En natt på offentlig sykehus

Det har skjedd mye siden sist her i León. Ja, for jeg er her enda, selv om de aller fleste fra Kulturstudier har reist enten hjem eller til nye destinasjoner.

Både muntlig og skriftlig eksamen er vel overstått, nå gjenstår bare hjemmeeksamen.

”Gi en beskrivelse av Nicaraguas politiske historie”. På spansk selvfølgelig. Jeg skal begynne snart, skal bare drikke litt kaffe, bare skrive litt blogg, skal bare møte noen venninner og bare skype litt først…

Forrige uke ble jeg syk for første gang i løpet av dette oppholdet. Og når jeg først skulle være syk, så skulle jeg visst være det skikkelig! Forferdelige magekramper og altfor høy feber gjorde at til og med jeg skjønte at det var nødvendig å dra på sykehus. Min kjære Eyner tok meg med på akutt- avdelingen på det offentlige sykehuset, og det ble litt av en opplevelse. Ventesalen var full av mennesker, og etter å ha blitt registrert ventet vi noe som virket som en evighet før jeg fikk komme inn til sjekk. Jeg var ganske slått ut av feberen, så jeg husker ikke helt hva som skjedde, men jeg vet at det ble tatt masse prøver og jeg ble koblet til en ”dryppe- pose” (den viste seg å være svært lite praktisk da det ble mange ganger inn og ut av toalettet i løpet av en natta, men jeg ble etter hvert ganske god på å løpe med stativet). Røntgen, blodprøver, urinprøve, ALT skulle testes. Jeg skjønte aldri hvordan systemet fungerte, men jeg fikk en bunke med håndskrevne papirlapper som jeg leverte til legene på de ulike avdelingene, og etter 3-4 timer ropte de opp resultatene på alle som hadde tatt prøver den siste tiden.

Sykehuset i León

 Da vi endelig kunne gå hjem, kl 6 om morgenen, hadde vi tilbrakt 12 timer på sykehuset. Diagnosen var kraftig influensa og jeg fikk med meg et lass med medisiner og beskjed om å komme på kontroll hver dag den uka. Fikk inntrykk av at de aldri klarte å finne ut hva som feilte meg, men med litt sterk antibiotika så går det sikkert greit… Jeg ventet bare på regningen, og tenkte at her var det nok noen som ønsket å utnytte reiseforsikringen min, så jeg ble veldig overrasket da det ikke kom noen regning. Staten betaler, til og med for meg som er utlending. Ikke en gang smertestillende måtte jeg punge ut for! Det er jo veldig positivt at det finnes et slikt helsetilbud, for som kjent er majoriteten av befolkningen i Nicaragua fattige. Nå er nok ikke det offentlige sykehuset det mest renslige eller hygieniske, så jeg regner med at de som har muligheten likevel foretrekker å betale litt mer for et privat sykehus. 

Medisinene må tas, om enn litt stiv i maska!

 Etter mange dager med kun flytende føde ble jeg til slutt frisk. Jeg reiste nemlig noen dager på stranda ”El Transito”, og den salte lufta gjorde susen. Jeg trengte virkelig noen dager med avslapning, og på Nicaragua Ocean Hotel fant vi et av klodens paradiser. Både hotellet og stranda hadde vi helt for oss, og vi nøt stillheten, sola, havet og nicaraguansk mat i tre herlige dager, og jeg ønsket bare å stoppe tida….

Men det er ikke så verst å være tilbake i León heller. Jeg har akkurat flyttet inn i en leilighet hvor jeg skal bo den siste tida, og trives godt. Det er et stort, hyggelig hus hvor de andre rommene også leies ut. Her har jeg mulighet til å lage mat (noe jeg har savnet veldig), og spise i hagen under mango- og sitrontrær. Den store hunden Sami er hyggelig selskap, enten jeg ser på tv i gyngestolene i stua eller leser bok i hengekøya i bakgården.

Fint liv! 

Presidentvalg i Nicaragua

Flagget til vinnerpartiet; FSLN

  Det er midt i eksamenstiden, og første eksamen i didaktikk er allerede unnagjort. Skriftlig, muntlig og eksamen i Latin- Amerika studier gjenstår. Livet i León går sin gang, og jeg er glad for at jeg utsatte billetten min og blir her helt til 15. desember. I all lesingen er det fort gjort å glemme å nyte livet her; varmen, forholdsvis kort vei til stranda, mulighet til å spise ute hver dag, musikken, kulturen, dansing… Ikke så verst alternativ til kalde, grå lesesaler i november- Norge!

I og med at jeg studerer Latin- Amerikastudier i tillegg til spansken, så handler mye av pensumet mitt om politikk. I den anledning har vi vært heldige; det var nemlig presidentvalg i Nicaragua på søndag. En spesiell situasjon hvor den sittende presidenten, Daniel Ortega fra partiet FSLN, endret grunnloven for å kunne stille til valg en periode til. Og han vant valget, med 66 % av stemmene.

