Nye kulturinntrykk

Selv om jeg nå har bodd i Peru i fire måneder, så har jeg de siste dagene fått flere nye kulturopplevelser enn på lenge.

Som nevnt tidligere, så har jo ikke prosjektet vårt gått akkurat som vi forventet. Det ble avsluttet i desember, og det begynner ikke noe nytt før i mars. Derfor har Katrine og jeg skaffet oss arbeid selv, og denne uka begynte vi skikkelig. På onsdag dro vi til en kirke i Huaycan som driver med aktiviteter for barna nå mens de har sommerferie. Jeg er ikke helt komfortabel med å bli kalt misjonær, men å ha danseundervisning er noe jeg har hatt lyst til lenge. Gruppa jeg begynte med var rundt 11-12 år og lærte overraskende raskt! Da jeg trodde jeg var ferdig etter halvannen time, fikk jeg vite at jeg nå skulle undervise neste gruppe, omtrent 30 viltre unger. Det var ikke nok plass inne i kirkerommet, så vi danset utenfor. Interessant, men det gikk fint! Det var vel så mange gutter som jenter, og jeg fikk inntrykk av at å danse hiphop var noe de ville gjøre mer av!

Det var godt å merke at jeg (endelig!!) kunne gjøre litt nytte for meg, og ha direkte kontakt med barna. Det er rørende hvor lett de ga meg tillit, og hvor ivrige de var etter å få det til.

I dag jobbet vi i et Comedor, et kjøkken hvor 5-6 damer lager mat som selges billig til nabolaget. Vi fikk hjelpe til å skrelle grønnsaker, og det var et kulturstudie i seg selv å følge med på hvordan de gjorde ting og hvordan de oppførte seg. For det første, så var det vanskelig å skjønne samtalene, for de byttet hele tiden på å snakke spansk og ketchua (et språk som brukes av folkene fra fjellene). De gjorde mange ting som nordmenn flest ville rynket på nesen av, men som jeg faktisk begynner å synes er morsomt og sjarmerende;

Sliper kniven på kanten av sementgulvet

Kutter kjøtt med den samme kniven uten å vaske den

Alle bruker sine (uvaskede) hender i maten som lages

Vasker hendene sine i det samme vannet som de ferdigskrellede potetene ligger

Hunder sover hunder bordet, og dermed også hundrevis av fluer

Kjøttbein kastes ut av vinduet slik at løshundene kan sloss om dem

·     

·         Kvinnene som jobber i comedoret er veldig hyggelige, og synes det er fryktelig komisk at to gringaer gidder å hjelpe til med deres gjøremål. De er heller ikke redd for å kommentere ting og spørre svært direkte spørsmål. Det første jeg ble møtt med da jeg kom var ”Du var jo så tjukk før, nå er du blitt kjempetynn! Du kommer til å bli til luft hvis du ikke spiser”.  Jeg fikk også spørsmål om jeg hadde kontaktlinser og farget hår. Det sier litt om at det er svært få blondiner med blå øyne som besøker Huaycan… Dessuten var damene helt bestemt på at de skulle spleise oss med diverse sønner, slik at vi ble i Peru og ikke reiste tilbake. Da vi sa at vi hadde kjærester i Norge, så sa de bare ”Jammen dere kan jo bare bytte?” Man må bare nikke og smile, og prøve å holde latteren inne til bussturen hjem. 

Selv om jeg begynner å trives så godt i dette landet at det blir blandede følelser når jeg skal hjem, så er machokulturen noe jeg ikke setter så stor pris på. Denne uka har jeg flere ganger måttet telle til 10 for å ikke si upassende ting til menn som behandler oss mildt sagt respektløst. Men ved å se denne siden av kulturen fra innsiden, så er det også enklere å forstå mer av de kompliserte problemene som finnes her.

Siden det er så lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen, så kan jeg jo oppdatere dere med få ord hva jeg ellers har gjort de siste ukene:

Bodd fem døgn i kloster, inspirasjonsuke med de andre norske voluntørene, lærer Harald og ettåring Eirik fra Hald

Surfet

Blitt solbrent

Vært på Baby Shower for tre mødre mellom 13 og 15 år

Blitt kjent med Anders, nordmann som jobber i Lima

Feiret tre bursdager; mine vertsbrødre og min vertsmor (og bakt tilsvarende mengder kaker)

Blitt venn med mine danselærere

Brukt mange timer på Skype med venner og familie
Vært på oppdagelsesferd i Lima

Og livet går sin gang her i Lima, og jeg skal nyte hver dag! 

