Den siste tiden i León - for denne gang

På La Isla

Jeg er inne i mine siste to uker her i Nicaragua for denne gang, neste fredag setter jeg meg nemlig på flyet til Norge. Hjemme kaller eksamener og sommerjobb, før jeg mest sannsynlig reiser tilbake til León i september. Men først; fire fine måneder i Norge med familie, venner og jobbing.

Jobbing har det også vært mye av her i det siste. Eyner og jeg fant ut av det var stort marked for å drive salsaundervisning, så danseskolen på La Isla Fundación har blitt utviklet og vi har fullt kjør med salsatimer nesten hver dag. Vi har også flyttet til La Isla- huset, og det er en herlig forandring! Her er det alltid liv og røre, med hyggelige voluntører og ansatte. Ikke så dumt å jobbe sammen med noen av mine beste venner! Heller ikke så dumt å ha kort vei til jobben, frokosten utvides med noen minutter, og jeg kan ta en dusj mellom to dansetimer. 

Etter å ha svettet seg nesten dehydrert hver eneste dag i flere måneder, var det en STOR lettelse da det idag plutselig begynte å regne! Lufta ble frisk og fuktig, og vi får slippe den sterke sola og støvet for en stund. 

Studering i mitt nye hjem

Velfortjent pause på min nye favoritt- kafé "Libelula"

 

Påskeferien ble tilbragt på stranda «El Tránsito», et fantastisk sted hvor det hverken er turister, barer eller restauranter, så vi underholdt hverandre med kortspill, lange turer på stranda, lesing og bading. Mye avslapning, god mat, våkne til bølgebrus, se sola gå ned i havet om ettermiddagen...Jeg lever virkelig livets gode dager! 

Men samtidig, det er mange tanker som må tenkes og valg som må tas når hjertet er delt mellom to kulturer. Det krever mot, økonomisk planlegging, tålmodighet, tro og håp – men «størst av alt er kjærligheten...»

Turist i egen by

Det har skjedd mye siden siste bloggoppdatering. Jeg har for eksempel hatt besøk av kjære Thea i over en uke! 

På Manhattan Sushi Bar

Jeg har tidligere ikke vært så oppdatt av å gjøre ”turist- ting” her i León, men fordelen med det er at jeg fikk se mange nye ting da Thea og jeg dro på tur! Vulkanen Cerro Negro har jeg vært på før, men det ble en helt ny opplevelse denne gangen. Vinden var nemlig så sterk av vi praktisk talt ble blåst over ende! På et punkt lurte jeg på om det egentlig var trygt å stå der på toppen med de kraftige vindkastene, men guiden sa at han skulle si ifra om den overskred grensen for hva som var forsvarlig.  Det føltes ganske eksotisk å traske oppover i aska, måtte krype for vinden og kjenne på glovarm sand ved vulkanens kjerne. Ikke minst var det morsomt å løpe ned, og vi lo litt for oss selv da vår nedtur var raskere enn dem som satt på brett (volcano boarding). De var ikke helt heldige med teknikken. 

På Cerro Negro

Tatt av vinden?

 Flotte naturopplevelser fikk vi også da vi dro til øya Juan Venado i ”jungelen” ved kysten utenfor León. Vi kjørte på en slags saltvannselv i en liten båt sammen med oppmerksomme guider som viste oss spesielle fugler, iguanaer og til og med et par krokodiller. Da vi gikk i land på øya var vi plutselig bare noen meter fra en fantastisk strand hvor de ikke var en sjel å se! Vi måtte jo ta et bad, men guiden hadde skremt oss med både hai- og manethistorier, så det ble ikke lange dukkerten. 

Tur til katedralen, soling og bading på stranda, byvandring i León, coctails på Manhattan Restaurant, salsa på La Olla Quemada og vennekveld hjemme hos oss var noen av de andre aktivitetene vi rakk å gjøre. Tida gikk fort, men veldig fint å ha deg her Thea!

Las Peñitas

Fra Leóns gater

Eyner og meg

Smurfe- shot!

Vennekveld hjemme i stua

 Nå som det har kommet en ny gruppe med Kulturstudier- studenter som vil lære å danse, så er timeplanen fylt opp med salsa- og zumbatimer på La Isla Fundation. Men jeg er heldig som jobber med noe jeg elsker! Studiene går bra, til tross for en del trøbbel med treg postgang, noe som gjør at jeg fortsatt ikke har fått alle bøkene mine.

