lørdag 18. desember 2010

Heftig og begeistret



Jeg er i Lima. For andre gang. Jeg hadde forventet at det skulle føles annerledes, at det ikke ville være det samme som sist. Men sannheten er at det føles FANTASTISK! Det føles merkelig normalt at jeg nå sitter i en leilighet i Miraflores, hører på cumbia og ser solen gå ned utenfor ”La costa verde”. Det føles bra å finne fram i den rotete trafikken på egenhånd, og at jeg lett kan kommunisere på spansk. Det føles godt at jeg vet nøyaktig hvilke kafeer som har den beste kaffen, og at jeg kan følge møtene i kirka mi live i stedet for på internett. 



Jeg blir smigret når jeg blir spurt om jeg er peruansk, og når jeg får late som om jeg er ei ekte ”latina” på salsaklubben. Treningsstudioet er det samme, og jeg er i gledesrus når jeg kjenner igjen enkelte steg i de nye koreografiene til Jonathan. Vennene mine har fortsatt den samme humoren, og jeg er fortsatt en i gjengen. Jeg elsker at min kjære ”familie”; Grissel, Sebastian og Diego, bare er en busstur unna, og at jeg er så privilegert at jeg får bruke tid sammen med dem. 

Jeg liker at jeg får oppleve dette paradiset sammen med min herlige Thea, og at hun ler av alle mine rare utsagn og morsomheter. Jeg liker at Anders og Anne Merethe er så greie at de låner oss leiligheten sin, vi så takknemlige!


Jeg liker at jeg kan ta en løpetur langs promenaden med vind i håret, grille meg på stranda og ikke ofre en tanke at det er surt og kaldt i Norge. Jeg trekker inn den velkjente (og svært forurensede) Lima- lufta og føler meg rett og slett hjemme!


torsdag 25. november 2010

Rotete refleksjoner i latino- rus

Utsikt fra toget en tidlig morgen

Vintermarked på Birkelunden

 Det er vinter i Oslo. Ute er det minusgrader og folk på gata er nesten ugjenkjennelige bak bobleajakker, luer og skjerf. Inne er det heldigvis varmt og lyst. Dagens salsakveld måtte droppes grunnet en lite samarbeidsvillig kropp etter utallige timer salsa og zumba de siste ukene. Men erstatningen var slett ikke verst; Dirty Dancing 2 – Havana Nights, retting av lillebrors spansklekser, og en ”gleder meg til vi reiser snart- samtale” med Theita.


Det er 16 dager til jeg for andre gang setter meg på flyet til Lima. Hva er det med Latin- Amerika som trekker meg som en magnet? Jeg har en anelse. Det er de åpne menneskene, at det er folksomt overalt, at det er lett å få venner. Det er humoren, travelheten, flørtingen, musikken, dansen, trafikken, nysgjerrigheten og gleden som peruanere sprer. Jeg skriver peruanere, men jeg er overbevist om at det gjelder resten av verdensdelen også. Dessuten er det forventningene og gleden over å få møte mine kjære venner igjen…
Heldigvis har jeg noen gode her i Norge også!
Tone
 
 
Ole Thomas

Gunhild
(Ikke si det til noen, men jeg drømmer allerede om neste reisemål; Cuba). For dem som kjenner meg er det derimot ingen hemmelighet at jeg er fullstendig betatt, nærmest forelsket, jeg kan simpelten ikke få nok av….cubansk salsa. Rytmene, musikken, stemningen…Ingenting får meg til å smile mer for tida! Og siden jeg er så heldig å bo i fantastiske Oslo, så kan jeg oppsøke dette hver eneste dag.
Selv om jeg lever i en latino- boble, så er tankene mine også hos mine venner i Lima som dessverre har mange tunge byrder. For noen brukes ikke adventstiden til å glede seg til den store julefesten, men heller til å prøve å få endene til å møtes slik at barna ikke må gå sultne til sengs. Andre strever med tøffe studier, som er nøkkelen til en bedre framtid uten fattigdom. Noen sliter med vonde familierelasjoner, andre med sykdom.
Dette er selvfølgelig problemer som finnes i Norge også, men de fleste av oss har sikkerhetsnett som forsikrer at vi ikke blir kastet på gata eller lide av sult.
Kanskje bør vi likevel ta litt bedre vare på de hjemløse i vårt eget land i denne kalde tida? Et smil og en varm kaffe kan lyse opp en dag mer enn man skulle tro.

