torsdag 29. oktober 2009

Viva la Vida



Musikk har en tendens til å påvirke meg i mange situasjoner og akkurat nå hører jeg på ”Viva la Vida” av Coldplay. Tittelen betyr på spansk akkurat det jeg gjør nå:


LEVER LIVET.

Livet har mange nyanser, og jeg legger ekstra godt merke til dem nå. Hver uke skjer det så mye at det føles som en måned, og hver dag kan ofte inneholde alle typer følelser; fra sinne til glede.




På lørdag flyttet Katrine og jeg inn til familien vi skal bo hos de neste seks månedene. Vi var litt nervøse; vil vi trives, hvordan er barna, hva slags mat spiser de, vil vi føle oss utrygge i området?

Heldigvis trengte vi ikke å bekymre oss. Familien, som allerede har fire barn på 6, 8, 12 og 17 år, tok godt i mot oss fra første dag. En av de første tingene jeg la merke til var at de virket så fredelige og så glade i hverandre! Her er det ingen slossing eller smelling med dører, og det virker som om alle har respekt for hverandre.




Søndag ble vi tatt med i kirken, og jeg fikk samme følelse der. Alle ønsket oss velkommen og vi ble invitert på en masse aktiviteter. Jeg gleder meg veldig til å bli bedre kjent med folkene der!




Søndag er også familiedagen i dette landet, og det betyr mer enn å bare spise middag sammen. Like ved huset vårt er det en koselig liten park med fotballbane, gressplener og lekeplass. Dit gikk vi med hele familien og spilte volleyball, lekte og hadde det kjempe gøy! Aktivitetene virket samlende på oss alle, og det var bra for meg å få kontakt med barna gjennom noe som ikke betydde veldig mye innviklet snakking!




Da mandagen kom var vi også veldig spente. Dette var nemlig vår første dag på ”Agape”, prosjektet hvor vi skal jobbe og bruke det meste av tiden vår på. ”Asociacion Agape” (www.asociacionagape.org) er et ressurssenter som jobber ut i fra en av de fattigste bydelene i Lima, Huaycan.

Huaycan har mange problemer som påvirker store deler av samfunnet. Det er for eksempel mye vold i familiene, seksuelt misbruk av jenter, prostitusjon, rusmisbruk og andre problemer som ofte følger med fattigdom. Agape har profesjonelle psykologer, jurister, sosiologer og miljøarbeidere som jobber hardt med å redusere disse mange utfordringene. Gjennom å ha blant annet dramagrupper på skoler, et ungdomsprogram på radioen, psykologhjelp for misbrukte kvinner og barn, forening for voldutsatte mødre og kampanjer mot vold, så er de en tydelig institusjon som (jeg har inntrykk av) har stor tillitt blant innbyggerne i området.




Og her skal altså jeg jobbe. Det er lett å tenke; hva kan de bruke meg til? Hvilken nytte kan jeg gjøre? Men jeg minner meg selv på at jeg er her for å lære. Jeg må være ydmyk og innrømme at jeg vet ingenting om hvordan man takler slike problemer i den omfatning som finnes her. Heldigvis så vet jeg at Gud har en plan for meg, og jeg tar det som et godt tegn at de allerede har nevnt at de kunne trenge en danselærer til hiphop- gruppen… 




Å kunne kommunisere gjennom ord og uttrykk er en luksus jeg ikke har tenkt over før jeg plutselig mangler den. Nå skjønner jeg hvor mye humor, personlighet og informasjon som bare forsvinner når man ikke får uttrykt seg! Jeg forstår det meste når folk snakker litt langsomt, og jeg kan gjøre meg forstått og delta i samtaler hvis jeg skjønner hva det handler om. Men det er noen dager, som i dag, hvor jeg er helt utslitt av å konsentrere meg om å forstå og er frustert fordi jeg ikke får snakket om jeg det jeg har lyst til. Det er vanskeligere å bli kjent med folk når jeg ikke får vist hvem jeg er, fordi jeg ikke har ordene. Det er lett å bare trekke seg tilbake og heller bli oppfattet som veldig sjenert og litt dum, men det er ikke min plan.