I forbindelse med kvinnedagen forrige uke ville mine venninner og jeg delta på et markerings- tog i León sentrum. Selv om jeg ikke er aktiv feminist, så er det helt klart at kvinnene her i Nicaragua bør organisere seg for å forbedre sine rettigheter og i det minste prøve å forandre holdningene til ”det svake kjønn”. Skuffende nok var det ikke mange som møtte opp, og av de som kom var de fleste medlemmer av diverse kvinnegrupper i andre byer enn León. Da marsjen fortsatt ikke hadde begynt halvannen time etter at den skulle starte, ga vi opp. Det er vanskelig å beregne Nica- Time. 

Karen og meg med "kvinnedag- effekene" vi fikk utdelt

Temperaturen er nærmere 40 grader på dagtid, og det blir ikke akkurat kaldere de nærmeste ukene, så jeg prøver å vende meg til å studere uten å koke over. Jeg burde kanskje begynne NÅ. Hasta luego!

Verden er liten

Verden er ganske liten. Jeg har mange eksempler på det, og et av de rareste er da jeg satt meg inn i en tilfeldig taxi på vei hjem til León etter en tur på stranda. Når man tar drosje her, så er det fast pris per person, og sjåføren tar gjerne opp nye pasasjerer på veien. Taxien vår stoppet for ei utenlandsk jente med stor sekk, og vi presset oss sammen i baksetet. Etter å ha kikket på meg flere ganger, spurte hun; - Er du norsk? – Ja, svarte jeg, og lurte på hvordan de kunne være så  synlig. – Jeg har vært på zumba- timene dine i Oslo, så jeg kjente deg igjen, sa jenta. Hun backpacket i Latin- Amerika, og hadde vært innom León et par dager. At jeg skulle møte en av de noen få hundre personene som har vært på zumba- timene mine i en tilfeldig drosje i León synes jeg var ganske festlig. Så vi slo av en prat, og jeg ønsket henne god tur videre. Kanskje vi treffes igjen på et treningsenter i Oslo en gang?

Roa

 Ellers har det kommet et nytt familiemedlem i kollektivet vårt. En bitteliten kattunge som vi har kalt Roa (betyr gate på catalán, siden katten ble funnet på gata). Jeg som tidligere ikke har vært så opptatt av dyr, og faktisk har litt hundeskrekk, bor nå i samme hus som to viltre hunder og tre katter. Men hundene (Harley og Tiger) hindrer i hvert fall innbrudd, og når vår nye kattunge blir større, så skal den jakte på musene vi dessverre stadig vekk har på kjøkkenet.

Tiger og Harley

Grip dagen

 Jeg vet at det er fryktelig irriterende når det er vinter og ruskevær hjemme i Norge, og jeg sitter her å skryter av sol og 30 grader i skyggen. Men i dag kan jeg likevel ikke dy meg for å beskrive hvor deilig det er å leve i Nicaragua.

Jeg er jo ikke på ferie, jeg studerer fulltid, men online- forelesning er ikke så verst når jeg sitter i en flott hage under mango- og sitrontrær. Jeg trenger ikke å bruke tid på hva jeg skal ha på meg, for sommerkjole og slippers er omtrent det eneste garderoben min består av. De beste vennene mine bor bare kvartaler unna, og ellers finnes det meste i gangavstand.  

I dag er det søndag og fridag for de fleste. Mine venninner og jeg dro derfor ut til stranda Las Peñitas som ligger omtrent to mil utenfor sentrum. Vi haiket begge veier og slapp derfor unna den stappfulle bussen. Vannet var så deilig at jeg tilbrakte nesten hele dagen flytende i bølgene. Til lunsj spiste vi fersk fisk for en tier av en liten familie hvor far fisker og mor steker.

- Chelita!! Mucho sol! SUN, SUN!!, ropte mennene etter meg på gata. Kanskje ikke så rart, bikiniskillet blir fryktelig tydelig på en hvit kropp.

Jeg er veldig takknemlig for livet jeg lever og mulighetene jeg har. Nicaragua har lært meg å nyte øyeblikkene, takke for hver dag og stresse mindre. Det skal jeg ta med meg til Norge – når jeg en gang kommer hjem. 

Utsikt fra "forelesningssalen"

Om å være en del av to ulike kulturer

Det er lenge siden jeg har klart å sette meg ned for å skrive blogg. Det er mye jeg gjerne skulle formidlet til verden, men å samle tankene og få de ned på papiret (les: tastaturet) er ikke alltid lett når det er mange følelser innblandet.