Det er en utrolig frihet å kunne bevege seg fritt, både i eget land og i resten av verden. Å reise som norsk til Peru er ingen sak. Motsatt vei er derimot svært komplisert, selv for et kort ferieopphold. Hvorfor er det slik?
Hvordan er det å savne noen man er glad i, og vite at man sannsynligvis aldri vil ha mulighet til å dra dit hvor vedkommende er?
Kanskje er det derfor peruanere er så flinke til å leve i nuet, bruke øyeblikket…

Reiseklare
 
”…Hver dag forsøker vi å late som om vi ikke merker dette øyeblikket - som om det ikke eksisterer. Som om dagen i dag er den samme som i går, og vil være den samme i morgen. Men den som virkelig legger merke til dagen i dag, vil oppdage det magiske øyeblikket.”

tirsdag 7. september 2010

Kalde nordmenn - eller bare usikkerhet?

Jeg er for lengst kommet hjem fra mitt fantastiske opphold i Peru – men jeg vil fortsette å skrive om ting jeg ser og er opptatt av. For tiden bor jeg i Oslo og studerer kultur og kommunikasjon på Universitet. Men før jeg vet ordet av det, så er jeg på vei til Lima igjen! Nedtellingen har begynt…
I mellomtiden noen observasjoner fra min storby- hverdag.

Vi nordmenn er rare. Vi humrer kanskje litt når vi skal karakterisere oss selv, og innrømmer gjerne at vi kan være litt ”kalde” og vanskelige å bli kjent med. Men at vi oppfører oss – noen ganger, litt for ofte – så merkelig, det har jeg først lagt merke til etter at jeg kom hjem fra Lima, og etter å ha flyttet til Oslo.
Et eksempel: En gruppe jenter skal på dansetime, og blir sittende i gangen utenfor salen å vente før timen starter. Ingen av dem kjenner hverandre fra før. De setter seg ned eller henger langs veggen med god avstand mellom seg, og passer på å ikke kikke på de andre (i hvert fall ikke så de merker det). I og med at dette rommet ikke inneholder stort, verken på vegger eller gulv, så blir det etter hvert vanskelig å vite hvor man skal feste blikket uten å få øyenkontakt med de andre.
Ei jente til dukker opp. Hun setter seg ned, og kikker litt rundt seg, åpenbart interessert i kontakt, men får ikke respons fra noen. Plutselig spør hun jenta ved siden av seg et enkelt spørsmål; - Har du vært på denne timen før?
Det var nøkkelen. Jentene som sitter der blir plutselig svært så frimodige, og begynner å snakke med hverandre! Det kom ikke som noen overraskelse at jenta som turte å gjøre det etterlengtede, men forbudte, nemlig å bryte stillheten, har bodd mange år i USA og andre land utenfor Europa. Hun var ikke lenger fastgrodd i de norske sosiale reglene, og det er kanskje like greit?
Et annet eksempel er når store forelesninger holdes i auditorium. Studentene vet at det sannsynligvis blir fullt, og at man er nødt til å sitte tett for at alle skal få plass. Til tross for dette, så setter man seg med minst ett sete mellom seg selv og dem man ikke kjenner. Om man ikke gjør det, så bryter man en sosial norm og kan vente seg merkelige blikk. Jeg synes dette er såpass unaturlig at jeg likevel velger å gjøre det – med variert resultat. Jeg har bokstavelig talt blitt vendt ryggen til og ikke fått øyekontakt med min sidemann, og jeg har opplevd å få hyggelige samtaler og noen nye bekjentskaper.
Det er greit nok at man ikke trenger å bli kjent med alle man møter på sin vei, av og til har man bare lyst til å sitte i fred. Men å gi noen et smil og kanskje et hei er vel strengt tatt ikke så mye å forlange? JA til flere våkne blikk, NEI til norske steinansikter.
Jeg vil at vi skal kaste ut Janteloven vi så strengt dømmer oss selv og andre under. Begynn å tro at du er noe! Begynn å tro at du kan være noe for andre! Og tro at andre kan være noe for deg…

