Hverdag og salseros i León

Tordenværet er på vei!

Capuchino på La Rosita

 Det er litt over en måned siden jeg forlot Norge til fordel for studentlivet i Nicaragua. Jeg hadde mange forventninger, og jeg kan ikke annet enn å si at de er i høyeste grad innfridd så langt!

Studiet er hardt, men spennende, og jeg lærer noe nytt hver dag. Det er fantastisk med sol og varme, men jeg har også begynt å sette pris på det kraftige tordenværet og regnskyllene som følger med. Maten er god, og jeg har ikke (bank i bordet) vært dårlig en eneste dag. Silje og jeg, ekteparet på rom 10, har hatt selskap av en musefamilie i det siste og det gikk en stund utover nattesøvnen, men nå er alle midler satt inn for å få tilbake husfreden.

Det meste av fritiden min går med til å danse salsa og sosialisering med mine nicaraguanske venner. Jeg traff nemlig noen hyggelige folk på La Olla Quemada, stedet hvor det er salsakveld på torsdager. De fortalte at de har startet en gruppe som danser cubansk salsa og rueda de casino, og lurte på om jeg ville være med. Så nå øver vi omtrent hver dag(!!) hjemme hos Cristal, i tillegg til workshops i helgene (etterfulgt av salsafest ut i de små timer…) Neste prosjekt er å få flere utesteder til å arrangere salsakvelder ved å gå ut en hel gjeng og ha med musikken vår til DJ’n. 

Gruppa er for meg er en flott mulighet til å få nye venner, snakke masse spansk, danse og få et innblikk i ungdomskulturen i León fra innsiden. Det er mange kulturelle og språklige forskjeller fra miljøet jeg er vant til i Lima, så av og til tar jeg meg selv i å bare fasinert observere humoren deres og hvordan de snakker sammen.

De siste to ukene kan ellers oppdateres i stikkord:

·      Overnatting på stranda med Johanne (med sjokis og Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte på skjermen)

·      Interessante filmkvelder med aktuelle temaer på Moneky Republic

·      Spanskundervisning for nivå 1- elevene som en del av didaktikkfaget

·      (Veldig) harde timer med aerobic/taebo

·      Mange kopper (perfekt) kaffe på La Rosita

·      Opptog og (bråkete) festligheter i gatene i forbindelse med feiring av diverse helgener

Avslapning på Casa Riguense på stranda med Johanne og pjokken i nabohuset

Forberedelser til undervisning for nivå 1

Urettferdighet

Jeg trodde jeg hadde sett såpass mye fattigdom og urettferdighet at jeg visste hvordan jeg reagerer på det, og klarer å takle det. Det var før jeg kom til Nicaragua.

Jeg har vært fysisk kvalm i to dager, etter å ha sett (og hørt om) diverse episoder som strider sterkt i mot mine oppfatninger om rett og galt, rettferdig og urettferdig.

En av dem skjedde da jeg satt på en kafé og spiste, en fredelig søndag formiddag. Plutselig kom det inn en ”byorginal”, som helt tydelig lever et liv på gata. Han gjorde ikke noe, bare surret litt rundt. Etter knapt ett minutt kom det en politimann, løftet balltreet sitt, slo til mannen og jagde han ut. De som jobbet på kafeen ristet oppgitt på hodet, men sa ingenting. Politimannen gikk rolig videre som ingenting hadde skjedd.

Jeg mistet matlysten.

På lørdag hadde en i Kulturstudier- gruppa bursdagsfest på en bar i León, og inne var det god stemning. Utenfor derimot, ble det begått grusomme voldshandlinger. En fyr som oppførte seg innpåslitent og frekt mot noen av nordmennene som sto utenfor, ble bestemt, men rolig dyttet vekk. Dørvaktene på nabobaren så dette og mente visst han fortjente hardere behandling, så de gikk de rett bort til han, slo han ned, og sparket han mens han lå nede. Flere ganger. Etterpå gikk de med rak rygg tilbake til jobben sin, svært så fornøyde med å ha vist sin ”manndom”. Mannen lå blødende på gata. Hva skjer med verden?

