Reisen min til Peru startet tidlig den 1. Oktober, før det enda hadde blitt lyst. Etter avskjed med mamma og pappa og en kort flytur fra Kjevik til Amsterdam, så startet den 13 timer lange flyturen jeg hadde ventet så lenge på; Lima neste stopp.
Jeg så virkelig ut som en turist der jeg gikk med sekk på ryggen, kamera over skuldra og pengeveske på magen, og skjønte derfor ingenting da jeg i passkontrollen ble tildelt ny billett på business class. Resten av reisefølget mitt fikk sine vanlige seter, mens jeg ble geleidet til avdelingen hvor stolene var så store at de kunne legges helt ned og fortsatt ikke være i nærheten av dem som satt foran eller bak. Jeg ble overøst med luksus og service; velkomstdrink i stettglass, velværepakke med div produkter, egen tv- skjerm og 3- retters middag hele to ganger i løpet av turen. Selvfølgelig var det en svært så behagelig måte å tilbringe 13 timer i fly på, men det minnet meg samtidig om hvor tilfeldig det er hvem som er rike og hvem som er fattige i denne verden. Jeg hadde ikke gjort noe som tilsa at jeg fortjente en plass på denne luksusavdelingen, og alt som skilte meg fra mine venner ”på andre siden”, var et lite gardin. Å være født i Norge er som å vinne i lotto eller å uventet å bli plassert på business class, og vi har lov til å nyte det. Samtidig tror jeg vi har godt av å bli mer bevisst på hvordan vi forvalter våre goder og hvordan vi behandler dem som tilfeldigvis ble født uten like store puter sydd under armene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar