Hverdagsfilosofi fra Lima

Jeg hører på salsamusikk, for å komme i den rette stemningen. Rytmene, varmen og språket i dette landet inneholder så mye som er vanskelig sette ord på! Samfunnet her inneholder store kontraster, og hvis jeg ville, så hadde det vært fullt mulig å ”ignorere” kulturen og leve som norsk. Det er det ikke lang vei mellom områder med flotte restauranter, velværesalonger og luksusbutikker med alt man kan ønske seg, til støvte gater, primitive markeder og mennesker som kjemper for å overleve. Om morgenen reiser vi fra gater med søppel, halvferdige hus og mennesker med butikken sin på ryggen, og kommer til skolen hvor politiet stopper bilene så vi kan gå over gaten, og ungdommene er så rike at de ikke vet hvor de skal gjøre av pengene.

 En skolegaard i Huaycan

I dag besøkte vi Huaycan og ”Agape”, prosjektet hvor jeg og Katrine skal jobbe de neste seks månedene. Vi ble møtt av en utrolig livlig, vennlig og kreativ gjeng, og jeg er sikker på at vi kommer til å trives. Vi fikk se noen av skolene ”Agape” jobber med, og barna der tok godt i mot oss. Det ble stor stemning når de fikk være med å synge ”Hode, skulder, kne og tå”!

Selv om området hvor vi skal jobbe og bo bare er en halv time unna der vi går på skole, så var det som å komme til en annen verden. Klimaet var annerledes, varmere og ikke så mye skyer, og det var mye flere fjell og høyder. Mange har laget seg et lite ”krypinn” oppover fjellsidene, og det er rart å forestille seg hvordan det er å bo så høyt og bratt.

Det er mange ting i denne kulturen jeg ikke forstår. Et eksempel er når jeg skulle handle frukt i dag. Jeg har et par ganger gått til den samme damen, men denne gangen valgte jeg ”konkurrenten” rett over gaten. Jeg kjøpte det jeg skulle ha, men ville gjerne ha jordbær også. Jeg gikk over til den andre damen, hilste høflig og bad om en å få kjøpe jordbær. Hun hilste ikke og sa noe sånt som ”du får handle hos henne over gaten, hvis hun ikke har jordbær, så synd for deg!” og snudde ryggen til. Så selv om hun hadde flere kasser fulle av jordbær, så nektet hun stolt å selge noe til meg fordi jeg hadde vært så frekk å velge en annen framfor henne.

På den andre siden, så har jeg truffet så mange nydelige mennesker her. Vi blir overalt fortalt hvor farlig det er å gjøre ditt og datt, gå dit, kjøre der, snakke med dem, men jeg tror at flertallet av menneskene her likevel er gode og ærlige. Katrine og jeg har for eksempel fått oss noen venner i den lille butikken på hjørnet i nærheten av der vi bor nå. De er alltid like glade for å se oss, spør oss hvordan vi har det og har alltid tid til å slå av en prat. De forteller oss om landet sitt, familien sin og fattigdomsproblemene som finnes her. Flere ganger har vi kommet hjem til tomt hus, og siden det er farlig å stå utenfor huset å vente, så har vi måttet gå ned til butikken. De finner fram stoler til oss, gir oss drikke og bananer mens vi venter. De gir av seg selv, og utstråler en ubetinget og kjærlig omsorg som jeg tror vi har mye å lære av!

Min venninne "Mamasita" i butikken

Det nærmer seg slutten av begynnelsen. På lørdag flytter vi til en ny familie, og hverdagen på jobb begynner. Vi må tilpasse oss nye mønstere, nye mennesker og nye steder. Til nå har vi hatt mange anledninger til å være litt ”turister” og skli inn i mengden av internasjonale som samles i bydelen ”Miraflores”. Og om vi ikke har lagt fra oss våre norske vaner enda, så må vi i hvert fall gjøre det nå. Det nytter ikke å gå i seks måneder å sammenligne og streke under alle forskjeller mellom Peru og Norge, da sliter vi oss ut. Nå er det tid for å legge bort behovene for komfort vi tar som en selvfølge i Norge: varmt vann i dusjen, internettilgang hjemme, vaskemaskin og frihet til å gå ut alene.

Det er tid for å være ydmyk, til å lære, til å bruke våre evner og ta til seg kunnskap. Det er tid for å bli glad i en ny familie, for å være tålmodig og sette egne ønsker i andre rekke.

Det kommer til å bli utfordrende. Det kommer til å bli tunge dager. Det kommer til å bli dager hvor jeg har ordentlig hjemmelengsel. Men mest av alt tror jeg det blir dager med glede. Dager hvor jeg kan være stolt av meg selv for å ha gjennomført noe jeg ikke trodde jeg kunne. Dager hvor jeg får møte fantastiske mennesker. Dager hvor jeg lærer nye ting. Dager hvor jeg får brukt mine evner til glede for andre.

Og jeg vet allerede nå at disse syv månedene kommer til å prege meg for resten av mitt liv.