Ortega var en av lederskikkelsene under revolusjonen i 1979 og fulgte den gang ideene til Sandino. Han har med årene forandret seg mye, og dermed skuffet mange av dem som var med å kjempe for revolusjonen. Tette relasjoner med Chávez og Castro gjør at jeg ikke akkurat får stor tilitt til ham. 

President Daniel Ortega, som får lede Nicaragua en periode til....

Man kan diskutere hvorvidt valget gikk riktig for seg, om han virkelig fikk så mange prosent som statistikkene sier. Man kan også diskutere om det er en tragedie eller glede at han vant.

Min mening er at det er forferdelig trist. Riktignok har partiet hans gjort mye bra for landets fattige, med de demokratiske verdiene vi setter så høyt blir ikke tatt like alvorlig her. Ortega har svært mye makt og rett og slett gjøre akkurat hva han vil. Politiet lystrer hans ordre, han eier flere av de store mediekanalene, og den økonomiske eliten gir sin stemme i bytte mot sosiale goder. Han bruker mange skitne virkemidler for å kjøpe seg stemmer, og det finnes mange grusomme eksempler på hva som skjer med dem som kritiserer ham eller partiet offentlig. 

Og noe av det jeg synes er verst: Ortega har blitt anklaget for å ha seksuelt misbrukt sin stedatter systematisk over mange år, men fordi han er immun mot loven, så ble han ikke straffet. Hva gjør det med kvinnesynet og ”macho- kulturen” i Nicaragua, når landets øverste leder kan få seg til å gjøre noe slikt?  Apropos kvinnesyn; han innførte i sin forrige presidentperiode totalforbud mot abort, også den terapeutiske varianten (som tillater abort når det er fare for livet til mor eller barn).

Folket feirer "seieren"

Det som gjør alt ekstra vanskelig er at ingen av de andre presidentkandidatene som stilte til valg var gode alternativer til den autoritære Ortega. Det må drastiske forandringer til i det politiske systemet hvis Nicaragua skal komme inn i et mer demokratisk spor med makt til folket – og ”folket” er det fattige flertallet, ikke det rike mindretall. La oss håpe at Ortega i hvert fall ikke gjør situasjonen verre for landet i sin kommende periode som president, og at det, før neste valg, dukker opp en lederskikkelse som tenker mer på Nicaraguas folk enn på seg selv.

Forsinket innlegg om salsakongressen!

Salsa- Battle mellom gutter og jenter

Det er i skrivende stund tirsdag formiddag og hverdagen er i gang igjen etter en uvanlig helg. Sola skinner fra blå himmel over León og det er første gang på flere uker at det er så varmt at svetten pipler i panna, selv når jeg sitter stille i skyggen.

Fredag dro Johanne og jeg til Managua for å delta på en internasjonal salsakongress. Vi tok inn på hotellet hvor eventen skulle finne sted, og man vet man har vært lenge uten ”luksus” når vi var overbegeistret over varmt vann i dusjen, rene håndkler, aircondition og noe som lignet på dyner.

Litt nervøse var vi da vi så at de andre deltakerne begynte å komme, alle så ut til å kjenne noen, mens vi var de eneste som ikke var fra Latin- Amerika. Og på velkomstfesten forsto jeg at ikke bare danset alle L.A- style (jeg danser cubansk), men alle var tilsynelatende profesjonelle. Vi prøvde å gjøre oss usynlige, og snek oss til slutt ut og bestilte middag fra room- service – og samlet masse mot til resten av helga!

Lørdag var det kurs hele dagen, så vi fikk mulighet til å lære mange nye stiler (New York, bachata, cha cha cha, koreografi, cubansk, lady styling, afro, rumba) og bli kjent med mange hyggelige folk. Vi oppdaget også at de fleste som hadde danset på fredag var instruktører, så det skulle bare mangle at de var flinke.  På kursene var det flere som faktisk var på vårt nivå. Om kvelden var det storslagen fest med show og live- band. Endelig fikk jeg danse litt cubansk, og jeg var igjen i mitt rette element.

Søndag hadde også tettpakket program med kurs,  og det tok på å danse så mange timer i høyhælte sko andre dag på rad!   

Dansegulvet før kursene begynte lørdag morgen

 Alt i alt sitter jeg igjen med masse ny kunnskap innenfor salsa, nye venner, en deilig luksus- helg; men jeg ble også litt tankefull. Helga kostet relativt mye i forhold til prisnivået og lønningene her, og det var ganske tydelig at dette var det bare overklassen som hadde råd til. Ingen fra min salsagruppe hadde mulighet til å reise, og jeg liker ikke at forskjellene blir så tydelige. I tillegg fikk jeg for første gang føle på hvordan det er å bli diskriminert på grunn av hudfarge. Selv om jeg vet at jeg ikke er håpløs til å danse, og at jeg kan mye om min stilart, så opplevde jeg flere dømmende kommentarer om at jeg måtte ikke tro at jeg kunne noe, for jeg var jo hvit. Jeg hørte ikke til der. Jentene sa ikke noe, men hvis blikk kunne drepe…. Selv om dette var ubehagelig, så tror jeg at jeg har litt godt av det også. Godt av å forstå litt mer av hvordan det føles å dømmes uten noe som helst grunnlag, bare fordi man tilfeldigvis ser annerledes ut.