 I dag satt jeg å snakket med ei av señoraene som jobber på hostelet. Hun forteller om seg selv, livet sitt og familien. Hun forteller at det er ikke hver dag hun, de fire barna hennes og de to barnebarna har mat på bordet. Kjøtt er en luksusvare, hverdagskosten er ris og bønner (gallo pinto). Jeg skammer meg når jeg tenker på hvor mye mat vi spiser, hvor mye vi kaster og hvordan vi fråtser i dette landet, hvor det meste koster en femtedel av hva prisen ville vært i Norge. Jeg ser blikkene til dem som jobber her, de som observerer livsstilen vår hver dag – for en tålmodighet de har! Hvordan er det for nattevakten å trekke inn matlukten når vi koser oss med middag, kanskje kjenne sulten gnage i magen, men likevel forholde seg profesjonelt og fortsette å stirre tomt på tv’n?

Så ufattelig, ja det er faktisk ufattelig, hvor heldige vi er. MEN - Marianne skrev nettopp noe tankevekkende på Facebook- statusen sin: ”Synes det er spesielt å tenke på at jeg befinner meg i et land hvor nesten alt folk har er hverandre, så tenker jeg... i Norge har de ikke det en gang... en begynner å lure på hvem som egentlig er fattigst..”

En dag med de mektige

Hotel San Cristobal

Det er søndag og jeg har sovet lenge, helt til klokka 9. Fruktsalat, nypresset juice og kaffe til frokost. Fint liv. Det er veldig varmt, men jeg har tatt på meg langbukse for å slippe så mye kommentarer på gata. Jeg har lært meg noen triks for å gjøre meg så usynlig som mulig, det funker til en viss grad. I går snudde jeg derimot ignorerings- taktikken på hodet, og det fikk uante følger.

Sammen med fire andre norske jenter dro jeg på dagstur til et hotell med svømmebasseng, og planen var å studere, sole oss, bade og slappe av. Det var lite folk der, bare oss og et bord med tre menn. De trodde ikke at vi skjønte at de snakket om oss, kommenterte hvordan vi så ut og lagde kysselyder når vi gikk forbi. Ingen av oss følte derfor for å sprade rundt i bikini mens de var der, så vi studerte flittig i skyggen og håpet at de snart skulle gå. Det gjorde de ikke, så til slutt hoppet vi i det og svømte oss en tur. Kommentarene ble verre, og da de begynte å ta bilder av oss, fikk jeg nok. ”Oye, estan tomando fotos de nosotras?”, spurte jeg, og jeg skulle ha filmet ansiktene deres i det øyeblikket. ”Ehh…snakker du spansk?”. ”Klart det!”, sa jeg. Etter mange unnskyldninger for alle grovisene de hadde sagt til oss, så ble det faktisk en interessant samtale.

Studier i skyggen

For å gjøre en lang historie kort; president Ortega var i León for å tale denne dagen, og det viste seg at disse mennene var høyt opp i det politske systemet. Den eldste av dem var en minister, den andre var valgkontrollør for presidentpartiet og hadde også planer om å bli visepresident. Den tredje tror jeg bare var med som ”slave”; sjåfør, fotograf og moralsk støtte. ”Har dere lyst å møte Ortega, el jéfe (sjefen), i kveld?”, spurte de oss og tok likegodt en telefon til presidenten mens vi satt der. Vi ble også tilbudt gratis ferie på yachten deres, fly med småfly hvor vi ville i Nicaragua, ta en tur til Cuba for å hilse på Fidél Castro eller bare bo på ett av de mange 5-stjerners hotellene en av dem eide rundt om i Nicaragua. Hele tida sa de at dette var gaver til oss som takk for vårt gode vennskap, og at de ikke forventet noe til gjengjeld. Yeah right.