Mine fantastiske foreldre sendte med meg en bok med gullkorn da jeg reiste, og dagens ord passer godt; ” Det er alt det du unngår som hindrer vekst!”.

Og med det i bakhodet, så tar jeg sats, hver dag.

torsdag 22. oktober 2009

Hverdagsfilosofi fra Lima

Jeg hører på salsamusikk, for å komme i den rette stemningen. Rytmene, varmen og språket i dette landet inneholder så mye som er vanskelig sette ord på! Samfunnet her inneholder store kontraster, og hvis jeg ville, så hadde det vært fullt mulig å ”ignorere” kulturen og leve som norsk. Det er det ikke lang vei mellom områder med flotte restauranter, velværesalonger og luksusbutikker med alt man kan ønske seg, til støvte gater, primitive markeder og mennesker som kjemper for å overleve. Om morgenen reiser vi fra gater med søppel, halvferdige hus og mennesker med butikken sin på ryggen, og kommer til skolen hvor politiet stopper bilene så vi kan gå over gaten, og ungdommene er så rike at de ikke vet hvor de skal gjøre av pengene.





 En skolegaard i Huaycan

I dag besøkte vi Huaycan og ”Agape”, prosjektet hvor jeg og Katrine skal jobbe de neste seks månedene. Vi ble møtt av en utrolig livlig, vennlig og kreativ gjeng, og jeg er sikker på at vi kommer til å trives. Vi fikk se noen av skolene ”Agape” jobber med, og barna der tok godt i mot oss. Det ble stor stemning når de fikk være med å synge ”Hode, skulder, kne og tå”!

Selv om området hvor vi skal jobbe og bo bare er en halv time unna der vi går på skole, så var det som å komme til en annen verden. Klimaet var annerledes, varmere og ikke så mye skyer, og det var mye flere fjell og høyder. Mange har laget seg et lite ”krypinn” oppover fjellsidene, og det er rart å forestille seg hvordan det er å bo så høyt og bratt.



Det er mange ting i denne kulturen jeg ikke forstår. Et eksempel er når jeg skulle handle frukt i dag. Jeg har et par ganger gått til den samme damen, men denne gangen valgte jeg ”konkurrenten” rett over gaten. Jeg kjøpte det jeg skulle ha, men ville gjerne ha jordbær også. Jeg gikk over til den andre damen, hilste høflig og bad om en å få kjøpe jordbær. Hun hilste ikke og sa noe sånt som ”du får handle hos henne over gaten, hvis hun ikke har jordbær, så synd for deg!” og snudde ryggen til. Så selv om hun hadde flere kasser fulle av jordbær, så nektet hun stolt å selge noe til meg fordi jeg hadde vært så frekk å velge en annen framfor henne.

På den andre siden, så har jeg truffet så mange nydelige mennesker her. Vi blir overalt fortalt hvor farlig det er å gjøre ditt og datt, gå dit, kjøre der, snakke med dem, men jeg tror at flertallet av menneskene her likevel er gode og ærlige. Katrine og jeg har for eksempel fått oss noen venner i den lille butikken på hjørnet i nærheten av der vi bor nå. De er alltid like glade for å se oss, spør oss hvordan vi har det og har alltid tid til å slå av en prat. De forteller oss om landet sitt, familien sin og fattigdomsproblemene som finnes her. Flere ganger har vi kommet hjem til tomt hus, og siden det er farlig å stå utenfor huset å vente, så har vi måttet gå ned til butikken. De finner fram stoler til oss, gir oss drikke og bananer mens vi venter. De gir av seg selv, og utstråler en ubetinget og kjærlig omsorg som jeg tror vi har mye å lære av!