mandag 12. april 2010

Tøffe skjebner

Det er nøyaktig 16 dager til hjemreisen til Norge begynner, etter 7 måneder her i Lima.
Det er godt å tenke på alt det fine jeg har å komme hjem til. Jeg gleder meg til å puste inn den norske lufta, til å kunne vandre relativt trygt rundt i gatene og til alt som er kjent og kjært. Selvfølgelig gleder jeg meg veldig til å treffe familie og venner igjen, og til å ”kjenne kodene” i samfunnet, forstå og bli forstått.
Samtidig - det finnes også grunner til at jeg gjerne skulle stoppet tiden og bare blitt her.
For jeg vet så inderlig godt at vi er urettferdig heldige i Norge. Selv om det ikke alltid føles sånn, så er vi født med gullskje i munnen og puter under armene, i hvert fall i sammenligning med mange av skjebnene jeg har fått møte her. Og det er lett å glemme. Det er lett å klage over for lite stipend, strenge foreldre eller morgenrush på vei til jobb, bagateller. Det er så alt for lett å holde seg innenfor den trygge, norske boblen og lukke øynene for det vonde som finnes i verden. Og det er alt for lett å tro at vi har nøkkelen til det gode liv.
Men er det vi som er verdens lykkeligste? Det tror jeg ikke lenger, etter å ha sett hvordan peruanere på mirakuløst vis klarer å løse problemer. Her hjelper naboer, venner og familie til når èn trenger hjelp. Her bruker en kirke en hel uke på å tjene mennesker som har behov for det, uten å forvente noe tilbake. Jeg har i mange tilfeller sett den gylne regel i praksis; ”Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem”. ”De fattige” går slett ikke rundt hver dag og ønsker seg et bedre liv. Nei, mange av ”de fattige” er noen av de mest livsglade og omtenksomme menneskene jeg har møtt! Det gir meg en tankevekker. Er det så viktig å streve mot målet om matrielle ting og luksus? Hva er egentlig livskvalitet?

I min tid i Peru har jeg blitt kjent med mange flotte barn og ungdommer. Jeg tar av meg hatten for at de ikke gir opp og kommer seg fremover, for skjebnene deres ser ikke alltid så lyse ut…
Jeg skal fortelle en av historiene som den siste uken har berørt meg. Navnet på personen er gjort om.

Elena er 16 år gammel. Hun bor i Huaycán sammen med mor, far, tante, bestemor og to søstre. Jeg møtte henne første gang da hun kom på en av mine danseundervisninger. Hun hang seg på med godt mot, til tross for at de andre kunne koreografiene fra før. Dessverre gikk ikke så lang tid før hun måtte gi opp. Selv om jeg gikk gjennom bevegelsene svært sakte sammen med henne, så fikk hun det ikke til. – Slapp av!, sa jeg. – Alle synes det er vanskelig første gang!
Jeg skulle så gjerne ha fulgt henne mer opp, men jeg hadde også ansvar for å fullføre undervisningen for de andre jentene. Heldigvis gikk hun ikke, men ble sittende å snakke med Katrine. Mens jeg var opptatt med dansingen, hørte jeg stadig vekk noen rare lyder og merkelige skrik, men skjønte ikke hvor det kom fra. Jeg satte meg etterpå ned å snakket med Elena. Det viste seg at hun har tiks, og har vanskelig for å kontrollere spasmer i armer, bein og stemmebåndet. Dette gjør også at hun ikke går på skole, og hun begrunnet det med at hun forstyrrer de andre elevene.
Da vi spurte henne hva hun liker best å gjøre, så svarte hun; - Å danse. Men det er vanskelig for meg, og jeg føler meg tykk.
Elena er ei nydelig jente som ikke er i nærheten av å være overvektig, men den dårlige selvtillitten hennes sier noe annet.
Som i alt for mange hjem i Huaycán er det mye vold og misbruk, og Elenas hjem er et av dem. Familien vil ikke innrømme at hun har en sykdom, og Elena selv får skylden for at hun ikke mestrer alt det ”normale” 16- åringer gjør.
Min erfaring er at dans og bevegelse til musikk kan være god terapi, og når hun så gjerne vil danse, så klarer jeg ikke å la være å gjøre noe med det. Planen er at vi skal være sammen, bare oss to, for at hun skal få jobbe i sitt tempo uten press fra noen. Da jeg ba moren hennes om lov til å gjøre dette prosjektet, så svarte hun; - Ja, hun er jo bare her i huset hver dag uten noe å gjøre, så hvorfor ikke?
Jeg er spent på hvordan dette går. Jeg har på følelsen av at hun kan gi meg vel så mye som jeg kan gi henne.
Jeg skal klype meg selv hardt i armen neste gang jeg sutrer for småting. Det er mange andre som har større grunner til å gråte, men som likevel holder hodet over vannet.

