flott hage under mango- og sitrontrær. Jeg trenger ikke å bruke tid på hva jeg skal ha på meg, for sommerkjole og slippers er omtrent det eneste garderoben min består av. De beste vennene mine bor bare kvartaler unna, og ellers finnes det meste i gangavstand.  

I dag er det søndag og fridag for de fleste. Mine venninner og jeg dro derfor ut til stranda Las Peñitas som ligger omtrent to mil utenfor sentrum. Vi haiket begge veier og slapp derfor unna den stappfulle bussen. Vannet var så deilig at jeg tilbrakte nesten hele dagen flytende i bølgene. Til lunsj spiste vi fersk fisk for en tier av en liten familie hvor far fisker og mor steker.

- Chelita!! Mucho sol! SUN, SUN!!, ropte mennene etter meg på gata. Kanskje ikke så rart, bikiniskillet blir fryktelig tydelig på en hvit kropp.

Jeg er veldig takknemlig for livet jeg lever og mulighetene jeg har. Nicaragua har lært meg å nyte øyeblikkene, takke for hver dag og stresse mindre. Det skal jeg ta med meg til Norge – når jeg en gang kommer hjem. 

Utsikt fra "forelesningssalen"

Om å være en del av to ulike kulturer

Det er lenge siden jeg har klart å sette meg ned for å skrive blogg. Det er mye jeg gjerne skulle formidlet til verden, men å samle tankene og få de ned på papiret (les: tastaturet) er ikke alltid lett når det er mange følelser innblandet.

Julen feiret jeg hjemme i Norge med familien, og det var to fantastiske uker i vinterlandet. Det var faktisk godt å fryse litt, ta på seg varme klær og sove under en tykk dyne. Men aller viktigst var det selvfølgelig å være sammen med min nærmeste familie og treffe noen av mine beste venner igjen. 

Julemiddag med familien

Å plutselig være i Norge etter fire måneder i et av Latin- Amerikas fattigste land, Nicaragua, føltes uvirkelig. Huset vårt føltes som et slott, og jeg gledet meg over de mest hverdagslige ting: at det var rent overalt, å slippe å gå med sko inne, varmt vann i dusjen, stillhet, et fullt kjøleskap. Men å være vitne til ”julestria” i Norge satt jeg ikke fullt så stor pris på. Min ekstrajobb i butikk gjorde at jeg solgte uttallige julegaver og hørte  mange samtaler om stresset, gavepresset og rengjøringen som følger med jula. Det ble store konstraster til hverdagen min i Nicaragua hvor de færreste forventer en Ipad under treet, en mer realistisk drøm er å kunne spise seg mett og ha tak over hodet. 

Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for at vi kjøper gaver til hverandre, gleden av å gi skal vi ikke glemme. Men jeg oppfordrer alle til å reflektere litt over at vi er en liten prosent av verdens befolkning som lever i denne overfloden. Vi har et ansvar for å dele, ikke bare med våre nærmeste, men med medmennesker som trenger å få dekket de mest elementære behov. Noen vil fraskrive seg ansvar ved å si at vi har jobbet for rikdommen vår, men da tenker jeg på alle mine venner her som har studert hardt, jobber dagen lang og likevel aldri kan komme i nærheten av de mulighetene vi har som nordmenn.

Jeg ble ønsket velkommen tilbake til León etter jul

Mine internasjonale venninner

 Etter bare to uker hjemme i Lillesand var det med blanede følelser jeg satte meg på flyet tilbake til Nicaragua. Jeg føler meg så privilegert som har muligheten til å reise og ha ”familie” i tre forskjellige verdensdeler, men det det koster noen tårer og bekymringer også. Jeg hadde egentlig planlagt å reise til Peru i januar, men av ulike grunner ble planene endret og jeg bor fortsatt i León. Her studerer jeg spansk og journalistikk via internett (eksamener i Norge i mai), underviser i salsa og latino- dans, er med i en salsagruppe, har gode venner og en flott kjæreste. Jeg bor i et hyggelig kollektiv og trives på alle måter. Men som sagt; det kan også være krevende å bo i en kultur så ulik min egen. 

