Julaften

Plutselig var julaften her… Jeg hadde forventet på forhånd at jeg kom til å savne alt jeg forbinder med jul hjemme; julesokk på peisen, pinnekjøtt, kaldt vær, pepperkaker, dansing i kirka, gaveåpning, julelys og familietid. Det gjorde jeg for så vidt også, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde trodd. I og med at jeg har vært her så lenge, så føltes det ganske naturlig å feire jul med ”fremmede”, spise paneton, drikke varm sjokolade og se på fyrverkeri ved midnatt. Likevel satt jeg stor pris på å få en liten del av julestemningen hjemme i Lillesand gjennom Skype, og ble rørt til tårer da min fantastiske familie sang ”Deilig er jorden” for meg.

Dette koselige bildet fikk jeg tilsendt på mail - Iselin og Daniel lager "hongabonga- kaker"

Jeg ble minnet på at julen ikke handler om tradisjoner og en spesiell stemning, men om fellesskap, å dele og at Jesus kom til oss som et fattig barn i en stall. To av mine venner her er opprinnelig fra jungelen, men studerer i Lima. Denne julen kunne de ikke reise hjem på grunn av jobb og studier, og hadde ingen andre planer enn å la høytiden passere fra den lille leiligheten sin. Det syntes vi var for galt, og inviterte dem til oss. Sent på ettermiddagen traff vi to andre nabogutter som heller ikke kunne reise hjem til familiene sine, og vi inviterte like godt dem også. Leiligheten jeg bor i er veldig liten, og vi hadde ikke beregnet mat til så mange, men vi fant fram det som var av stoler og bord, og fordelte middagen så det ble nok til alle. Det ble en riktig så hyggelig kveld, uformelt og koselig med gitarspill og dansing på stuegulvet. Noe pakkehysteri var det ikke, det viktigste var at vi var sammen. Så selv om familiene våre var langt borte denne kvelden, så følte vi oss ikke alene…

Robin tester buffeten

Ungene syntes det var stas med gavene

Musikk og dans hører med

Mmm- paneton!

Diego og meg

Julen er her...

 Det nærmer seg jul, det er det ingen tvil om. Her jeg sitter i Lima er julestemningen en annen enn hjemme i Norge. Det er ikke mørkt og kaldt, de brenner ikke stearinlys og ingen har hørt om julekalender. Her er det panteon (en gigantisk muffins) og varm sjokolade som gjelder, og overalt pynter de med lys i alle farger og plastikkjuletrær. Mange steder er julen minst like kommersiell som i Norge, for kontrastene er store i denne byen. I noen områder har menneskene i overflod, bor i flotte villaer, handler i vestlige kjøpesenterer og lever med alle matrielle goder. Mange av dem har aldri vært i de fattigste områdene i Lima, og ser elendigheten kun på avstand.

Jeg jobber i et av byens verste slumstrøk, Huaycan. Her lever mange mennesker i ekstrem fattigdom, og har ingenting. Her lever mennesker i desperasjon, i frustrasjon og i konstant frykt for å ikke ha nok til livets opphold. Her lever barn med foreldre som slår, som misbruker, som drikker opp de siste pengene. Her vokser barn og unge opp i en konstant kamp for å klare seg, fysisk og psykisk.

I disse fullstendig forskjellige verdenene går det likevel mot jul. Budskapet om Ham som kom og ble født i en stall er viktigere enn noen gang. Jesus falt ikke rolig ned fra himmelen og landet på et plettfritt pelsteppe. Han ble ikke svøpt i de fineste stoffer, fikk ikke spesialbehandlet babymat og ble ikke født av et vellykket par med utdanning, hus, hund og Volvo.

Jesus kom som en av de fattigste. Han ble født av en ung jente som ikke hadde planlagt å bli gravid. Han kom i en tid hvor alle var opptatt med sitt, og ingen hadde plass til den lille familien. Og han kom for oss alle, uten unntak.

For oss nordmenn kan det være vanskelig å forestille seg at folk klarer å leve slik de gjør i Huaycan. Hvordan holder de ut? Hvor får de kraften fra? Hva driver dem fra dag til dag?

Til tross for de mange alvorlige problemene som er grusomt tilstede i Huaycan, så finnes det håp. Barnelatter i ivrig lek. Dyp konsentrasjon i skolearbeidet. Storesøsken som tar ansvar for de små. Mødre som stolt viser fram smykkene de nettopp har lært å lage. Ungdom som brenner for å gjøre en forandring i samfunnet. Menigheten som synger sin lovsang til Gud. Familier, venner og kollegaer som har kjærlighet til hverandre.

I Bibelen står det ikke at de rike skal ha det bra, og at de som er fattige må kjempe for å bli rike, for da skal også de få leve lykkelig. Nei, det står at de siste skal bli de første. De minste skal bli de største. Her, midt i fattigdommens urettferdige verden, så finnes håpet. Troen er sterk. Kjærligheten holder folk sammen. Gud har også drysset sine gaver over denne delen av verden. Han har gitt mennesker flotte egenskaper, evner og muligheter.

Vi som har det godt og har alt vi trenger har et ansvar for å dele, spesielt i julehøytiden. Det betyr ikke alltid at vi skal gi alle pengene våre til de fattige, mange ganger er det kun en midlertidig hjelp. Men vi må tørre å åpne øynene våre. Se rundt oss, i nærmiljøet, i byen, og for noen utover landegrensene. Hvor kan DU gjøre en forskjell? Hva kan DU gjøre for at noen skal få en bedre julehøytid?

Kanskje er det nok å sende et julekort til gammel venn. Kanskje kan du spandere lunsj på en tigger på gata. Kanskje invitere mennesker du vet ikke har så mange rundt seg hjem til deg. Kanskje bruke litt av din tid på å slå av en prat med en som er ensom.