Min venninne "Mamasita" i butikken

Det nærmer seg slutten av begynnelsen. På lørdag flytter vi til en ny familie, og hverdagen på jobb begynner. Vi må tilpasse oss nye mønstere, nye mennesker og nye steder. Til nå har vi hatt mange anledninger til å være litt ”turister” og skli inn i mengden av internasjonale som samles i bydelen ”Miraflores”. Og om vi ikke har lagt fra oss våre norske vaner enda, så må vi i hvert fall gjøre det nå. Det nytter ikke å gå i seks måneder å sammenligne og streke under alle forskjeller mellom Peru og Norge, da sliter vi oss ut. Nå er det tid for å legge bort behovene for komfort vi tar som en selvfølge i Norge: varmt vann i dusjen, internettilgang hjemme, vaskemaskin og frihet til å gå ut alene.

Det er tid for å være ydmyk, til å lære, til å bruke våre evner og ta til seg kunnskap. Det er tid for å bli glad i en ny familie, for å være tålmodig og sette egne ønsker i andre rekke.

Det kommer til å bli utfordrende. Det kommer til å bli tunge dager. Det kommer til å bli dager hvor jeg har ordentlig hjemmelengsel. Men mest av alt tror jeg det blir dager med glede. Dager hvor jeg kan være stolt av meg selv for å ha gjennomført noe jeg ikke trodde jeg kunne. Dager hvor jeg får møte fantastiske mennesker. Dager hvor jeg lærer nye ting. Dager hvor jeg får brukt mine evner til glede for andre.

Og jeg vet allerede nå at disse syv månedene kommer til å prege meg for resten av mitt liv.

lørdag 17. oktober 2009

Barn -- med barn...

I går var vi på besøk på prosjektet hvor vår midlertidige vertsmor er direktør, nemlig ”Centro de Madres Adolescentes”, senteret for unge mødre. Der ble vi tatt i mot av en smilende gjeng av unge jenter, alle med en baby på armen. De er mellom 13 og 18 år, og er i samme bås som 162 000 andre jenter i Peru som er blitt mødre i svært ung alder.
Seksten av dem bor på senteret, fordi situasjonen deres er for vanskelig til at de kan bo andre steder. Flere har blitt kastet ut av familien, mange har blitt gravide som resultat av voldtekt og misbruk.




Yrkesopplaering: jentene laerer aa sy klaer


På senteret får de skolegang, de lærer hvordan de skal ta vare på babyen sin og de har et trygt sted å bo. Her får de mat, yrkesopplæring og tilbud om psykologhjelp.



Gutter fra senterets barnehage


Da vi møtte dem var det helt surrealistisk for oss at disse barnslige, lekne barna selv var mødre. Det var utrolig sterkt å få se et glimt av deres verden, og jeg beundrer hver og en av dem for at de har klart seg så bra! Det er verre med alle de tusenvis av unge som opplever marerittet det er å bli gravid på en måte som de absloutt ikke ønsker selv, og har ingen plass å gå. Tankene mine går også til de 320 000 kvinnene som tar abort her til lands hvert år, til tross for at det er ulovlig.



Jentene underholder oss med typisk peruansk dans; marinera.

Senteret for unge mødre blir stort sett finansiert av Strømmestiftelsen, og er et godt bevis på at det nytter å gi penger. Senteret har reddet disse jentenes liv og gitt et mye bedre grunnlag for babyenes fremtid enn det mødrene deres hadde hatt mulighet til uten hjelp fra senteret.