Ettåring Eirik, lærer Harald og teampartner Katrine

Jeg blir aldri lei av de vakre solnedgangene her!

Bursdagsfeiring for lillebror Sebastian (t.v) i barnehagen

...Og jeg bakte min første barnebursdagskake...

Hva skal man si..?

"Hva gjør jeg nå?"

Det er mange tunge skjebner i Huaycan. Jeg skal fortelle om en av dem...

Har du noen gang tenkt på det faktum at de fleste av oss ikke har noen norske venner som strever for å overleve på grunn av pengemangel? Selvfølgelig finnes det mange som sliter for å få regnskapet til å gå opp, men de aller fleste har tak over hodet og mat på bordet. Og skulle noe skje så man ikke har mulighet til å jobbe, så finnes det ordninger slik at man fortsatt ikke står på bar bakke. Her jeg sitter i Lima kan jeg ikke annet enn å bli overveldet av takknemlighet! Det er nemlig ikke alle som har det like lett.

En ting er å jobbe midt i fattigdommen, se dens grusomhet og måtte akseptere at man ikke kan hjelpe alle. En annen ting er når man har gode venner og kollegaer som blir rammet av fattigdommens kalde klo, og man ser på nært hold hva dette gjør med de menneskene man har blitt så glad i.

En historie har gått inn på meg de siste dagene. Den handler om en kvinnelig kollega som har jobbet i Agape helt siden oppstarten. Hun er utdannet forsvarer og har hjulpet utrolig mange mødre og barn gjennom vanskelige juridiske saker med ektemenn som slår og misbruker. Hun har et stort hjerte og alle rundt henne merker kjærligheten hun gir i overflod. – Jeg kunne gjort alt for barna!, sier hun stadig vekk og ingen er mer troverdig i dette enn henne.

Det er tøft å være kvinne i dette landet, kulturen er svært mannsdominert. Min kollega har likevel vist gjennom et langt liv hvordan det er mulig å klare seg uten en mann ved sin side. Allerede som 16 åring giftet hun seg, men ektemannen forlot henne da hun var blitt 23. Der satt hun igjen med to små døtre, og måtte livnære seg ved å selge produkter hun selv strikket. Fortsatt har hun smerter i hendene etter denne perioden. En skilt kvinne har ikke særlig høy status i samfunnet, og ingen hjalp henne.

Min kollega bor i dag i Huaycan, i et hus hvor det er lite husrom, men mye hjerterom. Her lever hun sammen med sine to døtre, barna deres og en svigersønn. Hennes største drøm er at alle barna skal få mulighet til å studere, og hun hae jobbet hardt med å spare opp penger til svigersønnen. Da han en dag i høst var på vei til banken for å betale skolepengene, ble han ranet. Et hardt og brutalt, men forhåpentligvis midlertidig, punktum for utdannelsen hans…

Da vi traff vår kollega første dag etter juleferien var hun sliten av en høytid med mye regn; for taket lekker. – Vi kunne ikke gå ut, for det regnet og var kaldt! Inne var det også kaldt, og sengen min er våt. Jeg har derfor sovet på sofaen, og trukket plastikk over meg, fortalte hun. Likevel ble jeg rørt av hvor glad hun var for å være på jobb igjen, og iveren etter å arbeide var stor. Men ved lunsjtider kom sjokkbeskjeden. Etter bestemmelse fra direktøren var det ikke lenger plass til henne i Agape. Etter mange års trofast tjeneste ble hun sendt på dør uten forvarsel, og uten noen som helst ”sluttpakke”. Dett var dett.

-       Hva gjør jeg nå?, spurte hun seg selv og oss.

Og hva skulle vi svare? Det er vanskelig å finne arbeid, og hun trenger en viss sum penger for å kunne sette mat på bordet og spare opp til studier for barna.

Alt virket med ett så håpløst, og fortvilet ble jeg sittende uten å finne på noe fornuftig å si.

Men i stedet for å gråte og klage, så sier hun bedrøvet, men med et oppriktig håp: - Gud vil verne om oss, han vil velsigne oss. Det er hans løfte, og jeg vet han vil gjøre det.

Hennes sterke tro og rolige holdning beundrer meg. I en slik situasjon gjorde hun det vanskeligste, men muligens det eneste riktige; satte hele sin lit til Gud.

Et forsiktig ønske var alt hun bad oss om;  å si ifra hvis vi kjente noen som kunne tenke seg å bidra med skolepengene til svigersønnen.