Nyttårsaften på stranda med gode venner

Jeg savner Norge, familie og venner, og jeg savner min peruanske ”familie” i Lima. Heldigvis er jeg over språkbarrieren og føler ikke at spansken hindrer meg i det sosiale. Men det er kanskje når man kan et språk godt nok at man begynner å merke kulturforskjellene på kroppen? En god dose tålmodighet må jeg smøre meg med i enkelte situasjoner hvor jeg er fristet til å bruke min norske effektivitet til å fortelle folk hvordan ting skal gjøres. Og jeg kan mange ganger bli rasende av at jeg ikke kan gå i fred på gata uten at det blir ropt vulgære ting etter meg. Det er kjedelig når jeg av og til må melde meg ut av samtaler fordi jeg ikke helt forstår humoren. Men jeg tror at det er når jeg er frustert og irritert at endring kan skje. Jeg har ikke vondt av å bli litt mer tålmodig, og stadig vekk blir jeg overrasket over at andres måte å løse ting på ikke var så dum likevel. Å kunne ignorere frekke menn på gata er en kunst, men ved å studere latin- amerikansk kultur og historie forstår jeg mer og mer hvorfor det er slik. Det betyr ikke at macho- kulturen skal overses eller aksepteres, men igjen; for å kunne endre, må man forstå. Heldigvis har jeg fantastiske folk rundt meg som lytter til min frustrasjon og kan forklare meg det jeg ikke forstår ved den nicaragüanske kulturen. Dessuten kan jeg glede meg til besøk i februar og mars av Thea og Tone! Det blir fint å vise fram det jeg har her med noen som kjenner meg godt fra før!
Hasta pronto!

En natt på offentlig sykehus

Det har skjedd mye siden sist her i León. Ja, for jeg er her enda, selv om de aller fleste fra Kulturstudier har reist enten hjem eller til nye destinasjoner.

Både muntlig og skriftlig eksamen er vel overstått, nå gjenstår bare hjemmeeksamen.

”Gi en beskrivelse av Nicaraguas politiske historie”. På spansk selvfølgelig. Jeg skal begynne snart, skal bare drikke litt kaffe, bare skrive litt blogg, skal bare møte noen venninner og bare skype litt først…

Forrige uke ble jeg syk for første gang i løpet av dette oppholdet. Og når jeg først skulle være syk, så skulle jeg visst være det skikkelig! Forferdelige magekramper og altfor høy feber gjorde at til og med jeg skjønte at det var nødvendig å dra på sykehus. Min kjære Eyner tok meg med på akutt- avdelingen på det offentlige sykehuset, og det ble litt av en opplevelse. Ventesalen var full av mennesker, og etter å ha blitt registrert ventet vi noe som virket som en evighet før jeg fikk komme inn til sjekk. Jeg var ganske slått ut av feberen, så jeg husker ikke helt hva som skjedde, men jeg vet at det ble tatt masse prøver og jeg ble koblet til en ”dryppe- pose” (den viste seg å være svært lite praktisk da det ble mange ganger inn og ut av toalettet i løpet av en natta, men jeg ble etter hvert ganske god på å løpe med stativet). Røntgen, blodprøver, urinprøve, ALT skulle testes. Jeg skjønte aldri hvordan systemet fungerte, men jeg fikk en bunke med håndskrevne papirlapper som jeg leverte til legene på de ulike avdelingene, og etter 3-4 timer ropte de opp resultatene på alle som hadde tatt prøver den siste tiden.

Sykehuset i León

 Da vi endelig kunne gå hjem, kl 6 om morgenen, hadde vi tilbrakt 12 timer på sykehuset. Diagnosen var kraftig influensa og jeg fikk med meg et lass med medisiner og beskjed om å komme på kontroll hver dag den uka. Fikk inntrykk av at de aldri klarte å finne ut hva som feilte meg, men med litt sterk antibiotika så går det sikkert greit… Jeg ventet bare på regningen, og tenkte at her var det nok noen som ønsket å utnytte reiseforsikringen min, så jeg ble veldig overrasket da det ikke kom noen regning. Staten betaler, til og med for meg som er utlending. Ikke en gang smertestillende måtte jeg punge ut for! Det er jo veldig positivt at det finnes et slikt helsetilbud, for som kjent er majoriteten av befolkningen i Nicaragua fattige. Nå er nok ikke det offentlige sykehuset det mest renslige eller hygieniske, så jeg regner med at de som har muligheten likevel foretrekker å betale litt mer for et privat sykehus. 