mandag 12. oktober 2009

Observasjoner fra en humpete busstur

Fra der vi bor naa tar det omtrent halvannen time aa komme seg til universitetet hvor spanskkurset er. Vi maa ta to forskjellige busser for aa komme dit, og er like stolte hver gang vi kommer helskinnet fram. Det er utrolig interessant aa sitte aa se ut av vinduet en tidlig morgen i Limas fattige strok. Asfaltgater er det faa av og det er mye sand og rodbrun jord overalt. I gatene er det mye soppel, til stor glede for de (veldig) mange loshundene. Midt i veien, mellom de to feltene, er det et omraade for myke trafikkanter. Denne tidlige morgenen (kl. 07.00) observerte jeg mange spreke morgenfugler. Her jogget venninner, kjaerester, mor og barn, gamle, unge, tynne, tykke, raske og langsomme. Jeg ble rett og slett misunnelig der jeg satt, for vi har ikke noe slikt omraade i naerheten av huset, og det er ikke bare enkelt aa ta seg en lopetur rundt kvartalet...


Her bor vi!



Gaten vaar :)


              Trafikken er et kapittel for seg selv. Her eksisterer ikke regler om vikeplikt, forbikjoring og fartsgrenser, i hvert fall ikke paa samme maate som i Norge. Tuting er tydeligvis et signal som baade betyr "pass deg, din idiot, du kjorer for sakte!!" og "hei paa deg, her kommer jeg!!". Bilene og bussene kjorer i alle retninger, og jeg har flere ganger knepet oynene sammen og tenkt "dette gaar aldri bra!" Men det gjor det, for sjaaforene er vant til dette systemet og er utrolig gode til aa beregne. Hvis du i Norge blir irritert for at du en sjelden gang maa staa paa bussen, saa hadde du blitt sjokket av kollektivtrafikken her. Jeg tror de hver dag prover aa sette ny rekord for hvor mange de klarer aa stappe inn i en liten kombibuss. Ofte staar man saa tett at det er omtrent umulig aa komme av! Men vi har blitt vant til det, og setter faktisk pris paa aa kunne bruke transport sammen med vanlige peruanere i stedet for aa alltid velge den "enkle losningen" : taxi.



Her tar vi bussen fra hver morgen

I gaar (sondag) var en svaert saa gastronomisk dag. Til lunsj fikk vi "todo Peru en una mesa" (hele Peru paa et bord) med flere forskjellige retter fra de tre ulike omraadene i peru: kysten, orkenen og jungelen. Jeg var i forkant veldig spent paa om jeg kom til aa like det alle peruanere skryter saann av, nemlig ceviche. Det er raa, hvit fisk, marinert i sitron med en slags melkesaus og masse lok. Det viste seg at det var kjempe godt, faktisk det beste jeg har spist mens jeg har vaert her!



Mange, gode peruanske retter!

Til kvelds var det lagde vi "la cena de Noruega" (norsk middag). Menyen var kjottkaker med ingefaer og hvitlok, kokte poteter, brun saus og gulrotpure. Banansplit til dessert :) Det falt veldig i smak og vi fikk bare bittelitt hjemmelengsel :)



Goy aa lage mat igjen!

Ellers var vi ute aa danset igjen paa lordag, og traff mange hyggelige (og noen litt FOR hyggelige) mennesker. Vi var paa en klubb som hadde live salsa- musikk hele kvelden, og jeg ble bare enda mer desperat etter aa begynne paa salsakurs. Det blir nok en losning paa det naar vi om to uker flytter til et omraade litt naermere sentrum! :D

lørdag 10. oktober 2009

Todagers turister i Lima



Onsdag og tordag fikk vi lov til å være litt turister. Hittil har det vært mye hverdagsliv, men siden disse dagene var offentlige fridager, så hadde vi ikke timer på skolen. Med verdisaker godt gjemt alle mulige rare steder (i sokker, lommer, magevesker og BHr) trasket vi rundt og følte oss ganske små i den veldig store byen (med godt over 8 millioner innbyggere!)
I sentrum av Lima viste Claudia oss oss palasset, katedralen og katakombene. Veldig spennende!
Da vi ruslet litt rundt oppdaget vi hvor utrolig kommersielle hovedgatene var. Det var BurgerKing og KFC overalt, og de store kjedene dominerte. Når vi er litt mer kjent, så får vi sikkert mulighet til å finne gater med mindre turistpreg.



