Barn -- med barn...

I går var vi på besøk på prosjektet hvor vår midlertidige vertsmor er direktør, nemlig ”Centro de Madres Adolescentes”, senteret for unge mødre. Der ble vi tatt i mot av en smilende gjeng av unge jenter, alle med en baby på armen. De er mellom 13 og 18 år, og er i samme bås som 162 000 andre jenter i Peru som er blitt mødre i svært ung alder.
Seksten av dem bor på senteret, fordi situasjonen deres er for vanskelig til at de kan bo andre steder. Flere har blitt kastet ut av familien, mange har blitt gravide som resultat av voldtekt og misbruk.

Yrkesopplaering: jentene laerer aa sy klaer

På senteret får de skolegang, de lærer hvordan de skal ta vare på babyen sin og de har et trygt sted å bo. Her får de mat, yrkesopplæring og tilbud om psykologhjelp.

Gutter fra senterets barnehage

Da vi møtte dem var det helt surrealistisk for oss at disse barnslige, lekne barna selv var mødre. Det var utrolig sterkt å få se et glimt av deres verden, og jeg beundrer hver og en av dem for at de har klart seg så bra! Det er verre med alle de tusenvis av unge som opplever marerittet det er å bli gravid på en måte som de absloutt ikke ønsker selv, og har ingen plass å gå. Tankene mine går også til de 320 000 kvinnene som tar abort her til lands hvert år, til tross for at det er ulovlig.

Jentene underholder oss med typisk peruansk dans; marinera.

Senteret for unge mødre blir stort sett finansiert av Strømmestiftelsen, og er et godt bevis på at det nytter å gi penger. Senteret har reddet disse jentenes liv og gitt et mye bedre grunnlag for babyenes fremtid enn det mødrene deres hadde hatt mulighet til uten hjelp fra senteret.

Observasjoner fra en humpete busstur

Fra der vi bor naa tar det omtrent halvannen time aa komme seg til universitetet hvor spanskkurset er. Vi maa ta to forskjellige busser for aa komme dit, og er like stolte hver gang vi kommer helskinnet fram. Det er utrolig interessant aa sitte aa se ut av vinduet en tidlig morgen i Limas fattige strok. Asfaltgater er det faa av og det er mye sand og rodbrun jord overalt. I gatene er det mye soppel, til stor glede for de (veldig) mange loshundene. Midt i veien, mellom de to feltene, er det et omraade for myke trafikkanter. Denne tidlige morgenen (kl. 07.00) observerte jeg mange spreke morgenfugler. Her jogget venninner, kjaerester, mor og barn, gamle, unge, tynne, tykke, raske og langsomme. Jeg ble rett og slett misunnelig der jeg satt, for vi har ikke noe slikt omraade i naerheten av huset, og det er ikke bare enkelt aa ta seg en lopetur rundt kvartalet...

Her bor vi!

Gaten vaar :)

              Trafikken er et kapittel for seg selv. Her eksisterer ikke regler om vikeplikt, forbikjoring og fartsgrenser, i hvert fall ikke paa samme maate som i Norge. Tuting er tydeligvis et signal som baade betyr "pass deg, din idiot, du kjorer for sakte!!" og "hei paa deg, her kommer jeg!!". Bilene og bussene kjorer i alle retninger, og jeg har flere ganger knepet oynene sammen og tenkt "dette gaar aldri bra!" Men det gjor det, for sjaaforene er vant til dette systemet og er utrolig gode til aa beregne. Hvis du i Norge blir irritert for at du en sjelden gang maa staa paa bussen, saa hadde du blitt sjokket av kollektivtrafikken her. Jeg tror de hver dag prover aa sette ny rekord for hvor mange de klarer aa stappe inn i en liten kombibuss. Ofte staar man saa tett at det er omtrent umulig aa komme av! Men vi har blitt vant til det, og setter faktisk pris paa aa kunne bruke transport sammen med vanlige peruanere i stedet for aa alltid velge den "enkle losningen" : taxi.

Her tar vi bussen fra hver morgen

I gaar (sondag) var en svaert saa gastronomisk dag. Til lunsj fikk vi "todo Peru en una mesa" (hele Peru paa et bord) med flere forskjellige retter fra de tre ulike omraadene i peru: kysten, orkenen og jungelen. Jeg var i forkant veldig spent paa om jeg kom til aa like det alle peruanere skryter saann av, nemlig ceviche. Det er raa, hvit fisk, marinert i sitron med en slags melkesaus og masse lok. Det viste seg at det var kjempe godt, faktisk det beste jeg har spist mens jeg har vaert her!