Våre mektige venner

Jeg fortalte dem at jeg har tenkt å bli journalist, og de svarte at de kunne selvsagt skaffe meg jobb i de største avisene i landet, men jeg måtte være forsiktig med å kritisere politikken de jobber for. Det skal sies at jeg på ingen måte er enig med politikken presidentpartiet, FSLN, fører, fordi de bryter grunnloven, er korrupte og driver med åpenlys valgfusk, og det er bare noen av årsakene. Da jeg konfronterte dem med noe av dette, fikk jeg bare lange bortforklaringer som gjorde at jeg til slutt ikke husket hva jeg hadde spurt om.

Som vanlig, så går ikke alt slik som man planlegger her i Nicaragua, og Ortega kom ikke til sentrum av León likevel. Vi hørte ikke noe mer fra våre nye ”venner”. Det synes jeg var like greit. Men en spennende dag, det var det!

 

Tilhengere av FSLN

Trygt hjemme på hostelet gikk det opp for meg; pengene de så gjerne ville bruke på oss, er sannsynligvis penger som skulle tilhørt de mange prosentene nicaragüenses som lever under fattigdomsgrensa. Jeg ble kvalm av å etterpå gå på gata, se uteliggere, unge, hardtarbeidende mødre, barn med sult i blikket… Kvalm av egen overflod, av den råtne politikken, av den blodige urettferdigheten… Jeg kan nok ikke forandre verden over natta, men jeg skal aldri, aldri, aldri bli likegyldig.

Fra bybildet i León

Regntid

Utenfor rommet mitt på hostel Colibri

Det pøsregner. Nei, det uttrykket dekker ikke dette været – for det virkelig bøtter ned! Så mye at det ikke er er noe vits å ha på musikk på dataen, for jeg hører den ikke uansett. Torden braker og lynet flerrer over himmelen som paparazzi- blitz på den røde løperen. Å komme seg fra restauranten til hostelet ble en våt affere, selv om vi tok taxi.

Jeg, ei sørlandsjente som elsker sola, har faktisk skjønt at regnet er helt nødvendig her. Det er fryktelig varmt og trykkende på dagtid, og vi går bare å venter på at regnet skal komme for å gjøre lufta lettere og friskere. Kanskje typisk norsk å være så opptatt av været, men her er det faktisk ganske avgjørende; møter og arrangementer blir nemlig avlyst når det er på sitt verste. 

Feiring av Jomfru Maria

 I dag er det nasjonaldagen til Nicaragua. Man skulle tro at det var i dag den store feiringen var, men i dag er det helt stille i gatene. Derimot har vi både hørt og sett mye til feiringen de siste to ukene. Flere ganger om dagen har det blitt avfyrt saluttsalver så kraftige at vi den første gangen trodde det brøt ut krig. I tillegg har skolebarn gått i stive uniformer i lange parader, guttene trommende på all slags rytmeintrumenter og jentene drillende/dansende. Veldig spesielt, men jeg synes synd på ungene som i timesvis marsjerer i denne varmen.

I går var Ingrid, Siri og jeg med Lucía i pinsemenigheten ”Casa de Jehova”. De holder på med en kampanje denne uka, og en pastor fra Panamá var derfor invitert. Først synes jeg det var utrolig morsomt at de spilte salsa- salmer, og danset mellom benkeradene. Etter en time var jeg derimot ganske sliten av å klappe. Da pastoren satte i gang fikk jeg sjokk. Jeg har aldri hørt noen rope så høyt og si så mange ord uten å puste! Vi gikk etter to og en halv time, da han begynte å kaste olivenoje på menigheten og noen besvimte.

Vi så på opplevelsen som et interessant innblikk i pinsebevegelsen i Nicaragua, men var enige om at det var i villeste laget for oss.  Religion har derimot mange positive virkninger på samfunnet her. Det blir konsumert mindre alkohol i kristne familier, og det har effekt på familielivet. Alle pengene som ikke lenger går til drikke, kan nå komme hele familien til gode, og det er også mindre vold.

