En natt på offentlig sykehus

Det har skjedd mye siden sist her i León. Ja, for jeg er her enda, selv om de aller fleste fra Kulturstudier har reist enten hjem eller til nye destinasjoner.

Både muntlig og skriftlig eksamen er vel overstått, nå gjenstår bare hjemmeeksamen.

”Gi en beskrivelse av Nicaraguas politiske historie”. På spansk selvfølgelig. Jeg skal begynne snart, skal bare drikke litt kaffe, bare skrive litt blogg, skal bare møte noen venninner og bare skype litt først…

Forrige uke ble jeg syk for første gang i løpet av dette oppholdet. Og når jeg først skulle være syk, så skulle jeg visst være det skikkelig! Forferdelige magekramper og altfor høy feber gjorde at til og med jeg skjønte at det var nødvendig å dra på sykehus. Min kjære Eyner tok meg med på akutt- avdelingen på det offentlige sykehuset, og det ble litt av en opplevelse. Ventesalen var full av mennesker, og etter å ha blitt registrert ventet vi noe som virket som en evighet før jeg fikk komme inn til sjekk. Jeg var ganske slått ut av feberen, så jeg husker ikke helt hva som skjedde, men jeg vet at det ble tatt masse prøver og jeg ble koblet til en ”dryppe- pose” (den viste seg å være svært lite praktisk da det ble mange ganger inn og ut av toalettet i løpet av en natta, men jeg ble etter hvert ganske god på å løpe med stativet). Røntgen, blodprøver, urinprøve, ALT skulle testes. Jeg skjønte aldri hvordan systemet fungerte, men jeg fikk en bunke med håndskrevne papirlapper som jeg leverte til legene på de ulike avdelingene, og etter 3-4 timer ropte de opp resultatene på alle som hadde tatt prøver den siste tiden.

Sykehuset i León

 Da vi endelig kunne gå hjem, kl 6 om morgenen, hadde vi tilbrakt 12 timer på sykehuset. Diagnosen var kraftig influensa og jeg fikk med meg et lass med medisiner og beskjed om å komme på kontroll hver dag den uka. Fikk inntrykk av at de aldri klarte å finne ut hva som feilte meg, men med litt sterk antibiotika så går det sikkert greit… Jeg ventet bare på regningen, og tenkte at her var det nok noen som ønsket å utnytte reiseforsikringen min, så jeg ble veldig overrasket da det ikke kom noen regning. Staten betaler, til og med for meg som er utlending. Ikke en gang smertestillende måtte jeg punge ut for! Det er jo veldig positivt at det finnes et slikt helsetilbud, for som kjent er majoriteten av befolkningen i Nicaragua fattige. Nå er nok ikke det offentlige sykehuset det mest renslige eller hygieniske, så jeg regner med at de som har muligheten likevel foretrekker å betale litt mer for et privat sykehus. 

Medisinene må tas, om enn litt stiv i maska!

 Etter mange dager med kun flytende føde ble jeg til slutt frisk. Jeg reiste nemlig noen dager på stranda ”El Transito”, og den salte lufta gjorde susen. Jeg trengte virkelig noen dager med avslapning, og på Nicaragua Ocean Hotel fant vi et av klodens paradiser. Både hotellet og stranda hadde vi helt for oss, og vi nøt stillheten, sola, havet og nicaraguansk mat i tre herlige dager, og jeg ønsket bare å stoppe tida….

Men det er ikke så verst å være tilbake i León heller. Jeg har akkurat flyttet inn i en leilighet hvor jeg skal bo den siste tida, og trives godt. Det er et stort, hyggelig hus hvor de andre rommene også leies ut. Her har jeg mulighet til å lage mat (noe jeg har savnet veldig), og spise i hagen under mango- og sitrontrær. Den store hunden Sami er hyggelig selskap, enten jeg ser på tv i gyngestolene i stua eller leser bok i hengekøya i bakgården.

Fint liv! 

Presidentvalg i Nicaragua

Flagget til vinnerpartiet; FSLN

  Det er midt i eksamenstiden, og første eksamen i didaktikk er allerede unnagjort. Skriftlig, muntlig og eksamen i Latin- Amerika studier gjenstår. Livet i León går sin gang, og jeg er glad for at jeg utsatte billetten min og blir her helt til 15. desember. I all lesingen er det fort gjort å glemme å nyte livet her; varmen, forholdsvis kort vei til stranda, mulighet til å spise ute hver dag, musikken, kulturen, dansing… Ikke så verst alternativ til kalde, grå lesesaler i november- Norge!

I og med at jeg studerer Latin- Amerikastudier i tillegg til spansken, så handler mye av pensumet mitt om politikk. I den anledning har vi vært heldige; det var nemlig presidentvalg i Nicaragua på søndag. En spesiell situasjon hvor den sittende presidenten, Daniel Ortega fra partiet FSLN, endret grunnloven for å kunne stille til valg en periode til. Og han vant valget, med 66 % av stemmene.

Ortega var en av lederskikkelsene under revolusjonen i 1979 og fulgte den gang ideene til Sandino. Han har med årene forandret seg mye, og dermed skuffet mange av dem som var med å kjempe for revolusjonen. Tette relasjoner med Chávez og Castro gjør at jeg ikke akkurat får stor tilitt til ham. 