MEN - det finnes ikke noe ”oss” eller ”dem” ´, bare ”VI”. 

Festklare!

Jentene gir alt i battlen!

Tida flyr...

Uten mat og drikke duger heltinnen ikke

Luksus?

I dag våknet jeg klokken fem av at jeg var kald og måtte ta på meg en genser. Det er første gang jeg opplever her i Nica! Det har nemlig regnet heftig to dager i strekk, og jeg følte nesten jeg var i Norge, behovet for en stor kopp te og en varm dyne meldte seg.

Eksamen nærmer seg, og forelesningene blir mer kompliserte, så nå gjelder det å ikke miste hodet. Det er fort gjort at andre ting blir mer fristende, tida går jo så fort når man har det gøy! Forrige helg var jeg i Granada sammen med Silje. Det var en totalt avslappende jentehelg med spa, shopping, god mat og sjokolade- workshop (hvor vi lagde sjokolade fra bunnen av).

Fornøyd med min ferdige chili- sjokolade

Jeg danser fortsatt mye salsa, og har begynt å forberede meg til den store internasjonale salsakongressen i Managua neste helg. Dit kommer de beste lærerne fra hele kontinentet, og det blir show og fest hver kveld. Sammen med Johanne skal jeg bo på hotellet hvor kongressen skal finne sted, og jeg gleeeeeder meg!

Men først kommer en helg her i León hvor jeg skal undervise en zumba- time, gå på reagge- konsert og lage ”norsk” taco til våre Nica- venner. Det er ingen tvil om at jeg trives godt her i Nicaragua, og i går endret jeg flybilletten min slik at jeg blir her tre uker lenger enn planlagt. Vil ikke helt våkne opp av denne drømmen! 

Jentene i salsagruppa

Meg og Eyner på salsakveld, La Olla Quemada

 

Du vet du har vært lenge i Latin- Amerika når...

Inspirert av diverse reiseblogg- venner (les: Hilde), her kommer det uungåelige:

Du vet du har vært lenge i Latin- Amerika når:

·      Når myggsprayen er din beste venn på forelesning

·      Når du synes det er helt normalt å ha en tykk seddelbunke i lommeboka og ikke bankkort

·      Når du ikke lenger reagerer på at flyalarmen går av kl 07.00 og kl 12.00 hver dag

·      Når du blir forkjøla om det er mindre enn 23 grader i forelesningssalen

·      Når du ikke blir fornærmet av at dansepartneren tilbyr deg håndkle på salsakvelden fordi du er gjennomvåt av svette

·      Når en del av kveldsrutinen er å sjekke om det er mus under senga

·      Når du ikke lenger tror at det er krig eller en tidlig nyttårsfeiring hver gang det blir skutt opp raketter

·      Når intimgrensen din for normale samtaler er betraktelig inskrenket

·      Når du ikke lenger bryr deg om å bli brun, det er sol hver dag uansett

·      Når du ser ut som et spørsmålstegn om noen plutselig snakker engelsk til deg

·      Når morsmålet blir krydret med spanske uttrykk fordi du ikke husker hvordan det sies på norsk (Òjala at det er pannekaker til frokost!)

·      Når du ikke blir irritert over at kassadama på supermarkedet bruker tid på å putte varene til hver kunde i poser

·      Når du håper at det skal begynne å regne snart, fordi det er FOR varmt

·      Når du oppfatter en gutt som hyggelig bare fordi han IKKE spør om du vil være med han hjem

·      Når du synes varmt vann i dusjen er en unødvendig luksus

·      Når du har kontantkort på mobilen og synes du er heldig som har fargeskjerm

·      Når de hvite sokkene dine er svarte, selv når de er nyvasket.

·      Når du aksepterer at det faktisk ikke finnes juice uten sukker i butikken

·      Når du synes det er helt normalt å dele taxi med ukjente, og gjerne slå av en prat med dem

·      Når du begynner å si til vennene dine at de skal komme en halvtime før avtalt tid, for å være sikker på at de kommer omtrent tidsnok

·      Når du ikke lenger legger merke til kysselyder og plystring fra menn på gata

·      Når du blir vant til å planlegge skype- dates med åtte timers tidsforskjell

·      Når du legger ut et blogginnlegg som heter ”Du vet du har vært lenge i Latin- Amerika når…”

Hverdag og salseros i León

Tordenværet er på vei!