tirsdag 2. mars 2010

Siste måneds oppdateringer


Det er alt for lenge siden jeg har skrevet blogg. Det er ikke fordi det ikke har skjedd noe nevneverdig, snarere tvert i mot. Tida går fort! Jeg prøver å fri meg fra den norske tenkemåten om at tida løper fra oss, og heller se det på den måten at tida kommer bakfra. Det man ikke får gjort i dag, er det tid til i morgen…
På bytur med Victor og Katrine

Likevel, det er ikke til å komme unna at den siste måneden har gått rasende fort.
Etter mye komplikasjoner med prosjektet og jobben, så har jeg nå hatt en måned hvor jeg har fått stort utbytte av det jeg har gjort. Jeg fungerer for det meste som danselærer, og blir supergiret når jeg merker at barna liker det, lærer og koser seg. For meg finnes det ikke noe bedre måte enn dans å uttrykke følelser, være kreativ og ha det gøy samtidig, og det er derfor så fint å få lært det bort og se noe av den samme gleden hos barna.

Danseundervisning i en kirke i Huaycan


Jeg har lært masse om peruanere den siste måneden. Det finnes flere faser når man blir kjent med en kultur, og for meg er det mest spennende akkurat nå. Jeg er over turistfasen, jeg er over kultursjokkperioden, og språket flyter lettere. Jeg får innsikt i ting jeg aldri kunne tenkt meg tidligere, på godt og vondt. Jeg har akkurat gjort ferdig oppgaven min, som handler om forskjellene mellom fattig og rik i Peru, og gjennom arbeidet med denne har jeg fått bekreftet en del tanker, og samtidig fått noen nye perspektiver.

I comedoret hvor vi jobber 


Jeg er så heldig at jeg bor med min beste venninne her, og hennes to små barn. Vi har det så gøy sammen, samtidig som vi kan sitte i timesvis å prate om livet, vanskeligheter og drømmer. Jeg er så takknemlig for å være en del av deres liv, og det er fælt å tenke på at om bare to måneder må jeg reise fra dem.

Sebastian og Diego

Grissel

I fonteneparken

Akkurat nå preges vi av jordskjelvet som nettopp rammet Chile. Det kunne like godt ha skjedd her i Lima, og med tsunamivarsel og mini- jordskjelv i deler av Peru de siste dagene, så kan vi ikke føle oss helt trygge. Det er uvant å ha naturkatastrofene så nærme! Men vi har en plan for hva vi må gjøre om noe skjer, og en ryggsekk med ”nød- utstyr” står pakket og klar ved døra.
Ellers kan jeg glede meg over at det fortsatt er sommer og sol, og at noen av studiedagene kan utnyttes på stranda. Håper det varer helt til jeg skal hjem! 
Ulempen med varmen er at det er dampende hett å danse på treningsstudioet, men jeg klarer likevel å bruke 15 timer der hver uke. Får ikke nok latino- dans! 
Jeg har også funnet trivsel i den nye kirka vi går i. De har Hillsong som forbilde, og minner meg mye om møtene på Skjærgårds. Pastorene snakker om interessante og viktige temaer, og jeg gleder meg til hver søndag J
En liten oppdatering av den siste tida, fortsettelse følger..