I dag er det torsdag, og det betyr ukas høydepunkt; salsakveld på baren ”La Olla Quemada” (den brente gryte). Jeg gleder meg!

Nicaragua, Nicaragüita!

”Ay Nicaragua, Nicaragüita….” Jeg sitter å hører på nasjonalsangeren Carlos Mejia Godoy, og jeg er nettopp i Nicaragua, nærmere bestemt i León. Jeg har gått inn i min tredje uke her, og jeg begynner å venne meg til det som skal være mitt hjemland de neste månedene.

I helga var jeg i surfebyen San Juan del Sur (sammen med et busslass skandinavier), den mest kjente turistbyen i Nica. Det var utrolig vakkert der, med lange hvite strender og turkist hav. Restaurantene lå på rekke og rad langs sjøen, og det var hosteler på hvert hjørne, så det var ingen tvil hva som er den største næringen der. 

Jeg bodde på Sunrise Beach Hostel, sammen med Silje, Siri og Ingrid, et enkelt, men sentralt hostel med hyggelige ansatte og maur under senga. Selv om jeg var i surfeparadis, så bestemte jeg meg for at surfe kan jeg gjøre så mye jeg vil i Lima, denne helga trengte jeg å slappe fullstendig av. Lørdagen ble tilbragt sammen med Ingrid og Siri og vi koste oss maks! Lunsjen var et av høydepunktene, den ble inntatt på ”El gato negro”, en kafé/bokhandel med Superfood, saftige smoothies og ferske bagels. De solgte til og med økologisk kokosolje, brukte bøker og Fairtrade- klær! Ikke så rart jeg følte meg hjemme der!

Både fredag og lørdag kveld var vi ute på byen, og jeg tror nordmenn gjorde seg tydelig bemerket i bybildet denne helgen, både positivt og negativt… En del ble frastjålet vesker og verdisaker, og noen få ble ranet. Jeg slapp unna ubehagelige opplevelser, og var som alltid fornøyd med å få danset litt! Det var en super helg, men på søndagen kjente jeg at jeg var klar for hverdag og rutiner. 

Studiet er hardt, men veldig interessant! I og med at vi er en så stor gruppe norske, så har det blitt flere samtaler på norsk enn på spansk, og det er veldig hyggelig, men språket må vedlikeholdes (og forbedres!) I dag begynte jeg derfor å snakke med Lucia som jobber på hostelet jeg bor på. Hun virker litt sjenert, men etter hvert løsnet det og vi hadde en lang og spennende prat. Jeg ble invitert i hjem til henne, og til å være med i kirka hvor hun går. En fin mulighet til å få amigos nicaragüenses! Ingrid, Siri og jeg skal derfor bli med i kirka i morgen, og det blir i seg selv et kulturstudie, i og med at dagens forelesning i Latin- Amerika studier handlet om religion og dens betydning i dagliglivet, politikken og økonomien.

Jeg gleder meg til fortsettelsen – og kunne ikke hatt det bedre akkurat nå!

En uke i paradis

Jeg har bare vært her i León, Nicaragua i en uke, men det føles som en måned. Siden jeg ankom byen på lørdag, har det vært mange inntrykk. Det mest fremtredende var selvfølgelig varmen. Klimaet er tropisk, men det er vinter her og vi er midt i regntiden. Det er konsant varmt og fuktig, og det kommer stadig noen heftige regnbyger, som vi gjerne blir advart mot av torden og lyn i forkant.

Jeg bor på et koselig hostel og deler rom med Silje fra Trysil. De som jobber her er som mødre for oss alle, og vil gjerne være til hjelp om det er noe vi trenger. Jeg har derfor vært så heldig at jeg får ”spesial- frokost” hver dag (med hensyn til diverse matintoleranser) og får masse deilig frukt og grønnsaker.