Capuchino på La Rosita

 Det er litt over en måned siden jeg forlot Norge til fordel for studentlivet i Nicaragua. Jeg hadde mange forventninger, og jeg kan ikke annet enn å si at de er i høyeste grad innfridd så langt!

Studiet er hardt, men spennende, og jeg lærer noe nytt hver dag. Det er fantastisk med sol og varme, men jeg har også begynt å sette pris på det kraftige tordenværet og regnskyllene som følger med. Maten er god, og jeg har ikke (bank i bordet) vært dårlig en eneste dag. Silje og jeg, ekteparet på rom 10, har hatt selskap av en musefamilie i det siste og det gikk en stund utover nattesøvnen, men nå er alle midler satt inn for å få tilbake husfreden.

Det meste av fritiden min går med til å danse salsa og sosialisering med mine nicaraguanske venner. Jeg traff nemlig noen hyggelige folk på La Olla Quemada, stedet hvor det er salsakveld på torsdager. De fortalte at de har startet en gruppe som danser cubansk salsa og rueda de casino, og lurte på om jeg ville være med. Så nå øver vi omtrent hver dag(!!) hjemme hos Cristal, i tillegg til workshops i helgene (etterfulgt av salsafest ut i de små timer…) Neste prosjekt er å få flere utesteder til å arrangere salsakvelder ved å gå ut en hel gjeng og ha med musikken vår til DJ’n. 

Gruppa er for meg er en flott mulighet til å få nye venner, snakke masse spansk, danse og få et innblikk i ungdomskulturen i León fra innsiden. Det er mange kulturelle og språklige forskjeller fra miljøet jeg er vant til i Lima, så av og til tar jeg meg selv i å bare fasinert observere humoren deres og hvordan de snakker sammen.

De siste to ukene kan ellers oppdateres i stikkord:

·      Overnatting på stranda med Johanne (med sjokis og Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte på skjermen)

·      Interessante filmkvelder med aktuelle temaer på Moneky Republic

·      Spanskundervisning for nivå 1- elevene som en del av didaktikkfaget

·      (Veldig) harde timer med aerobic/taebo

·      Mange kopper (perfekt) kaffe på La Rosita

·      Opptog og (bråkete) festligheter i gatene i forbindelse med feiring av diverse helgener

Avslapning på Casa Riguense på stranda med Johanne og pjokken i nabohuset

Forberedelser til undervisning for nivå 1

Urettferdighet

Jeg trodde jeg hadde sett såpass mye fattigdom og urettferdighet at jeg visste hvordan jeg reagerer på det, og klarer å takle det. Det var før jeg kom til Nicaragua.

Jeg har vært fysisk kvalm i to dager, etter å ha sett (og hørt om) diverse episoder som strider sterkt i mot mine oppfatninger om rett og galt, rettferdig og urettferdig.

En av dem skjedde da jeg satt på en kafé og spiste, en fredelig søndag formiddag. Plutselig kom det inn en ”byorginal”, som helt tydelig lever et liv på gata. Han gjorde ikke noe, bare surret litt rundt. Etter knapt ett minutt kom det en politimann, løftet balltreet sitt, slo til mannen og jagde han ut. De som jobbet på kafeen ristet oppgitt på hodet, men sa ingenting. Politimannen gikk rolig videre som ingenting hadde skjedd.

Jeg mistet matlysten.

På lørdag hadde en i Kulturstudier- gruppa bursdagsfest på en bar i León, og inne var det god stemning. Utenfor derimot, ble det begått grusomme voldshandlinger. En fyr som oppførte seg innpåslitent og frekt mot noen av nordmennene som sto utenfor, ble bestemt, men rolig dyttet vekk. Dørvaktene på nabobaren så dette og mente visst han fortjente hardere behandling, så de gikk de rett bort til han, slo han ned, og sparket han mens han lå nede. Flere ganger. Etterpå gikk de med rak rygg tilbake til jobben sin, svært så fornøyde med å ha vist sin ”manndom”. Mannen lå blødende på gata. Hva skjer med verden?

 I dag satt jeg å snakket med ei av señoraene som jobber på hostelet. Hun forteller om seg selv, livet sitt og familien. Hun forteller at det er ikke hver dag hun, de fire barna hennes og de to barnebarna har mat på bordet. Kjøtt er en luksusvare, hverdagskosten er ris og bønner (gallo pinto). Jeg skammer meg når jeg tenker på hvor mye mat vi spiser, hvor mye vi kaster og hvordan vi fråtser i dette landet, hvor det meste koster en femtedel av hva prisen ville vært i Norge. Jeg ser blikkene til dem som jobber her, de som observerer livsstilen vår hver dag – for en tålmodighet de har! Hvordan er det for nattevakten å trekke inn matlukten når vi koser oss med middag, kanskje kjenne sulten gnage i magen, men likevel forholde seg profesjonelt og fortsette å stirre tomt på tv’n?