fredag 29. januar 2010

Nye kulturinntrykk

Selv om jeg nå har bodd i Peru i fire måneder, så har jeg de siste dagene fått flere nye kulturopplevelser enn på lenge.
Som nevnt tidligere, så har jo ikke prosjektet vårt gått akkurat som vi forventet. Det ble avsluttet i desember, og det begynner ikke noe nytt før i mars. Derfor har Katrine og jeg skaffet oss arbeid selv, og denne uka begynte vi skikkelig. På onsdag dro vi til en kirke i Huaycan som driver med aktiviteter for barna nå mens de har sommerferie. Jeg er ikke helt komfortabel med å bli kalt misjonær, men å ha danseundervisning er noe jeg har hatt lyst til lenge. Gruppa jeg begynte med var rundt 11-12 år og lærte overraskende raskt! Da jeg trodde jeg var ferdig etter halvannen time, fikk jeg vite at jeg nå skulle undervise neste gruppe, omtrent 30 viltre unger. Det var ikke nok plass inne i kirkerommet, så vi danset utenfor. Interessant, men det gikk fint! Det var vel så mange gutter som jenter, og jeg fikk inntrykk av at å danse hiphop var noe de ville gjøre mer av!
Det var godt å merke at jeg (endelig!!) kunne gjøre litt nytte for meg, og ha direkte kontakt med barna. Det er rørende hvor lett de ga meg tillit, og hvor ivrige de var etter å få det til.

I dag jobbet vi i et Comedor, et kjøkken hvor 5-6 damer lager mat som selges billig til nabolaget. Vi fikk hjelpe til å skrelle grønnsaker, og det var et kulturstudie i seg selv å følge med på hvordan de gjorde ting og hvordan de oppførte seg. For det første, så var det vanskelig å skjønne samtalene, for de byttet hele tiden på å snakke spansk og ketchua (et språk som brukes av folkene fra fjellene). De gjorde mange ting som nordmenn flest ville rynket på nesen av, men som jeg faktisk begynner å synes er morsomt og sjarmerende;
Sliper kniven på kanten av sementgulvet
Kutter kjøtt med den samme kniven uten å vaske den
Alle bruker sine (uvaskede) hender i maten som lages
Vasker hendene sine i det samme vannet som de ferdigskrellede potetene ligger
Hunder sover hunder bordet, og dermed også hundrevis av fluer
Kjøttbein kastes ut av vinduet slik at løshundene kan sloss om dem
·     
·         Kvinnene som jobber i comedoret er veldig hyggelige, og synes det er fryktelig komisk at to gringaer gidder å hjelpe til med deres gjøremål. De er heller ikke redd for å kommentere ting og spørre svært direkte spørsmål. Det første jeg ble møtt med da jeg kom var ”Du var jo så tjukk før, nå er du blitt kjempetynn! Du kommer til å bli til luft hvis du ikke spiser”.  Jeg fikk også spørsmål om jeg hadde kontaktlinser og farget hår. Det sier litt om at det er svært få blondiner med blå øyne som besøker Huaycan… Dessuten var damene helt bestemt på at de skulle spleise oss med diverse sønner, slik at vi ble i Peru og ikke reiste tilbake. Da vi sa at vi hadde kjærester i Norge, så sa de bare ”Jammen dere kan jo bare bytte?” Man må bare nikke og smile, og prøve å holde latteren inne til bussturen hjem. 

Selv om jeg begynner å trives så godt i dette landet at det blir blandede følelser når jeg skal hjem, så er machokulturen noe jeg ikke setter så stor pris på. Denne uka har jeg flere ganger måttet telle til 10 for å ikke si upassende ting til menn som behandler oss mildt sagt respektløst. Men ved å se denne siden av kulturen fra innsiden, så er det også enklere å forstå mer av de kompliserte problemene som finnes her.

Siden det er så lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen, så kan jeg jo oppdatere dere med få ord hva jeg ellers har gjort de siste ukene:
Bodd fem døgn i kloster, inspirasjonsuke med de andre norske voluntørene, lærer Harald og ettåring Eirik fra Hald
Surfet
Blitt solbrent
Vært på Baby Shower for tre mødre mellom 13 og 15 år
Blitt kjent med Anders, nordmann som jobber i Lima
Feiret tre bursdager; mine vertsbrødre og min vertsmor (og bakt tilsvarende mengder kaker)
Blitt venn med mine danselærere
Brukt mange timer på Skype med venner og familie
Vært på oppdagelsesferd i Lima

Og livet går sin gang her i Lima, og jeg skal nyte hver dag! 
Ettåring Eirik, lærer Harald og teampartner Katrine


Jeg blir aldri lei av de vakre solnedgangene her!


Bursdagsfeiring for lillebror Sebastian (t.v) i barnehagen


...Og jeg bakte min første barnebursdagskake...


Hva skal man si..?

tirsdag 12. januar 2010

"Hva gjør jeg nå?"