Mange, gode peruanske retter!

Til kvelds var det lagde vi "la cena de Noruega" (norsk middag). Menyen var kjottkaker med ingefaer og hvitlok, kokte poteter, brun saus og gulrotpure. Banansplit til dessert :) Det falt veldig i smak og vi fikk bare bittelitt hjemmelengsel :)

Goy aa lage mat igjen!

Ellers var vi ute aa danset igjen paa lordag, og traff mange hyggelige (og noen litt FOR hyggelige) mennesker. Vi var paa en klubb som hadde live salsa- musikk hele kvelden, og jeg ble bare enda mer desperat etter aa begynne paa salsakurs. Det blir nok en losning paa det naar vi om to uker flytter til et omraade litt naermere sentrum! :D

Todagers turister i Lima

Onsdag og tordag fikk vi lov til å være litt turister. Hittil har det vært mye hverdagsliv, men siden disse dagene var offentlige fridager, så hadde vi ikke timer på skolen. Med verdisaker godt gjemt alle mulige rare steder (i sokker, lommer, magevesker og BHr) trasket vi rundt og følte oss ganske små i den veldig store byen (med godt over 8 millioner innbyggere!)
I sentrum av Lima viste Claudia oss oss palasset, katedralen og katakombene. Veldig spennende!
Da vi ruslet litt rundt oppdaget vi hvor utrolig kommersielle hovedgatene var. Det var BurgerKing og KFC overalt, og de store kjedene dominerte. Når vi er litt mer kjent, så får vi sikkert mulighet til å finne gater med mindre turistpreg.

Meg og Claudia

Jentene fra Villa Maria; Katrine, Siril, Henriette Emely og Camilla

Etterpå dro vi til Mira Flores, en fin bydel, men rimelig vestlig. Her var det store luksuskjøpesentre, fine restauranter og selvfølgelig Starbuck’s (!!) Vi likte ikke å måtte spise på amerikanske plasser i mangel på andre tilgjengelige steder, men Starbuck’s er FairTrade og dermed litt mer forsvarlig :)

Un Frappechino con Caramel, por favor!

Katrine og Claudia poserer med kunsteriske papirringer laget av Sirilita :D

Tidligere hadde det vært fort gjort å gå bersherk på shopping her, for alt er så mye billigere enn i Norge. Men det føles ikke rett, og jeg merker at jeg ikke ønsker å bli definert som noe overklasse. En dame vi møtte i en butikk fikk helt sjokk da jeg fortalte at jeg jobbet som frivillig og ikke bodde i Mira Flores, for blondt hår og lys hud er for mange definisjonen på rik… En annen ting jeg har reagert på er at overalt er det masse reklameskilt. For bilmekanikere, restauranter, vaskerier osv. Det er greit nok i seg selv, men på alle skiltene er det bilde av hvite, halvnakne damer! Også i reklamer for kosmetikk er det hvite mennesker med vestlige trekk som dominerer. For et utrolig merkelig kroppsideal de har, for her er det så godt som INGEN som er i nærheten av å se sånn ut. Disse mange bildene av vestlige damer i utfordrende positurer kan også være noe av grunnen til at mange menn tror det er helt greit å plystre, smatte, rope og stønne etter oss på gaten.

Katedralen

I morgen skal vi på skolen (ja, selv om det er lørdag) og vi skal allerede ha framføring og innlevering. Jeg skal beskrive et bilde jeg har fått og lage en presentasjon av meg selv. Enkelt nok! Det står verre til med spansken når vi er ute på egenhånd og folk i butikker og busser snakker superfort og bare ser dumt på meg når jeg ikke forstår.

Du, hvor flott det skal bli å snakke flytende!

Meg og teampartner Katrine

Spraakurset har begynt!

Denne uka begynte vi på språkkurs på et universitet. Skoleområdet er stort og inneholder alt vi trenger; bibliotek, internett, lekserom, kafeteriaer osv. Her skal vi gå i tre uker og forhåpentligvis bli veldig gode i spansk 

På mandag besøkte vi Strømmestiftelsen- kontoret og fikk hilse på kontaktpersonen vår, Malena. Hun fortalte oss mer om vertsfamilien Katrine og jeg skal bo i etter språkkurset og resten av oppholdet. De har fire barn, tre av dem er jenter og den eldste er 17 år. De bor i et strøk i nærheten av Huaycan hvor vi skal jobbe. De er aktive i den evangeliske kirken og gleder seg veldig til vi skal komme. Området er visstnok litt utrygt når vi ikke er kjent, så vi må bli fulgt til og fra bussen til jobb. Men jeg tror at det gjelder overalt i denne byen; tar du forholdsregler og hører på hva de lokale sier, så går det bra. Her lønner det seg ikke å ta noen sjanser! Men vi skal vi veldig godt tatt vare på av familien, og jeg tror det blir veldig lærerikt å bo på den måten.