Så ufattelig, ja det er faktisk ufattelig, hvor heldige vi er. MEN - Marianne skrev nettopp noe tankevekkende på Facebook- statusen sin: ”Synes det er spesielt å tenke på at jeg befinner meg i et land hvor nesten alt folk har er hverandre, så tenker jeg... i Norge har de ikke det en gang... en begynner å lure på hvem som egentlig er fattigst..”

En dag med de mektige

Hotel San Cristobal

Det er søndag og jeg har sovet lenge, helt til klokka 9. Fruktsalat, nypresset juice og kaffe til frokost. Fint liv. Det er veldig varmt, men jeg har tatt på meg langbukse for å slippe så mye kommentarer på gata. Jeg har lært meg noen triks for å gjøre meg så usynlig som mulig, det funker til en viss grad. I går snudde jeg derimot ignorerings- taktikken på hodet, og det fikk uante følger.

Sammen med fire andre norske jenter dro jeg på dagstur til et hotell med svømmebasseng, og planen var å studere, sole oss, bade og slappe av. Det var lite folk der, bare oss og et bord med tre menn. De trodde ikke at vi skjønte at de snakket om oss, kommenterte hvordan vi så ut og lagde kysselyder når vi gikk forbi. Ingen av oss følte derfor for å sprade rundt i bikini mens de var der, så vi studerte flittig i skyggen og håpet at de snart skulle gå. Det gjorde de ikke, så til slutt hoppet vi i det og svømte oss en tur. Kommentarene ble verre, og da de begynte å ta bilder av oss, fikk jeg nok. ”Oye, estan tomando fotos de nosotras?”, spurte jeg, og jeg skulle ha filmet ansiktene deres i det øyeblikket. ”Ehh…snakker du spansk?”. ”Klart det!”, sa jeg. Etter mange unnskyldninger for alle grovisene de hadde sagt til oss, så ble det faktisk en interessant samtale.

Studier i skyggen

For å gjøre en lang historie kort; president Ortega var i León for å tale denne dagen, og det viste seg at disse mennene var høyt opp i det politske systemet. Den eldste av dem var en minister, den andre var valgkontrollør for presidentpartiet og hadde også planer om å bli visepresident. Den tredje tror jeg bare var med som ”slave”; sjåfør, fotograf og moralsk støtte. ”Har dere lyst å møte Ortega, el jéfe (sjefen), i kveld?”, spurte de oss og tok likegodt en telefon til presidenten mens vi satt der. Vi ble også tilbudt gratis ferie på yachten deres, fly med småfly hvor vi ville i Nicaragua, ta en tur til Cuba for å hilse på Fidél Castro eller bare bo på ett av de mange 5-stjerners hotellene en av dem eide rundt om i Nicaragua. Hele tida sa de at dette var gaver til oss som takk for vårt gode vennskap, og at de ikke forventet noe til gjengjeld. Yeah right.

Våre mektige venner

Jeg fortalte dem at jeg har tenkt å bli journalist, og de svarte at de kunne selvsagt skaffe meg jobb i de største avisene i landet, men jeg måtte være forsiktig med å kritisere politikken de jobber for. Det skal sies at jeg på ingen måte er enig med politikken presidentpartiet, FSLN, fører, fordi de bryter grunnloven, er korrupte og driver med åpenlys valgfusk, og det er bare noen av årsakene. Da jeg konfronterte dem med noe av dette, fikk jeg bare lange bortforklaringer som gjorde at jeg til slutt ikke husket hva jeg hadde spurt om.

Som vanlig, så går ikke alt slik som man planlegger her i Nicaragua, og Ortega kom ikke til sentrum av León likevel. Vi hørte ikke noe mer fra våre nye ”venner”. Det synes jeg var like greit. Men en spennende dag, det var det!

 

Tilhengere av FSLN

Trygt hjemme på hostelet gikk det opp for meg; pengene de så gjerne ville bruke på oss, er sannsynligvis penger som skulle tilhørt de mange prosentene nicaragüenses som lever under fattigdomsgrensa. Jeg ble kvalm av å etterpå gå på gata, se uteliggere, unge, hardtarbeidende mødre, barn med sult i blikket… Kvalm av egen overflod, av den råtne politikken, av den blodige urettferdigheten… Jeg kan nok ikke forandre verden over natta, men jeg skal aldri, aldri, aldri bli likegyldig.

Fra bybildet i León

Regntid

Utenfor rommet mitt på hostel Colibri

Det pøsregner. Nei, det uttrykket dekker ikke dette været – for det virkelig bøtter ned! Så mye at det ikke er er noe vits å ha på musikk på dataen, for jeg hører den ikke uansett. Torden braker og lynet flerrer over himmelen som paparazzi- blitz på den røde løperen. Å komme seg fra restauranten til hostelet ble en våt affere, selv om vi tok taxi.

Jeg, ei sørlandsjente som elsker sola, har faktisk skjønt at regnet er helt nødvendig her. Det er fryktelig varmt og trykkende på dagtid, og vi går bare å venter på at regnet skal komme for å gjøre lufta lettere og friskere. Kanskje typisk norsk å være så opptatt av været, men her er det faktisk ganske avgjørende; møter og arrangementer blir nemlig avlyst når det er på sitt verste. 