Det er mange tunge skjebner i Huaycan. Jeg skal fortelle om en av dem...

Har du noen gang tenkt på det faktum at de fleste av oss ikke har noen norske venner som strever for å overleve på grunn av pengemangel? Selvfølgelig finnes det mange som sliter for å få regnskapet til å gå opp, men de aller fleste har tak over hodet og mat på bordet. Og skulle noe skje så man ikke har mulighet til å jobbe, så finnes det ordninger slik at man fortsatt ikke står på bar bakke. Her jeg sitter i Lima kan jeg ikke annet enn å bli overveldet av takknemlighet! Det er nemlig ikke alle som har det like lett.

En ting er å jobbe midt i fattigdommen, se dens grusomhet og måtte akseptere at man ikke kan hjelpe alle. En annen ting er når man har gode venner og kollegaer som blir rammet av fattigdommens kalde klo, og man ser på nært hold hva dette gjør med de menneskene man har blitt så glad i.
En historie har gått inn på meg de siste dagene. Den handler om en kvinnelig kollega som har jobbet i Agape helt siden oppstarten. Hun er utdannet forsvarer og har hjulpet utrolig mange mødre og barn gjennom vanskelige juridiske saker med ektemenn som slår og misbruker. Hun har et stort hjerte og alle rundt henne merker kjærligheten hun gir i overflod. – Jeg kunne gjort alt for barna!, sier hun stadig vekk og ingen er mer troverdig i dette enn henne.
Det er tøft å være kvinne i dette landet, kulturen er svært mannsdominert. Min kollega har likevel vist gjennom et langt liv hvordan det er mulig å klare seg uten en mann ved sin side. Allerede som 16 åring giftet hun seg, men ektemannen forlot henne da hun var blitt 23. Der satt hun igjen med to små døtre, og måtte livnære seg ved å selge produkter hun selv strikket. Fortsatt har hun smerter i hendene etter denne perioden. En skilt kvinne har ikke særlig høy status i samfunnet, og ingen hjalp henne.

Min kollega bor i dag i Huaycan, i et hus hvor det er lite husrom, men mye hjerterom. Her lever hun sammen med sine to døtre, barna deres og en svigersønn. Hennes største drøm er at alle barna skal få mulighet til å studere, og hun hae jobbet hardt med å spare opp penger til svigersønnen. Da han en dag i høst var på vei til banken for å betale skolepengene, ble han ranet. Et hardt og brutalt, men forhåpentligvis midlertidig, punktum for utdannelsen hans…

Da vi traff vår kollega første dag etter juleferien var hun sliten av en høytid med mye regn; for taket lekker. – Vi kunne ikke gå ut, for det regnet og var kaldt! Inne var det også kaldt, og sengen min er våt. Jeg har derfor sovet på sofaen, og trukket plastikk over meg, fortalte hun. Likevel ble jeg rørt av hvor glad hun var for å være på jobb igjen, og iveren etter å arbeide var stor. Men ved lunsjtider kom sjokkbeskjeden. Etter bestemmelse fra direktøren var det ikke lenger plass til henne i Agape. Etter mange års trofast tjeneste ble hun sendt på dør uten forvarsel, og uten noen som helst ”sluttpakke”. Dett var dett.
-       Hva gjør jeg nå?, spurte hun seg selv og oss.
Og hva skulle vi svare? Det er vanskelig å finne arbeid, og hun trenger en viss sum penger for å kunne sette mat på bordet og spare opp til studier for barna.
Alt virket med ett så håpløst, og fortvilet ble jeg sittende uten å finne på noe fornuftig å si.
Men i stedet for å gråte og klage, så sier hun bedrøvet, men med et oppriktig håp: - Gud vil verne om oss, han vil velsigne oss. Det er hans løfte, og jeg vet han vil gjøre det.
Hennes sterke tro og rolige holdning beundrer meg. I en slik situasjon gjorde hun det vanskeligste, men muligens det eneste riktige; satte hele sin lit til Gud.
Et forsiktig ønske var alt hun bad oss om;  å si ifra hvis vi kjente noen som kunne tenke seg å bidra med skolepengene til svigersønnen.
Et oppriktig ønske, totalt fritt for egoisme, men drevet av kjærlighet.
Er det noen som vil være med å oppfylle dette? 