Medisinene må tas, om enn litt stiv i maska!

 Etter mange dager med kun flytende føde ble jeg til slutt frisk. Jeg reiste nemlig noen dager på stranda ”El Transito”, og den salte lufta gjorde susen. Jeg trengte virkelig noen dager med avslapning, og på Nicaragua Ocean Hotel fant vi et av klodens paradiser. Både hotellet og stranda hadde vi helt for oss, og vi nøt stillheten, sola, havet og nicaraguansk mat i tre herlige dager, og jeg ønsket bare å stoppe tida….

Men det er ikke så verst å være tilbake i León heller. Jeg har akkurat flyttet inn i en leilighet hvor jeg skal bo den siste tida, og trives godt. Det er et stort, hyggelig hus hvor de andre rommene også leies ut. Her har jeg mulighet til å lage mat (noe jeg har savnet veldig), og spise i hagen under mango- og sitrontrær. Den store hunden Sami er hyggelig selskap, enten jeg ser på tv i gyngestolene i stua eller leser bok i hengekøya i bakgården.

Fint liv! 

Presidentvalg i Nicaragua

Flagget til vinnerpartiet; FSLN

  Det er midt i eksamenstiden, og første eksamen i didaktikk er allerede unnagjort. Skriftlig, muntlig og eksamen i Latin- Amerika studier gjenstår. Livet i León går sin gang, og jeg er glad for at jeg utsatte billetten min og blir her helt til 15. desember. I all lesingen er det fort gjort å glemme å nyte livet her; varmen, forholdsvis kort vei til stranda, mulighet til å spise ute hver dag, musikken, kulturen, dansing… Ikke så verst alternativ til kalde, grå lesesaler i november- Norge!

I og med at jeg studerer Latin- Amerikastudier i tillegg til spansken, så handler mye av pensumet mitt om politikk. I den anledning har vi vært heldige; det var nemlig presidentvalg i Nicaragua på søndag. En spesiell situasjon hvor den sittende presidenten, Daniel Ortega fra partiet FSLN, endret grunnloven for å kunne stille til valg en periode til. Og han vant valget, med 66 % av stemmene.

Ortega var en av lederskikkelsene under revolusjonen i 1979 og fulgte den gang ideene til Sandino. Han har med årene forandret seg mye, og dermed skuffet mange av dem som var med å kjempe for revolusjonen. Tette relasjoner med Chávez og Castro gjør at jeg ikke akkurat får stor tilitt til ham. 

President Daniel Ortega, som får lede Nicaragua en periode til....

Man kan diskutere hvorvidt valget gikk riktig for seg, om han virkelig fikk så mange prosent som statistikkene sier. Man kan også diskutere om det er en tragedie eller glede at han vant.

Min mening er at det er forferdelig trist. Riktignok har partiet hans gjort mye bra for landets fattige, med de demokratiske verdiene vi setter så høyt blir ikke tatt like alvorlig her. Ortega har svært mye makt og rett og slett gjøre akkurat hva han vil. Politiet lystrer hans ordre, han eier flere av de store mediekanalene, og den økonomiske eliten gir sin stemme i bytte mot sosiale goder. Han bruker mange skitne virkemidler for å kjøpe seg stemmer, og det finnes mange grusomme eksempler på hva som skjer med dem som kritiserer ham eller partiet offentlig. 

Og noe av det jeg synes er verst: Ortega har blitt anklaget for å ha seksuelt misbrukt sin stedatter systematisk over mange år, men fordi han er immun mot loven, så ble han ikke straffet. Hva gjør det med kvinnesynet og ”macho- kulturen” i Nicaragua, når landets øverste leder kan få seg til å gjøre noe slikt?  Apropos kvinnesyn; han innførte i sin forrige presidentperiode totalforbud mot abort, også den terapeutiske varianten (som tillater abort når det er fare for livet til mor eller barn).