Feiring av Jomfru Maria

 I dag er det nasjonaldagen til Nicaragua. Man skulle tro at det var i dag den store feiringen var, men i dag er det helt stille i gatene. Derimot har vi både hørt og sett mye til feiringen de siste to ukene. Flere ganger om dagen har det blitt avfyrt saluttsalver så kraftige at vi den første gangen trodde det brøt ut krig. I tillegg har skolebarn gått i stive uniformer i lange parader, guttene trommende på all slags rytmeintrumenter og jentene drillende/dansende. Veldig spesielt, men jeg synes synd på ungene som i timesvis marsjerer i denne varmen.

I går var Ingrid, Siri og jeg med Lucía i pinsemenigheten ”Casa de Jehova”. De holder på med en kampanje denne uka, og en pastor fra Panamá var derfor invitert. Først synes jeg det var utrolig morsomt at de spilte salsa- salmer, og danset mellom benkeradene. Etter en time var jeg derimot ganske sliten av å klappe. Da pastoren satte i gang fikk jeg sjokk. Jeg har aldri hørt noen rope så høyt og si så mange ord uten å puste! Vi gikk etter to og en halv time, da han begynte å kaste olivenoje på menigheten og noen besvimte.

Vi så på opplevelsen som et interessant innblikk i pinsebevegelsen i Nicaragua, men var enige om at det var i villeste laget for oss.  Religion har derimot mange positive virkninger på samfunnet her. Det blir konsumert mindre alkohol i kristne familier, og det har effekt på familielivet. Alle pengene som ikke lenger går til drikke, kan nå komme hele familien til gode, og det er også mindre vold.

I dag er det torsdag, og det betyr ukas høydepunkt; salsakveld på baren ”La Olla Quemada” (den brente gryte). Jeg gleder meg!

Nicaragua, Nicaragüita!

”Ay Nicaragua, Nicaragüita….” Jeg sitter å hører på nasjonalsangeren Carlos Mejia Godoy, og jeg er nettopp i Nicaragua, nærmere bestemt i León. Jeg har gått inn i min tredje uke her, og jeg begynner å venne meg til det som skal være mitt hjemland de neste månedene.

I helga var jeg i surfebyen San Juan del Sur (sammen med et busslass skandinavier), den mest kjente turistbyen i Nica. Det var utrolig vakkert der, med lange hvite strender og turkist hav. Restaurantene lå på rekke og rad langs sjøen, og det var hosteler på hvert hjørne, så det var ingen tvil hva som er den største næringen der. 

Jeg bodde på Sunrise Beach Hostel, sammen med Silje, Siri og Ingrid, et enkelt, men sentralt hostel med hyggelige ansatte og maur under senga. Selv om jeg var i surfeparadis, så bestemte jeg meg for at surfe kan jeg gjøre så mye jeg vil i Lima, denne helga trengte jeg å slappe fullstendig av. Lørdagen ble tilbragt sammen med Ingrid og Siri og vi koste oss maks! Lunsjen var et av høydepunktene, den ble inntatt på ”El gato negro”, en kafé/bokhandel med Superfood, saftige smoothies og ferske bagels. De solgte til og med økologisk kokosolje, brukte bøker og Fairtrade- klær! Ikke så rart jeg følte meg hjemme der!

Både fredag og lørdag kveld var vi ute på byen, og jeg tror nordmenn gjorde seg tydelig bemerket i bybildet denne helgen, både positivt og negativt… En del ble frastjålet vesker og verdisaker, og noen få ble ranet. Jeg slapp unna ubehagelige opplevelser, og var som alltid fornøyd med å få danset litt! Det var en super helg, men på søndagen kjente jeg at jeg var klar for hverdag og rutiner. 

Studiet er hardt, men veldig interessant! I og med at vi er en så stor gruppe norske, så har det blitt flere samtaler på norsk enn på spansk, og det er veldig hyggelig, men språket må vedlikeholdes (og forbedres!) I dag begynte jeg derfor å snakke med Lucia som jobber på hostelet jeg bor på. Hun virker litt sjenert, men etter hvert løsnet det og vi hadde en lang og spennende prat. Jeg ble invitert i hjem til henne, og til å være med i kirka hvor hun går. En fin mulighet til å få amigos nicaragüenses! Ingrid, Siri og jeg skal derfor bli med i kirka i morgen, og det blir i seg selv et kulturstudie, i og med at dagens forelesning i Latin- Amerika studier handlet om religion og dens betydning i dagliglivet, politikken og økonomien.

Jeg gleder meg til fortsettelsen – og kunne ikke hatt det bedre akkurat nå!

