Viva la Vida

Musikk har en tendens til å påvirke meg i mange situasjoner og akkurat nå hører jeg på ”Viva la Vida” av Coldplay. Tittelen betyr på spansk akkurat det jeg gjør nå:


LEVER LIVET.

Livet har mange nyanser, og jeg legger ekstra godt merke til dem nå. Hver uke skjer det så mye at det føles som en måned, og hver dag kan ofte inneholde alle typer følelser; fra sinne til glede.

På lørdag flyttet Katrine og jeg inn til familien vi skal bo hos de neste seks månedene. Vi var litt nervøse; vil vi trives, hvordan er barna, hva slags mat spiser de, vil vi føle oss utrygge i området?

Heldigvis trengte vi ikke å bekymre oss. Familien, som allerede har fire barn på 6, 8, 12 og 17 år, tok godt i mot oss fra første dag. En av de første tingene jeg la merke til var at de virket så fredelige og så glade i hverandre! Her er det ingen slossing eller smelling med dører, og det virker som om alle har respekt for hverandre.

Søndag ble vi tatt med i kirken, og jeg fikk samme følelse der. Alle ønsket oss velkommen og vi ble invitert på en masse aktiviteter. Jeg gleder meg veldig til å bli bedre kjent med folkene der!

Søndag er også familiedagen i dette landet, og det betyr mer enn å bare spise middag sammen. Like ved huset vårt er det en koselig liten park med fotballbane, gressplener og lekeplass. Dit gikk vi med hele familien og spilte volleyball, lekte og hadde det kjempe gøy! Aktivitetene virket samlende på oss alle, og det var bra for meg å få kontakt med barna gjennom noe som ikke betydde veldig mye innviklet snakking!

Da mandagen kom var vi også veldig spente. Dette var nemlig vår første dag på ”Agape”, prosjektet hvor vi skal jobbe og bruke det meste av tiden vår på. ”Asociacion Agape” (www.asociacionagape.org) er et ressurssenter som jobber ut i fra en av de fattigste bydelene i Lima, Huaycan.

Huaycan har mange problemer som påvirker store deler av samfunnet. Det er for eksempel mye vold i familiene, seksuelt misbruk av jenter, prostitusjon, rusmisbruk og andre problemer som ofte følger med fattigdom. Agape har profesjonelle psykologer, jurister, sosiologer og miljøarbeidere som jobber hardt med å redusere disse mange utfordringene. Gjennom å ha blant annet dramagrupper på skoler, et ungdomsprogram på radioen, psykologhjelp for misbrukte kvinner og barn, forening for voldutsatte mødre og kampanjer mot vold, så er de en tydelig institusjon som (jeg har inntrykk av) har stor tillitt blant innbyggerne i området.

Og her skal altså jeg jobbe. Det er lett å tenke; hva kan de bruke meg til? Hvilken nytte kan jeg gjøre? Men jeg minner meg selv på at jeg er her for å lære. Jeg må være ydmyk og innrømme at jeg vet ingenting om hvordan man takler slike problemer i den omfatning som finnes her. Heldigvis så vet jeg at Gud har en plan for meg, og jeg tar det som et godt tegn at de allerede har nevnt at de kunne trenge en danselærer til hiphop- gruppen… 

Å kunne kommunisere gjennom ord og uttrykk er en luksus jeg ikke har tenkt over før jeg plutselig mangler den. Nå skjønner jeg hvor mye humor, personlighet og informasjon som bare forsvinner når man ikke får uttrykt seg! Jeg forstår det meste når folk snakker litt langsomt, og jeg kan gjøre meg forstått og delta i samtaler hvis jeg skjønner hva det handler om. Men det er noen dager, som i dag, hvor jeg er helt utslitt av å konsentrere meg om å forstå og er frustert fordi jeg ikke får snakket om jeg det jeg har lyst til. Det er vanskeligere å bli kjent med folk når jeg ikke får vist hvem jeg er, fordi jeg ikke har ordene. Det er lett å bare trekke seg tilbake og heller bli oppfattet som veldig sjenert og litt dum, men det er ikke min plan.

Mine fantastiske foreldre sendte med meg en bok med gullkorn da jeg reiste, og dagens ord passer godt; ” Det er alt det du unngår som hindrer vekst!”.

Og med det i bakhodet, så tar jeg sats, hver dag.