mandag 30. januar 2012

Grip dagen




 Jeg vet at det er fryktelig irriterende når det er vinter og ruskevær hjemme i Norge, og jeg sitter her å skryter av sol og 30 grader i skyggen. Men i dag kan jeg likevel ikke dy meg for å beskrive hvor deilig det er å leve i Nicaragua.
Jeg er jo ikke på ferie, jeg studerer fulltid, men online- forelesning er ikke så verst når jeg sitter i en flott hage under mango- og sitrontrær. Jeg trenger ikke å bruke tid på hva jeg skal ha på meg, for sommerkjole og slippers er omtrent det eneste garderoben min består av. De beste vennene mine bor bare kvartaler unna, og ellers finnes det meste i gangavstand.  
I dag er det søndag og fridag for de fleste. Mine venninner og jeg dro derfor ut til stranda Las Peñitas som ligger omtrent to mil utenfor sentrum. Vi haiket begge veier og slapp derfor unna den stappfulle bussen. Vannet var så deilig at jeg tilbrakte nesten hele dagen flytende i bølgene. Til lunsj spiste vi fersk fisk for en tier av en liten familie hvor far fisker og mor steker.
- Chelita!! Mucho sol! SUN, SUN!!, ropte mennene etter meg på gata. Kanskje ikke så rart, bikiniskillet blir fryktelig tydelig på en hvit kropp.
Jeg er veldig takknemlig for livet jeg lever og mulighetene jeg har. Nicaragua har lært meg å nyte øyeblikkene, takke for hver dag og stresse mindre. Det skal jeg ta med meg til Norge – når jeg en gang kommer hjem. 

Utsikt fra "forelesningssalen"

mandag 23. januar 2012

Om å være en del av to ulike kulturer



Det er lenge siden jeg har klart å sette meg ned for å skrive blogg. Det er mye jeg gjerne skulle formidlet til verden, men å samle tankene og få de ned på papiret (les: tastaturet) er ikke alltid lett når det er mange følelser innblandet.
Julen feiret jeg hjemme i Norge med familien, og det var to fantastiske uker i vinterlandet. Det var faktisk godt å fryse litt, ta på seg varme klær og sove under en tykk dyne. Men aller viktigst var det selvfølgelig å være sammen med min nærmeste familie og treffe noen av mine beste venner igjen. 

Julemiddag med familien
Å plutselig være i Norge etter fire måneder i et av Latin- Amerikas fattigste land, Nicaragua, føltes uvirkelig. Huset vårt føltes som et slott, og jeg gledet meg over de mest hverdagslige ting: at det var rent overalt, å slippe å gå med sko inne, varmt vann i dusjen, stillhet, et fullt kjøleskap. Men å være vitne til ”julestria” i Norge satt jeg ikke fullt så stor pris på. Min ekstrajobb i butikk gjorde at jeg solgte uttallige julegaver og hørte  mange samtaler om stresset, gavepresset og rengjøringen som følger med jula. Det ble store konstraster til hverdagen min i Nicaragua hvor de færreste forventer en Ipad under treet, en mer realistisk drøm er å kunne spise seg mett og ha tak over hodet. 


Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for at vi kjøper gaver til hverandre, gleden av å gi skal vi ikke glemme. Men jeg oppfordrer alle til å reflektere litt over at vi er en liten prosent av verdens befolkning som lever i denne overfloden. Vi har et ansvar for å dele, ikke bare med våre nærmeste, men med medmennesker som trenger å få dekket de mest elementære behov. Noen vil fraskrive seg ansvar ved å si at vi har jobbet for rikdommen vår, men da tenker jeg på alle mine venner her som har studert hardt, jobber dagen lang og likevel aldri kan komme i nærheten av de mulighetene vi har som nordmenn.

Jeg ble ønsket velkommen tilbake til León etter jul

Mine internasjonale venninner
 Etter bare to uker hjemme i Lillesand var det med blanede følelser jeg satte meg på flyet tilbake til Nicaragua. Jeg føler meg så privilegert som har muligheten til å reise og ha ”familie” i tre forskjellige verdensdeler, men det det koster noen tårer og bekymringer også. Jeg hadde egentlig planlagt å reise til Peru i januar, men av ulike grunner ble planene endret og jeg bor fortsatt i León. Her studerer jeg spansk og journalistikk via internett (eksamener i Norge i mai), underviser i salsa og latino- dans, er med i en salsagruppe, har gode venner og en flott kjæreste. Jeg bor i et hyggelig kollektiv og trives på alle måter. Men som sagt; det kan også være krevende å bo i en kultur så ulik min egen. 

Nyttårsaften på stranda med gode venner



Jeg savner Norge, familie og venner, og jeg savner min peruanske ”familie” i Lima. Heldigvis er jeg over språkbarrieren og føler ikke at spansken hindrer meg i det sosiale. Men det er kanskje når man kan et språk godt nok at man begynner å merke kulturforskjellene på kroppen? En god dose tålmodighet må jeg smøre meg med i enkelte situasjoner hvor jeg er fristet til å bruke min norske effektivitet til å fortelle folk hvordan ting skal gjøres. Og jeg kan mange ganger bli rasende av at jeg ikke kan gå i fred på gata uten at det blir ropt vulgære ting etter meg. Det er kjedelig når jeg av og til må melde meg ut av samtaler fordi jeg ikke helt forstår humoren. Men jeg tror at det er når jeg er frustert og irritert at endring kan skje. Jeg har ikke vondt av å bli litt mer tålmodig, og stadig vekk blir jeg overrasket over at andres måte å løse ting på ikke var så dum likevel. Å kunne ignorere frekke menn på gata er en kunst, men ved å studere latin- amerikansk kultur og historie forstår jeg mer og mer hvorfor det er slik. Det betyr ikke at macho- kulturen skal overses eller aksepteres, men igjen; for å kunne endre, må man forstå. Heldigvis har jeg fantastiske folk rundt meg som lytter til min frustrasjon og kan forklare meg det jeg ikke forstår ved den nicaragüanske kulturen. Dessuten kan jeg glede meg til besøk i februar og mars av Thea og Tone! Det blir fint å vise fram det jeg har her med noen som kjenner meg godt fra før!
Hasta pronto!