Det er alltid en utfordring å bli kjent med nye steder når jeg dessverre er utstyrt med en svært dårlig retningssans. Men byen er heldigvis ikke så stor, så med hjelp av et lite bykart, så har det hittil gått greit.

Nicaragua er det tredje fattigste landet i Latin- Amerika, etter Haíti og Guatemala. Vi ser ikke så mye til det her i sentrum av León, for her bor middelklassen. Men vi skal ikke langt ut av byen før standarden er en helt annen. Mange har ikke elektrisitet, og boligene er av svært enkel standard. 

Jeg studerer spansk med didaktikk og Latin- Amerika studier, og jeg tror det blir et utfordrende, men svært lærerikt semester. Det er tungt å lese politikk og historie på spansk, og vi skal gjennom mye komplisert grammatikk. Motivasjonen er likevel på topp, og jeg gleder meg til å bli flinkere!  Studiesenteret hvor vi har en del av forelesningene og seminarene ligger på stranda, og det føles uvirkelig å ha timer under palmene med bølgebrus i bakgrunnen og sand mellom tærne.

Intro- dag med innføring i Nicaraguansk kultur, politikk og historie

Stranden hvor studiesenteret ligger

Lesepause

Jeg har funnet meg et treningssenter, og er glad for å kunne gå på dansetimer igjen! De har også spinning, felles løping på tredemølle og pilates, så ingen unnskyldning for å ikke trene! Får også danset litt salsa, blant annet på ”La olla quemada”, en bar som har salsakveld hver torsdag. På åpningsfesten for Kulturstudier på fredag ble det også mye dansing, både salsa, bachata, merengue og reaggeton. For øvrig en utrolig bra fest, med god mat, Mariachi- band, DJ og selvfølgelig mange bra folk. 

Lørdag var jeg en tur til hovedstaden, Managua, som ligger et par timer unna León. Landskapet langs veien var grønt og frodig, og mellom trærne kunne jeg skimte klynger av små hus hvor klesvasken hang på snora og små barn lekte utenfor. Både i grøftekanten og på motorveien trasket kuer, hunder og hester. Da vi nærmet oss storbyen var det derimot slutt på ”idyllen” og det var trafikk, forurensing, store reklameplakater og kjøpesentere overalt. I 1972 ble Managua utsatt for et kraftig jordskjelv som gjorde store ødeleggelser. Da de skulle bygge opp igjen byen, så ble det bare motorveier og ikke noe ordentlig ”sentrum”. Derfor er taxi og buss framkomstmidlene som gjelder.

Jeg måtte innom et senter for å skaffe meg en Mac- lader, og følte plutselig at jeg var i vesten igjen (for de som er kjent i Lima: nesten identisk til Jockey Plaza). Her var det dyre, flotte butikker, fine restauranter, amerikanske fast food- kjeder og en stor kino. Det var helt tydelig på klientell og bilene som sto parkert utenfor, at dette var et sted for de økonomisk priviligerte. Jeg er glad for at jeg bor i León, hvor jeg faktisk merker at jeg er i Latin- Amerika. Jeg synes det er mye mer spennende med de lokale restaurantene her og det yrende folkelivet i gatene. León er også en forholdsvis trygg by, og jeg føler jeg kan bevege meg ganske fritt. Mange kommentarer fra menn må vi derimot tåle, men det er vel bare å venne seg til.

Cerro Negro

I dag besteg vi vulkanen ”Cerro Negro”. Det er den yngste vulkanen i Mellom- Amerika, og er svært aktiv. Siste utbrudd var i 1998. Turen oppover var ganske bratt, og vi gikk på grus og stein av lava. På toppen slo varmen mot oss, og hvis vi gravde bare noen centimeter ned i bakken, så begynte det å ryke. For å komme ned igjen, løp vi ned skråningen som var av et tykt lag med ”lava- sand”. En fin tur og et interessant landskap!

I morgen starter andre undervisningsuke, og jeg satser på effektiv jobbing på dagtid og sosialt samvær på kveldene!

Hasta pronto!