Julen feiret jeg hjemme i Norge med familien, og det var to fantastiske uker i vinterlandet. Det var faktisk godt å fryse litt, ta på seg varme klær og sove under en tykk dyne. Men aller viktigst var det selvfølgelig å være sammen med min nærmeste familie og treffe noen av mine beste venner igjen. 

Julemiddag med familien

Å plutselig være i Norge etter fire måneder i et av Latin- Amerikas fattigste land, Nicaragua, føltes uvirkelig. Huset vårt føltes som et slott, og jeg gledet meg over de mest hverdagslige ting: at det var rent overalt, å slippe å gå med sko inne, varmt vann i dusjen, stillhet, et fullt kjøleskap. Men å være vitne til ”julestria” i Norge satt jeg ikke fullt så stor pris på. Min ekstrajobb i butikk gjorde at jeg solgte uttallige julegaver og hørte  mange samtaler om stresset, gavepresset og rengjøringen som følger med jula. Det ble store konstraster til hverdagen min i Nicaragua hvor de færreste forventer en Ipad under treet, en mer realistisk drøm er å kunne spise seg mett og ha tak over hodet. 

Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for at vi kjøper gaver til hverandre, gleden av å gi skal vi ikke glemme. Men jeg oppfordrer alle til å reflektere litt over at vi er en liten prosent av verdens befolkning som lever i denne overfloden. Vi har et ansvar for å dele, ikke bare med våre nærmeste, men med medmennesker som trenger å få dekket de mest elementære behov. Noen vil fraskrive seg ansvar ved å si at vi har jobbet for rikdommen vår, men da tenker jeg på alle mine venner her som har studert hardt, jobber dagen lang og likevel aldri kan komme i nærheten av de mulighetene vi har som nordmenn.

Jeg ble ønsket velkommen tilbake til León etter jul

Mine internasjonale venninner

 Etter bare to uker hjemme i Lillesand var det med blanede følelser jeg satte meg på flyet tilbake til Nicaragua. Jeg føler meg så privilegert som har muligheten til å reise og ha ”familie” i tre forskjellige verdensdeler, men det det koster noen tårer og bekymringer også. Jeg hadde egentlig planlagt å reise til Peru i januar, men av ulike grunner ble planene endret og jeg bor fortsatt i León. Her studerer jeg spansk og journalistikk via internett (eksamener i Norge i mai), underviser i salsa og latino- dans, er med i en salsagruppe, har gode venner og en flott kjæreste. Jeg bor i et hyggelig kollektiv og trives på alle måter. Men som sagt; det kan også være krevende å bo i en kultur så ulik min egen. 

Nyttårsaften på stranda med gode venner

Jeg savner Norge, familie og venner, og jeg savner min peruanske ”familie” i Lima. Heldigvis er jeg over språkbarrieren og føler ikke at spansken hindrer meg i det sosiale. Men det er kanskje når man kan et språk godt nok at man begynner å merke kulturforskjellene på kroppen? En god dose tålmodighet må jeg smøre meg med i enkelte situasjoner hvor jeg er fristet til å bruke min norske effektivitet til å fortelle folk hvordan ting skal gjøres. Og jeg kan mange ganger bli rasende av at jeg ikke kan gå i fred på gata uten at det blir ropt vulgære ting etter meg. Det er kjedelig når jeg av og til må melde meg ut av samtaler fordi jeg ikke helt forstår humoren. Men jeg tror at det er når jeg er frustert og irritert at endring kan skje. Jeg har ikke vondt av å bli litt mer tålmodig, og stadig vekk blir jeg overrasket over at andres måte å løse ting på ikke var så dum likevel. Å kunne ignorere frekke menn på gata er en kunst, men ved å studere latin- amerikansk kultur og historie forstår jeg mer og mer hvorfor det er slik. Det betyr ikke at macho- kulturen skal overses eller aksepteres, men igjen; for å kunne endre, må man forstå. Heldigvis har jeg fantastiske folk rundt meg som lytter til min frustrasjon og kan forklare meg det jeg ikke forstår ved den nicaragüanske kulturen. Dessuten kan jeg glede meg til besøk i februar og mars av Thea og Tone! Det blir fint å vise fram det jeg har her med noen som kjenner meg godt fra før!
Hasta pronto!