Alle har vi evner og gaver, som vi har mulighet til å glede andre med. Gjør det i dag!

Ha TRO og HÅP på at KJÆRLIGHET kan forandre verden. 

Og på en ny måte blir 1 Kor 13,13 viktig denne julen; ”Så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”

God jul!

Hilsen Siril 

Ekte juleglede

Jeg hadde en fantastisk dag på lørdag. Var i utgangspunktet innstilt på å ha fri, sove lenge og slappe av, men ble bedt om å hjelpe til med en event i forbindelse med jobben. Det viste seg at en gruppe unge, velstående mennesker som arbeider i en bank i den rike delen av Lima hadde kontaktet Agape for å få lov til å lage julefest for barna tilknyttet prosjektet.

Nærmere 80 (!) unger var invitert, og i en skolegård vi lånte for anledningen yrte det av liv og forventning. Bank- gruppa, som heller likte å kalle seg "venner av Agape", viste en helt spesiell iver etter å hjelpe, og det var fantastisk å se gleden hos både barna og de besøkende i lek og samtale. Mange av dem som tilhører den øvre middelklasse i Lima har aldri sett fattigdommen som finnes i Huaycan på nært hold, og det er derfor spesielt fint at disse ungdommene selv tok initiativ og valgte å bruke både av sin tid og sine penger på disse ungene.

Gruppa hadde med seg flotte gaver til alle, navngitt og spesielt tiltenkt hvert enkelt barn. Det var stor stas da julenissen kom, og de fikk ta imot pakkene av helten selv.
Man trenger ikke å reise ut av landet for å hjelpe.
Uansett hvor lite man tror man eier, så er det alltid noen som har mindre...

Stresshåndtering - viktig for alle og enhver!

I fonteneparken

Vi er i den avsluttende perioden av året, og på kontoret er alle veldig stresset. Papirer og evalueringer skal gjøres ferdig, og tidsfristen banker på døra.

Midt i alt dette ble det i går likevel prioritert tid til at hele teamet deltok på en workshop med en psykolog. Han snakket om stress, og hvordan man takler det på en best mulig måte. I par fikk vi blant annet i oppgave å først fortelle hverandre ting vi MÅ gjøre. Deretter skulle vi snu og bytte ut JEG MÅ med JEG VIL! Plutselig ble pliktene og gjøremålene litt mer overkommelige. Å ha en positiv holdning kan gjøre at vi alle kommer lettere gjennom en stressende hverdag, enten med jobb, skole, studier eller organisering. Kanskje er det viktig å ta kontroll over livet sitt, og gå inn i oppgaver med innstillingen om at dette faktisk noe jeg selv har valgt å bruke tiden min på?

Psykologen mente også at 10 minutter med stillhet hverdag kan gjøre oss mer avslappet. I en stresset periode er det overraskende vanskelig, men desto mer nødvendig!

Å puste riktig er en klisje mange er lei av å høre. Men prøv å sette deg godt til rette, puste ordentlig med magen og slappe av i alle muskler. Det er avslapning på rekordtid!

Stress har tre faser:

1. Man har mange ting å gjøre, og hverdagen er hektisk, men man er optimistisk og har det bra.

        2. Man har vanskelig for å sortere alle gjøremålene, og blir ukonsentrert og bekymret.

        3. Kroppen begynner å si ifra med hodeverk og smerter. Man føler seg maktesløs og at oppgavene er uoverkommelige.

  Psykologens beste tips for en roligere hverdag:

          1. Skru av mobilen når du har en samtale ansikt til ansikt

          2. Lev i nåtiden – nyt øyeblikket

          3. Start hver dag med å si positive ting til deg selv

          4. Premier deg selv når du har lykkes med noe

          5.  Vær takknemlig!

          6. Feir livet!  (Celebra la vida - Axel)

           Nå har jeg flyttet til en ny familie, og har det veldig bra.

             Spansken går det bra med, og endelig føler jeg at jeg får sagt det jeg har lyst til å si og 
             forstår et meste.
             Og med dette skal jeg snart gå inn i en (forhåpentligvis) rolig juleferie. 
          
              "Kast all deres bekymring på Ham, for han har omsorg for dere" 1.Pet 5,7

Peruanske gentlemen

Av og til kan jeg bli rimelig lei av plystring, roping og smaskelyder på gaten, og alle ting som følger med den såkalte macho- kulturen. Men den har jammen meg gode sider også! Da jeg ble bedt om å handle inn premier til en ungdomsgruppe på jobb i dag, så tenkte jeg at det var en enkel sak. Men på handlelisten sto det:

28 kg sukker
3 kg sjokolade
56 bokser melk
30 kg paneton

- og jeg skjønte at dette kunne bli en smule problematisk. I hvert fall ville det vært det i Norge.
Her i Peru fungerer det sånn: Jeg går inn i butikken. Møter en smilende gutt som spør om han kan hjelpe når jeg står der litt småforvirret i det gigantiske supermarkedet. Han hjelper meg å finne det jeg skal ha og kjører den store vognen til kassen. Der står det en som putter tingene i esker og poser for meg, og en annen som bærer det ut. På parkeringsplassen står det en taxi klar, og sjåføren både bærer kassene og åpner døren for meg. Da jeg kommer hjem dit varene skal, så gjelder samme servicen fra sjåføren. Ved inngangen kommer det en tilfeldig forbipasserende som spør om han skal hjelpe meg, og han sørger for å få alle tingene mine trygt på plass.
Dette kunne blitt en anstrengende ettermiddag, men endte med at jeg knapt løftet en finger. Norske gutter og menn, dere har ikke vondt av å være litt "gammeldagse" gentlemen en gang i blant!