President Daniel Ortega, som får lede Nicaragua en periode til....

Man kan diskutere hvorvidt valget gikk riktig for seg, om han virkelig fikk så mange prosent som statistikkene sier. Man kan også diskutere om det er en tragedie eller glede at han vant.

Min mening er at det er forferdelig trist. Riktignok har partiet hans gjort mye bra for landets fattige, med de demokratiske verdiene vi setter så høyt blir ikke tatt like alvorlig her. Ortega har svært mye makt og rett og slett gjøre akkurat hva han vil. Politiet lystrer hans ordre, han eier flere av de store mediekanalene, og den økonomiske eliten gir sin stemme i bytte mot sosiale goder. Han bruker mange skitne virkemidler for å kjøpe seg stemmer, og det finnes mange grusomme eksempler på hva som skjer med dem som kritiserer ham eller partiet offentlig. 

Og noe av det jeg synes er verst: Ortega har blitt anklaget for å ha seksuelt misbrukt sin stedatter systematisk over mange år, men fordi han er immun mot loven, så ble han ikke straffet. Hva gjør det med kvinnesynet og ”macho- kulturen” i Nicaragua, når landets øverste leder kan få seg til å gjøre noe slikt?  Apropos kvinnesyn; han innførte i sin forrige presidentperiode totalforbud mot abort, også den terapeutiske varianten (som tillater abort når det er fare for livet til mor eller barn).

Folket feirer "seieren"

Det som gjør alt ekstra vanskelig er at ingen av de andre presidentkandidatene som stilte til valg var gode alternativer til den autoritære Ortega. Det må drastiske forandringer til i det politiske systemet hvis Nicaragua skal komme inn i et mer demokratisk spor med makt til folket – og ”folket” er det fattige flertallet, ikke det rike mindretall. La oss håpe at Ortega i hvert fall ikke gjør situasjonen verre for landet i sin kommende periode som president, og at det, før neste valg, dukker opp en lederskikkelse som tenker mer på Nicaraguas folk enn på seg selv.

Forsinket innlegg om salsakongressen!

Salsa- Battle mellom gutter og jenter

Det er i skrivende stund tirsdag formiddag og hverdagen er i gang igjen etter en uvanlig helg. Sola skinner fra blå himmel over León og det er første gang på flere uker at det er så varmt at svetten pipler i panna, selv når jeg sitter stille i skyggen.

Fredag dro Johanne og jeg til Managua for å delta på en internasjonal salsakongress. Vi tok inn på hotellet hvor eventen skulle finne sted, og man vet man har vært lenge uten ”luksus” når vi var overbegeistret over varmt vann i dusjen, rene håndkler, aircondition og noe som lignet på dyner.

Litt nervøse var vi da vi så at de andre deltakerne begynte å komme, alle så ut til å kjenne noen, mens vi var de eneste som ikke var fra Latin- Amerika. Og på velkomstfesten forsto jeg at ikke bare danset alle L.A- style (jeg danser cubansk), men alle var tilsynelatende profesjonelle. Vi prøvde å gjøre oss usynlige, og snek oss til slutt ut og bestilte middag fra room- service – og samlet masse mot til resten av helga!

Lørdag var det kurs hele dagen, så vi fikk mulighet til å lære mange nye stiler (New York, bachata, cha cha cha, koreografi, cubansk, lady styling, afro, rumba) og bli kjent med mange hyggelige folk. Vi oppdaget også at de fleste som hadde danset på fredag var instruktører, så det skulle bare mangle at de var flinke.  På kursene var det flere som faktisk var på vårt nivå. Om kvelden var det storslagen fest med show og live- band. Endelig fikk jeg danse litt cubansk, og jeg var igjen i mitt rette element.

Søndag hadde også tettpakket program med kurs,  og det tok på å danse så mange timer i høyhælte sko andre dag på rad!   

Dansegulvet før kursene begynte lørdag morgen

 Alt i alt sitter jeg igjen med masse ny kunnskap innenfor salsa, nye venner, en deilig luksus- helg; men jeg ble også litt tankefull. Helga kostet relativt mye i forhold til prisnivået og lønningene her, og det var ganske tydelig at dette var det bare overklassen som hadde råd til. Ingen fra min salsagruppe hadde mulighet til å reise, og jeg liker ikke at forskjellene blir så tydelige. I tillegg fikk jeg for første gang føle på hvordan det er å bli diskriminert på grunn av hudfarge. Selv om jeg vet at jeg ikke er håpløs til å danse, og at jeg kan mye om min stilart, så opplevde jeg flere dømmende kommentarer om at jeg måtte ikke tro at jeg kunne noe, for jeg var jo hvit. Jeg hørte ikke til der. Jentene sa ikke noe, men hvis blikk kunne drepe…. Selv om dette var ubehagelig, så tror jeg at jeg har litt godt av det også. Godt av å forstå litt mer av hvordan det føles å dømmes uten noe som helst grunnlag, bare fordi man tilfeldigvis ser annerledes ut.

MEN - det finnes ikke noe ”oss” eller ”dem” ´, bare ”VI”. 

Festklare!

Jentene gir alt i battlen!