Folket feirer "seieren"

Det som gjør alt ekstra vanskelig er at ingen av de andre presidentkandidatene som stilte til valg var gode alternativer til den autoritære Ortega. Det må drastiske forandringer til i det politiske systemet hvis Nicaragua skal komme inn i et mer demokratisk spor med makt til folket – og ”folket” er det fattige flertallet, ikke det rike mindretall. La oss håpe at Ortega i hvert fall ikke gjør situasjonen verre for landet i sin kommende periode som president, og at det, før neste valg, dukker opp en lederskikkelse som tenker mer på Nicaraguas folk enn på seg selv.

Forsinket innlegg om salsakongressen!

Salsa- Battle mellom gutter og jenter

Det er i skrivende stund tirsdag formiddag og hverdagen er i gang igjen etter en uvanlig helg. Sola skinner fra blå himmel over León og det er første gang på flere uker at det er så varmt at svetten pipler i panna, selv når jeg sitter stille i skyggen.

Fredag dro Johanne og jeg til Managua for å delta på en internasjonal salsakongress. Vi tok inn på hotellet hvor eventen skulle finne sted, og man vet man har vært lenge uten ”luksus” når vi var overbegeistret over varmt vann i dusjen, rene håndkler, aircondition og noe som lignet på dyner.

Litt nervøse var vi da vi så at de andre deltakerne begynte å komme, alle så ut til å kjenne noen, mens vi var de eneste som ikke var fra Latin- Amerika. Og på velkomstfesten forsto jeg at ikke bare danset alle L.A- style (jeg danser cubansk), men alle var tilsynelatende profesjonelle. Vi prøvde å gjøre oss usynlige, og snek oss til slutt ut og bestilte middag fra room- service – og samlet masse mot til resten av helga!

Lørdag var det kurs hele dagen, så vi fikk mulighet til å lære mange nye stiler (New York, bachata, cha cha cha, koreografi, cubansk, lady styling, afro, rumba) og bli kjent med mange hyggelige folk. Vi oppdaget også at de fleste som hadde danset på fredag var instruktører, så det skulle bare mangle at de var flinke.  På kursene var det flere som faktisk var på vårt nivå. Om kvelden var det storslagen fest med show og live- band. Endelig fikk jeg danse litt cubansk, og jeg var igjen i mitt rette element.

Søndag hadde også tettpakket program med kurs,  og det tok på å danse så mange timer i høyhælte sko andre dag på rad!   

Dansegulvet før kursene begynte lørdag morgen

 Alt i alt sitter jeg igjen med masse ny kunnskap innenfor salsa, nye venner, en deilig luksus- helg; men jeg ble også litt tankefull. Helga kostet relativt mye i forhold til prisnivået og lønningene her, og det var ganske tydelig at dette var det bare overklassen som hadde råd til. Ingen fra min salsagruppe hadde mulighet til å reise, og jeg liker ikke at forskjellene blir så tydelige. I tillegg fikk jeg for første gang føle på hvordan det er å bli diskriminert på grunn av hudfarge. Selv om jeg vet at jeg ikke er håpløs til å danse, og at jeg kan mye om min stilart, så opplevde jeg flere dømmende kommentarer om at jeg måtte ikke tro at jeg kunne noe, for jeg var jo hvit. Jeg hørte ikke til der. Jentene sa ikke noe, men hvis blikk kunne drepe…. Selv om dette var ubehagelig, så tror jeg at jeg har litt godt av det også. Godt av å forstå litt mer av hvordan det føles å dømmes uten noe som helst grunnlag, bare fordi man tilfeldigvis ser annerledes ut.

MEN - det finnes ikke noe ”oss” eller ”dem” ´, bare ”VI”. 

Festklare!

Jentene gir alt i battlen!

Tida flyr...

Uten mat og drikke duger heltinnen ikke

Luksus?