Meg og Claudia




Jentene fra Villa Maria; Katrine, Siril, Henriette Emely og Camilla

Etterpå dro vi til Mira Flores, en fin bydel, men rimelig vestlig. Her var det store luksuskjøpesentre, fine restauranter og selvfølgelig Starbuck’s (!!) Vi likte ikke å måtte spise på amerikanske plasser i mangel på andre tilgjengelige steder, men Starbuck’s er FairTrade og dermed litt mer forsvarlig :)


Un Frappechino con Caramel, por favor!



Katrine og Claudia poserer med kunsteriske papirringer laget av Sirilita :D


Tidligere hadde det vært fort gjort å gå bersherk på shopping her, for alt er så mye billigere enn i Norge. Men det føles ikke rett, og jeg merker at jeg ikke ønsker å bli definert som noe overklasse. En dame vi møtte i en butikk fikk helt sjokk da jeg fortalte at jeg jobbet som frivillig og ikke bodde i Mira Flores, for blondt hår og lys hud er for mange definisjonen på rik… En annen ting jeg har reagert på er at overalt er det masse reklameskilt. For bilmekanikere, restauranter, vaskerier osv. Det er greit nok i seg selv, men på alle skiltene er det bilde av hvite, halvnakne damer! Også i reklamer for kosmetikk er det hvite mennesker med vestlige trekk som dominerer. For et utrolig merkelig kroppsideal de har, for her er det så godt som INGEN som er i nærheten av å se sånn ut. Disse mange bildene av vestlige damer i utfordrende positurer kan også være noe av grunnen til at mange menn tror det er helt greit å plystre, smatte, rope og stønne etter oss på gaten.



Katedralen

I morgen skal vi på skolen (ja, selv om det er lørdag) og vi skal allerede ha framføring og innlevering. Jeg skal beskrive et bilde jeg har fått og lage en presentasjon av meg selv. Enkelt nok! Det står verre til med spansken når vi er ute på egenhånd og folk i butikker og busser snakker superfort og bare ser dumt på meg når jeg ikke forstår.

Du, hvor flott det skal bli å snakke flytende!



Meg og teampartner Katrine

onsdag 7. oktober 2009

Spraakurset har begynt!

Denne uka begynte vi på språkkurs på et universitet. Skoleområdet er stort og inneholder alt vi trenger; bibliotek, internett, lekserom, kafeteriaer osv. Her skal vi gå i tre uker og forhåpentligvis bli veldig gode i spansk 

















På mandag besøkte vi Strømmestiftelsen- kontoret og fikk hilse på kontaktpersonen vår, Malena. Hun fortalte oss mer om vertsfamilien Katrine og jeg skal bo i etter språkkurset og resten av oppholdet. De har fire barn, tre av dem er jenter og den eldste er 17 år. De bor i et strøk i nærheten av Huaycan hvor vi skal jobbe. De er aktive i den evangeliske kirken og gleder seg veldig til vi skal komme. Området er visstnok litt utrygt når vi ikke er kjent, så vi må bli fulgt til og fra bussen til jobb. Men jeg tror at det gjelder overalt i denne byen; tar du forholdsregler og hører på hva de lokale sier, så går det bra. Her lønner det seg ikke å ta noen sjanser! Men vi skal vi veldig godt tatt vare på av familien, og jeg tror det blir veldig lærerikt å bo på den måten.

Ellers så har det heldigvis begynt å bli litt varmere her, og jeg kan driste meg til å ta av en genser i ny og ne 


Forsteinntrykk

Jeg er trygt framme i Peru, og har hatt mine første dager og netter i Lima. Jeg bor i en veldig koselig familie sammen med tre av de andre norske. Her skal vi bo i tre uker mens vi går på språkkurs, og skal deretter dele oss i par på prosjektene vi er tildlelt.