En uke i paradis

Jeg har bare vært her i León, Nicaragua i en uke, men det føles som en måned. Siden jeg ankom byen på lørdag, har det vært mange inntrykk. Det mest fremtredende var selvfølgelig varmen. Klimaet er tropisk, men det er vinter her og vi er midt i regntiden. Det er konsant varmt og fuktig, og det kommer stadig noen heftige regnbyger, som vi gjerne blir advart mot av torden og lyn i forkant.

Jeg bor på et koselig hostel og deler rom med Silje fra Trysil. De som jobber her er som mødre for oss alle, og vil gjerne være til hjelp om det er noe vi trenger. Jeg har derfor vært så heldig at jeg får ”spesial- frokost” hver dag (med hensyn til diverse matintoleranser) og får masse deilig frukt og grønnsaker.

Det er alltid en utfordring å bli kjent med nye steder når jeg dessverre er utstyrt med en svært dårlig retningssans. Men byen er heldigvis ikke så stor, så med hjelp av et lite bykart, så har det hittil gått greit.

Nicaragua er det tredje fattigste landet i Latin- Amerika, etter Haíti og Guatemala. Vi ser ikke så mye til det her i sentrum av León, for her bor middelklassen. Men vi skal ikke langt ut av byen før standarden er en helt annen. Mange har ikke elektrisitet, og boligene er av svært enkel standard. 

Jeg studerer spansk med didaktikk og Latin- Amerika studier, og jeg tror det blir et utfordrende, men svært lærerikt semester. Det er tungt å lese politikk og historie på spansk, og vi skal gjennom mye komplisert grammatikk. Motivasjonen er likevel på topp, og jeg gleder meg til å bli flinkere!  Studiesenteret hvor vi har en del av forelesningene og seminarene ligger på stranda, og det føles uvirkelig å ha timer under palmene med bølgebrus i bakgrunnen og sand mellom tærne.

Intro- dag med innføring i Nicaraguansk kultur, politikk og historie

Stranden hvor studiesenteret ligger

Lesepause

Jeg har funnet meg et treningssenter, og er glad for å kunne gå på dansetimer igjen! De har også spinning, felles løping på tredemølle og pilates, så ingen unnskyldning for å ikke trene! Får også danset litt salsa, blant annet på ”La olla quemada”, en bar som har salsakveld hver torsdag. På åpningsfesten for Kulturstudier på fredag ble det også mye dansing, både salsa, bachata, merengue og reaggeton. For øvrig en utrolig bra fest, med god mat, Mariachi- band, DJ og selvfølgelig mange bra folk. 

Lørdag var jeg en tur til hovedstaden, Managua, som ligger et par timer unna León. Landskapet langs veien var grønt og frodig, og mellom trærne kunne jeg skimte klynger av små hus hvor klesvasken hang på snora og små barn lekte utenfor. Både i grøftekanten og på motorveien trasket kuer, hunder og hester. Da vi nærmet oss storbyen var det derimot slutt på ”idyllen” og det var trafikk, forurensing, store reklameplakater og kjøpesentere overalt. I 1972 ble Managua utsatt for et kraftig jordskjelv som gjorde store ødeleggelser. Da de skulle bygge opp igjen byen, så ble det bare motorveier og ikke noe ordentlig ”sentrum”. Derfor er taxi og buss framkomstmidlene som gjelder.

Jeg måtte innom et senter for å skaffe meg en Mac- lader, og følte plutselig at jeg var i vesten igjen (for de som er kjent i Lima: nesten identisk til Jockey Plaza). Her var det dyre, flotte butikker, fine restauranter, amerikanske fast food- kjeder og en stor kino. Det var helt tydelig på klientell og bilene som sto parkert utenfor, at dette var et sted for de økonomisk priviligerte. Jeg er glad for at jeg bor i León, hvor jeg faktisk merker at jeg er i Latin- Amerika. Jeg synes det er mye mer spennende med de lokale restaurantene her og det yrende folkelivet i gatene. León er også en forholdsvis trygg by, og jeg føler jeg kan bevege meg ganske fritt. Mange kommentarer fra menn må vi derimot tåle, men det er vel bare å venne seg til.

Cerro Negro

I dag besteg vi vulkanen ”Cerro Negro”. Det er den yngste vulkanen i Mellom- Amerika, og er svært aktiv. Siste utbrudd var i 1998. Turen oppover var ganske bratt, og vi gikk på grus og stein av lava. På toppen slo varmen mot oss, og hvis vi gravde bare noen centimeter ned i bakken, så begynte det å ryke. For å komme ned igjen, løp vi ned skråningen som var av et tykt lag med ”lava- sand”. En fin tur og et interessant landskap!

I morgen starter andre undervisningsuke, og jeg satser på effektiv jobbing på dagtid og sosialt samvær på kveldene!

Hasta pronto!