I dag våknet jeg klokken fem av at jeg var kald og måtte ta på meg en genser. Det er første gang jeg opplever her i Nica! Det har nemlig regnet heftig to dager i strekk, og jeg følte nesten jeg var i Norge, behovet for en stor kopp te og en varm dyne meldte seg.

Eksamen nærmer seg, og forelesningene blir mer kompliserte, så nå gjelder det å ikke miste hodet. Det er fort gjort at andre ting blir mer fristende, tida går jo så fort når man har det gøy! Forrige helg var jeg i Granada sammen med Silje. Det var en totalt avslappende jentehelg med spa, shopping, god mat og sjokolade- workshop (hvor vi lagde sjokolade fra bunnen av).

Fornøyd med min ferdige chili- sjokolade

Jeg danser fortsatt mye salsa, og har begynt å forberede meg til den store internasjonale salsakongressen i Managua neste helg. Dit kommer de beste lærerne fra hele kontinentet, og det blir show og fest hver kveld. Sammen med Johanne skal jeg bo på hotellet hvor kongressen skal finne sted, og jeg gleeeeeder meg!

Men først kommer en helg her i León hvor jeg skal undervise en zumba- time, gå på reagge- konsert og lage ”norsk” taco til våre Nica- venner. Det er ingen tvil om at jeg trives godt her i Nicaragua, og i går endret jeg flybilletten min slik at jeg blir her tre uker lenger enn planlagt. Vil ikke helt våkne opp av denne drømmen! 

Jentene i salsagruppa

Meg og Eyner på salsakveld, La Olla Quemada

 

Du vet du har vært lenge i Latin- Amerika når...

Inspirert av diverse reiseblogg- venner (les: Hilde), her kommer det uungåelige:

Du vet du har vært lenge i Latin- Amerika når:

·      Når myggsprayen er din beste venn på forelesning

·      Når du synes det er helt normalt å ha en tykk seddelbunke i lommeboka og ikke bankkort

·      Når du ikke lenger reagerer på at flyalarmen går av kl 07.00 og kl 12.00 hver dag

·      Når du blir forkjøla om det er mindre enn 23 grader i forelesningssalen

·      Når du ikke blir fornærmet av at dansepartneren tilbyr deg håndkle på salsakvelden fordi du er gjennomvåt av svette

·      Når en del av kveldsrutinen er å sjekke om det er mus under senga

·      Når du ikke lenger tror at det er krig eller en tidlig nyttårsfeiring hver gang det blir skutt opp raketter

·      Når intimgrensen din for normale samtaler er betraktelig inskrenket

·      Når du ikke lenger bryr deg om å bli brun, det er sol hver dag uansett

·      Når du ser ut som et spørsmålstegn om noen plutselig snakker engelsk til deg

·      Når morsmålet blir krydret med spanske uttrykk fordi du ikke husker hvordan det sies på norsk (Òjala at det er pannekaker til frokost!)

·      Når du ikke blir irritert over at kassadama på supermarkedet bruker tid på å putte varene til hver kunde i poser

·      Når du håper at det skal begynne å regne snart, fordi det er FOR varmt

·      Når du oppfatter en gutt som hyggelig bare fordi han IKKE spør om du vil være med han hjem

·      Når du synes varmt vann i dusjen er en unødvendig luksus

·      Når du har kontantkort på mobilen og synes du er heldig som har fargeskjerm

·      Når de hvite sokkene dine er svarte, selv når de er nyvasket.

·      Når du aksepterer at det faktisk ikke finnes juice uten sukker i butikken

·      Når du synes det er helt normalt å dele taxi med ukjente, og gjerne slå av en prat med dem

·      Når du begynner å si til vennene dine at de skal komme en halvtime før avtalt tid, for å være sikker på at de kommer omtrent tidsnok

·      Når du ikke lenger legger merke til kysselyder og plystring fra menn på gata

·      Når du blir vant til å planlegge skype- dates med åtte timers tidsforskjell

·      Når du legger ut et blogginnlegg som heter ”Du vet du har vært lenge i Latin- Amerika når…”