Ellers så har det heldigvis begynt å bli litt varmere her, og jeg kan driste meg til å ta av en genser i ny og ne 

Forsteinntrykk

Jeg er trygt framme i Peru, og har hatt mine første dager og netter i Lima. Jeg bor i en veldig koselig familie sammen med tre av de andre norske. Her skal vi bo i tre uker mens vi går på språkkurs, og skal deretter dele oss i par på prosjektene vi er tildlelt.

Det første som slo meg da jeg kom var; Jeg håper jeg har nok varme klær. For tro det eller ei; vi fryser som bare det! Her er det nemlig vår enda, sommeren kommer i januar. Det er egentlig ikke så kaldt, men lufta er fuktig og alle dører står åpne så det er konstant gjennomtrekk. I tillegg er det veldig dyrt med strøm og gulv og vegger er laget av sement. Vi satser på at vi blir vant til det, og så er det en god grunn til å holde seg i aktivitet hele tiden!

Foreløpig har jeg ikke sett så veldig mye av byen. Mine noe begrensede språkkunnskaper hemmer meg selvfølgelig litt, men jeg lærer mer og mer hver dag. Jeg har vært med Claudia (min vertssøster, 22 år) på markeder i nærheten og det er veldig spennende. Her kan man få kjøpt alt mulig i små boder og butikker. Overalt er det masse frukt, og en mango i Norge blir aldri det samme etter å ha smakt disse.

Lørdag kveld var vi ute å danset på en nattklubb sammen med noen av Claudias kamerater. Vi var litt nervøse (”Har vi kledd oss riktig? Danser vi OK? Hva om vi ikke skjønner hva de sier??”), men det ble kjempe gøy. Mitt mål er å etter hvert lære meg forskjellen på alle dansene; merengue, salsa, combia osv…..

Til tross for en sen kveld (natt), så sto vi opp og gikk på katolsk messe kl 08.00. Det var egentlig ganske likt en norsk gudstjeneste, men her var det mer liv med åpne dører og folk i alle aldere.

Så langt liker jeg meg veldig godt, og jeg er kjempe spent på de neste ukene hvor det skal skje mye. Internett er ikke av det beste, så jeg får skrive mye når jeg først har tilgang 

Hasta pronto!

Business Class

Reisen min til Peru startet tidlig den 1. Oktober, før det enda hadde blitt lyst. Etter avskjed med mamma og pappa og en kort flytur fra Kjevik til Amsterdam, så startet den 13 timer lange flyturen jeg hadde ventet så lenge på; Lima neste stopp.


Jeg så virkelig ut som en turist der jeg gikk med sekk på ryggen, kamera over skuldra og pengeveske på magen, og skjønte derfor ingenting da jeg i passkontrollen ble tildelt ny billett på business class. Resten av reisefølget mitt fikk sine vanlige seter, mens jeg ble geleidet til avdelingen hvor stolene var så store at de kunne legges helt ned og fortsatt ikke være i nærheten av dem som satt foran eller bak. Jeg ble overøst med luksus og service; velkomstdrink i stettglass, velværepakke med div produkter, egen tv- skjerm og 3- retters middag hele to ganger i løpet av turen. Selvfølgelig var det en svært så behagelig måte å tilbringe 13 timer i fly på, men det minnet meg samtidig om hvor tilfeldig det er hvem som er rike og hvem som er fattige i denne verden. Jeg hadde ikke gjort noe som tilsa at jeg fortjente en plass på denne luksusavdelingen, og alt som skilte meg fra mine venner ”på andre siden”, var et lite gardin. Å være født i Norge er som å vinne i lotto eller å uventet å bli plassert på business class, og vi har lov til å nyte det. Samtidig tror jeg vi har godt av å bli mer bevisst på hvordan vi forvalter våre goder og hvordan vi behandler dem som tilfeldigvis ble født uten like store puter sydd under armene.

Livstegn fra Lima!

Jeg er framme i Lima, har tilbragt min forste helg her og spraakkurset paa universitetet har begynt. Internettt der jeg bor er rimelig ustabilt, saa derfor er mine oppdateringer her noe begrenset. I morgen kommer det et mer utfyllende innlegg, men kort oppsummert saa har jeg det fint! All kommunikasjon er paa spansk, men det gaar overraskende bra. Peru er et vakkert land :)