Det første som slo meg da jeg kom var; Jeg håper jeg har nok varme klær. For tro det eller ei; vi fryser som bare det! Her er det nemlig vår enda, sommeren kommer i januar. Det er egentlig ikke så kaldt, men lufta er fuktig og alle dører står åpne så det er konstant gjennomtrekk. I tillegg er det veldig dyrt med strøm og gulv og vegger er laget av sement. Vi satser på at vi blir vant til det, og så er det en god grunn til å holde seg i aktivitet hele tiden!


Foreløpig har jeg ikke sett så veldig mye av byen. Mine noe begrensede språkkunnskaper hemmer meg selvfølgelig litt, men jeg lærer mer og mer hver dag. Jeg har vært med Claudia (min vertssøster, 22 år) på markeder i nærheten og det er veldig spennende. Her kan man få kjøpt alt mulig i små boder og butikker. Overalt er det masse frukt, og en mango i Norge blir aldri det samme etter å ha smakt disse.


Lørdag kveld var vi ute å danset på en nattklubb sammen med noen av Claudias kamerater. Vi var litt nervøse (”Har vi kledd oss riktig? Danser vi OK? Hva om vi ikke skjønner hva de sier??”), men det ble kjempe gøy. Mitt mål er å etter hvert lære meg forskjellen på alle dansene; merengue, salsa, combia osv…..

Til tross for en sen kveld (natt), så sto vi opp og gikk på katolsk messe kl 08.00. Det var egentlig ganske likt en norsk gudstjeneste, men her var det mer liv med åpne dører og folk i alle aldere.

Så langt liker jeg meg veldig godt, og jeg er kjempe spent på de neste ukene hvor det skal skje mye. Internett er ikke av det beste, så jeg får skrive mye når jeg først har tilgang 

Hasta pronto!

Business Class

Reisen min til Peru startet tidlig den 1. Oktober, før det enda hadde blitt lyst. Etter avskjed med mamma og pappa og en kort flytur fra Kjevik til Amsterdam, så startet den 13 timer lange flyturen jeg hadde ventet så lenge på; Lima neste stopp.


Jeg så virkelig ut som en turist der jeg gikk med sekk på ryggen, kamera over skuldra og pengeveske på magen, og skjønte derfor ingenting da jeg i passkontrollen ble tildelt ny billett på business class. Resten av reisefølget mitt fikk sine vanlige seter, mens jeg ble geleidet til avdelingen hvor stolene var så store at de kunne legges helt ned og fortsatt ikke være i nærheten av dem som satt foran eller bak. Jeg ble overøst med luksus og service; velkomstdrink i stettglass, velværepakke med div produkter, egen tv- skjerm og 3- retters middag hele to ganger i løpet av turen. Selvfølgelig var det en svært så behagelig måte å tilbringe 13 timer i fly på, men det minnet meg samtidig om hvor tilfeldig det er hvem som er rike og hvem som er fattige i denne verden. Jeg hadde ikke gjort noe som tilsa at jeg fortjente en plass på denne luksusavdelingen, og alt som skilte meg fra mine venner ”på andre siden”, var et lite gardin. Å være født i Norge er som å vinne i lotto eller å uventet å bli plassert på business class, og vi har lov til å nyte det. Samtidig tror jeg vi har godt av å bli mer bevisst på hvordan vi forvalter våre goder og hvordan vi behandler dem som tilfeldigvis ble født uten like store puter sydd under armene.

tirsdag 6. oktober 2009

Livstegn fra Lima!

Jeg er framme i Lima, har tilbragt min forste helg her og spraakkurset paa universitetet har begynt. Internettt der jeg bor er rimelig ustabilt, saa derfor er mine oppdateringer her noe begrenset. I morgen kommer det et mer utfyllende innlegg, men kort oppsummert saa har jeg det fint! All kommunikasjon er paa spansk, men det gaar overraskende bra. Peru er et vakkert land :)