Et oppriktig ønske, totalt fritt for egoisme, men drevet av kjærlighet.

Er det noen som vil være med å oppfylle dette? 

Ditt liv skal overstråle middagssolen,

        og mørket skal bli som den lyse morgen.

    Du kan være tillitsfull, for det er håp;

        du kan se deg om og legge deg trygt.

Job 11, 17-18

Nytt år - nye muligheter

Et nytt år har begynt. Et nytt år med nye muligheter. Del 2 av mitt opphold her i Peru er i gang. Mange har fortalt meg at det er etter jul det virkelig begynner! Det er da språket begynner å sitte, man er kommet godt i gang på jobb og tida går alt for fort mot april og hjemreise. For meg stemmer dette delvis. Ja, det har løsnet med språket, og jeg er rimelig komfortabel med å snakke spansk. Og ja, tida går fort, det er mye jeg vil gjøre før jeg skal tilbake til Norge! Men at vi har kommet godt i gang på jobb kan jeg ikke akkurat skryte av. Prosjektet vårt ble nemlig avsluttet i desember, og absolutt hele teamet (unnatt meg og Katrine) har sluttet. Det begynner riktignok et nytt prosjekt i februar/mars, men vi er for utålmodige til å vente på at det skal komme i gang. Vi har derfor brukt mye tid i ferien på å tenke, diskutere og foreslå løsninger.

Siril, Fattigdomsbekjemper- sauen og Katrine - teamet som ikke gir opp så lett!

Det var med mye spenning vi i dag reiste til Huaycan for å undersøke hvilke muligheter som kunne realiseres. I løpet av noen få timer kunne vi glade og forventingsfulle sette oss på bussen igjen med en full timeplan for de neste ukene:

Vi skal hjelpe til på en bibelskole for barn to dager i uka. Katrine skal ha undervisning og leker, jeg skal ha dans/lek til musikk.

En dag i uken skal vi hjelpe til på et comedor (et sted hvor mødre samarbeider om å kjøpe inn og lage mat for å selge billig til dem som er tilknyttet kjøkkenet). Her skal vi hjelpe til med å lage mat, lære dem oppskrifter fra Norge, og jeg skal også ha danse- workshops. En dag i uken skal vi også jobbe med en ungdomsgruppe, ha møter med leker, andakt, undervisning, og overraskelse;  jeg skal ha en dansegruppe.

Nå ser det ut til at alle timene jeg har hatt med latino- dans endelig kommer til nytte for flere enn meg selv! I det siste har jeg blitt mer kjent med lærerne mine, og er veldig fornøyd med å bli invitert til ekstra- timer på andre sentere i tillegg til det jeg går på til vanlig. Det blir med andre ord mye dans!

Vi nordmenn har noe å lære av peruanere når det gjelder vennskap. Vi har flere ganger blitt overrasket over hvor mye omtanke vi blir vist av blant annet våre (tidligere) kollegaer. Vi bor alle langt fra hverandre, men når vi møtes, så har vi det utrolig gøy. I tillegg er de så flinke til å sende koselige meldinger, og på mange måter vise at de bryr seg.
Jeg farter rundt en del alene, ofte til treningssenteret, og har fått mange venner der. Folk tar kontakt, og plutselig oppstår et nytt vennskap. Det er noe annet enn i Norge hvor man kan gå en plass å vite hvem alle er, men knapt utveklse et ord med noen. 

Jeg har lært at vennskap ikke nødvendigvis handler om hvor mye tid man har brukt sammen, og ikke alle vennskap trenger å være veldig dype. Det er alltid bra å ha noen å smile til, småprate med og noen som blir glad for å se deg.

 Jeg satt en dag å tenkte; hva kan jeg bruke den siste feriedagen min til? Og kom plutselig på at jeg ikke hadde vært på stranda enda! Det har egentlig ikke vært særlig varmt her, vi har faktisk frøset en del, men nå begynner sommeren å komme. Med slippers, sommerkjole og sterk solfaktor i veska fant vi paradiset, og var som i himmelen for noen timer. Lunsjen bestod av nypresset appelsinjuice, knallrøde jordbær og grove rundstykker, og ble akkompagnert av bølgesus og paraglidere som rolig svevde over oss. Alt var enkelt sagt, IDYLLISK!

Jeg ble raskt revet tilbake til virkeligheten da jeg på hjemveien var noen centimeter fra å bli påkjørt av en stor buss… Livet her er kontrastfylt på mange måter!