Ditt liv skal overstråle middagssolen,
        og mørket skal bli som den lyse morgen.
    Du kan være tillitsfull, for det er håp;
        du kan se deg om og legge deg trygt.

Job 11, 17-18

onsdag 6. januar 2010

Nytt år - nye muligheter




Et nytt år har begynt. Et nytt år med nye muligheter. Del 2 av mitt opphold her i Peru er i gang. Mange har fortalt meg at det er etter jul det virkelig begynner! Det er da språket begynner å sitte, man er kommet godt i gang på jobb og tida går alt for fort mot april og hjemreise. For meg stemmer dette delvis. Ja, det har løsnet med språket, og jeg er rimelig komfortabel med å snakke spansk. Og ja, tida går fort, det er mye jeg vil gjøre før jeg skal tilbake til Norge! Men at vi har kommet godt i gang på jobb kan jeg ikke akkurat skryte av. Prosjektet vårt ble nemlig avsluttet i desember, og absolutt hele teamet (unnatt meg og Katrine) har sluttet. Det begynner riktignok et nytt prosjekt i februar/mars, men vi er for utålmodige til å vente på at det skal komme i gang. Vi har derfor brukt mye tid i ferien på å tenke, diskutere og foreslå løsninger.

Siril, Fattigdomsbekjemper- sauen og Katrine - teamet som ikke gir opp så lett!

Det var med mye spenning vi i dag reiste til Huaycan for å undersøke hvilke muligheter som kunne realiseres. I løpet av noen få timer kunne vi glade og forventingsfulle sette oss på bussen igjen med en full timeplan for de neste ukene:
Vi skal hjelpe til på en bibelskole for barn to dager i uka. Katrine skal ha undervisning og leker, jeg skal ha dans/lek til musikk.
En dag i uken skal vi hjelpe til på et comedor (et sted hvor mødre samarbeider om å kjøpe inn og lage mat for å selge billig til dem som er tilknyttet kjøkkenet). Her skal vi hjelpe til med å lage mat, lære dem oppskrifter fra Norge, og jeg skal også ha danse- workshops. En dag i uken skal vi også jobbe med en ungdomsgruppe, ha møter med leker, andakt, undervisning, og overraskelse;  jeg skal ha en dansegruppe.
Nå ser det ut til at alle timene jeg har hatt med latino- dans endelig kommer til nytte for flere enn meg selv! I det siste har jeg blitt mer kjent med lærerne mine, og er veldig fornøyd med å bli invitert til ekstra- timer på andre sentere i tillegg til det jeg går på til vanlig. Det blir med andre ord mye dans!


Vi nordmenn har noe å lære av peruanere når det gjelder vennskap. Vi har flere ganger blitt overrasket over hvor mye omtanke vi blir vist av blant annet våre (tidligere) kollegaer. Vi bor alle langt fra hverandre, men når vi møtes, så har vi det utrolig gøy. I tillegg er de så flinke til å sende koselige meldinger, og på mange måter vise at de bryr seg.
Jeg farter rundt en del alene, ofte til treningssenteret, og har fått mange venner der. Folk tar kontakt, og plutselig oppstår et nytt vennskap. Det er noe annet enn i Norge hvor man kan gå en plass å vite hvem alle er, men knapt utveklse et ord med noen. 
Jeg har lært at vennskap ikke nødvendigvis handler om hvor mye tid man har brukt sammen, og ikke alle vennskap trenger å være veldig dype. Det er alltid bra å ha noen å smile til, småprate med og noen som blir glad for å se deg.





 Jeg satt en dag å tenkte; hva kan jeg bruke den siste feriedagen min til? Og kom plutselig på at jeg ikke hadde vært på stranda enda! Det har egentlig ikke vært særlig varmt her, vi har faktisk frøset en del, men nå begynner sommeren å komme. Med slippers, sommerkjole og sterk solfaktor i veska fant vi paradiset, og var som i himmelen for noen timer. Lunsjen bestod av nypresset appelsinjuice, knallrøde jordbær og grove rundstykker, og ble akkompagnert av bølgesus og paraglidere som rolig svevde over oss. Alt var enkelt sagt, IDYLLISK!
Jeg ble raskt revet tilbake til virkeligheten da jeg på hjemveien var noen centimeter fra å bli påkjørt av en stor buss… Livet her er kontrastfylt på mange måter!