Ankommet Nicaragua

Da er jeg altså ankommet Leon, Nicaragua. Her skal jeg være i tre måneder og studere spansk. Reisen var veldig lang, men jeg rakk i hvert fall å bli kjent med en del av de andre!
Merkelig nok føles det helt naturlig at alle rundt oss nå snakker spansk, at det spilles salsa, bachata og reaggeton overalt og at vi får deilig lunsj til 15 kr.
Snart skal vi ha et info- møte og bli kjent med stedet vi skal studere. Det er på stranda, og jeg ser fram til en dukkert, her er det nemlig VELDIG varmt!
Bilder og mer oppdateringer kommer.

Jul i Lima

Familien Aartun i Lima

 Etter en fantastisk uke sammen med Thea (og andre gode venner) i Lima, ønsket jeg familien min fra Norge velkommen den 21. desember.  Jeg var stolt over å få presentere ”landet mitt” for dem, men det var også med en viss spenning i magen. Hvordan blir det å kombinere mine to verdener?

Jeg fulgte pappas motto (”dette er ikke no’ gamlehjem!”) og tok dem med til Huaycan allerede første dagen. Det ble en sterk opplevelse for både dem og meg. For dem var det spesielt å se hvor jeg har jobbet, og de fikk virkelig se hvilke kontraster Lima har å by på. Jeg så bydelen med nye øyne, og det var en god følelse å merke at jeg tross alt er glad i stedet! Katrine, Hiuston, Victor og Yolanda hadde gjort en super jobb med å forberede et møte med Grupo de Rescate (ungdomsgruppen vi jobbet med), og gjensynsgleden var stor! Vi lekte, spiste paneton og drakk varm sjokolade. Ungdommene fortalte også om deres beste minner fra tiden sammen med gruppa. Det var rørenede å få bekreftelse på at arbeidet har betydd noe for dem, men samtidig vemodig at det ikke lenger finnes penger til å drive prosjektet videre. 

Huaycan

Grupo de Rescate

 Dagen etter tok vi en tur til Villa Maria for å besøke mødresenteret Thea jobbet på, og vertsfamilien hennes (som jeg bodde hos de tre første ukene i Lima).

Etter en omvisning på senteret, spiste vi deilig lunsj i hagen til Filomena, Maximo og Claudia. I og med at min familie ikke snakker noe særlig spansk, så utfordret de Claudia på både norsk og engelsk. Hun utfordret til gjengjeld oss med en klasse i Marinera (Perus nasjonaldans), og vi må nok innrømme at hun så noen hakk mer elegant ut enn oss…

Et flott møte ble det også med ”mamasitaene på hjørnet”. De første ukene mine Lima da jeg flyttet hit i fjor var fulle av nye inntrykk, og jeg snakket svært lite spansk. Det skjedde stadig vekk at Filomena ikke var kommet hjem før oss på ettermiddagen, og i og med at det var for farlig å vente utenfor huset, så gikk vi ned til butikkdamene på hjørnet. Der oppstod det et herlig vennskap, på tross av alder, ulik kultur og forskjellig språk. De tok vare på oss, fortalte oss historier, ga oss mat og vann mens vi ventet, og var alltid overveldende glade for å se oss. De var selvfølgelig i fyr og flamme da jeg denne gangen presenterte dem for familien min, og snakket så ivrig at jeg knapt rakk å oversette.

De gav meg et av mine første inntrykk av hvor gjestfrie og kjærlige mange peruanere er, og det har satt sine spor! Av dem har jeg mye å lære…

Butikkdama "Mamasita"

Julaften ble en annerledes og spesiell feiring. Mamma og pappa laget flott middag, og vi hadde invitert Grissel, Luis, Sebastian og Diego, min peruanske familie. Selv om kommunikasjonen gikk noe seint fordi jeg måtte tolke begge veier, så ble det en kjempe hyggelig kveld. Ungene herjet og lekte, og laget underholdning nok for oss voksne.

I Peru er tradisjonen at feiringen begynner først ved midnatt – da er det ut å se på fyrverkeri og ønske hverandre god jul, før man går inn for å spise paneton og drikke varm sjokolade. Min familie var derimot trygt i senga da klokken var 22, så jeg delte mitt paneton med vakten i resepsjonen. Da fyrverkeriet eksploderte på himmelen denne julekvelden, sto jeg alene på balkongen og lovet evig troskap til Lima. 

Min fantastiske peruanske familie

Fyrverkeri ved midnatt

Resten av tiden i Lima kan kort oppsummeres slik: tur i fonteneparken, god mat, besøk på kunststedet ”Dedalo”, tid med Grissel, gudstjeneste i min kjære menighet ”Camino de Vida” (som heldigvis hadde oversettelse på engelsk til familien min), dansetimer på Mac Gym og hyggelige kvelder med venner.

Videre reiserute: Cusco, Urubambadalen, Macchu Picchu, Agua Calientes, Cusco, Puerto Maldonado, Cusco, Puno, Titikaka- sjøen, Puno, Colca- dalen, Arequipa, Lima. Sa noen tett program? Oppdatering om resten av turen kommer.