Julen er her...

 Det nærmer seg jul, det er det ingen tvil om. Her jeg sitter i Lima er julestemningen en annen enn hjemme i Norge. Det er ikke mørkt og kaldt, de brenner ikke stearinlys og ingen har hørt om julekalender. Her er det panteon (en gigantisk muffins) og varm sjokolade som gjelder, og overalt pynter de med lys i alle farger og plastikkjuletrær. Mange steder er julen minst like kommersiell som i Norge, for kontrastene er store i denne byen. I noen områder har menneskene i overflod, bor i flotte villaer, handler i vestlige kjøpesenterer og lever med alle matrielle goder. Mange av dem har aldri vært i de fattigste områdene i Lima, og ser elendigheten kun på avstand.

Jeg jobber i et av byens verste slumstrøk, Huaycan. Her lever mange mennesker i ekstrem fattigdom, og har ingenting. Her lever mennesker i desperasjon, i frustrasjon og i konstant frykt for å ikke ha nok til livets opphold. Her lever barn med foreldre som slår, som misbruker, som drikker opp de siste pengene. Her vokser barn og unge opp i en konstant kamp for å klare seg, fysisk og psykisk.

I disse fullstendig forskjellige verdenene går det likevel mot jul. Budskapet om Ham som kom og ble født i en stall er viktigere enn noen gang. Jesus falt ikke rolig ned fra himmelen og landet på et plettfritt pelsteppe. Han ble ikke svøpt i de fineste stoffer, fikk ikke spesialbehandlet babymat og ble ikke født av et vellykket par med utdanning, hus, hund og Volvo.

Jesus kom som en av de fattigste. Han ble født av en ung jente som ikke hadde planlagt å bli gravid. Han kom i en tid hvor alle var opptatt med sitt, og ingen hadde plass til den lille familien. Og han kom for oss alle, uten unntak.

For oss nordmenn kan det være vanskelig å forestille seg at folk klarer å leve slik de gjør i Huaycan. Hvordan holder de ut? Hvor får de kraften fra? Hva driver dem fra dag til dag?

Til tross for de mange alvorlige problemene som er grusomt tilstede i Huaycan, så finnes det håp. Barnelatter i ivrig lek. Dyp konsentrasjon i skolearbeidet. Storesøsken som tar ansvar for de små. Mødre som stolt viser fram smykkene de nettopp har lært å lage. Ungdom som brenner for å gjøre en forandring i samfunnet. Menigheten som synger sin lovsang til Gud. Familier, venner og kollegaer som har kjærlighet til hverandre.

I Bibelen står det ikke at de rike skal ha det bra, og at de som er fattige må kjempe for å bli rike, for da skal også de få leve lykkelig. Nei, det står at de siste skal bli de første. De minste skal bli de største. Her, midt i fattigdommens urettferdige verden, så finnes håpet. Troen er sterk. Kjærligheten holder folk sammen. Gud har også drysset sine gaver over denne delen av verden. Han har gitt mennesker flotte egenskaper, evner og muligheter.

Vi som har det godt og har alt vi trenger har et ansvar for å dele, spesielt i julehøytiden. Det betyr ikke alltid at vi skal gi alle pengene våre til de fattige, mange ganger er det kun en midlertidig hjelp. Men vi må tørre å åpne øynene våre. Se rundt oss, i nærmiljøet, i byen, og for noen utover landegrensene. Hvor kan DU gjøre en forskjell? Hva kan DU gjøre for at noen skal få en bedre julehøytid?

Kanskje er det nok å sende et julekort til gammel venn. Kanskje kan du spandere lunsj på en tigger på gata. Kanskje invitere mennesker du vet ikke har så mange rundt seg hjem til deg. Kanskje bruke litt av din tid på å slå av en prat med en som er ensom.

Alle har vi evner og gaver, som vi har mulighet til å glede andre med. Gjør det i dag!

Ha TRO og HÅP på at KJÆRLIGHET kan forandre verden. 

Og på en ny måte blir 1 Kor 13,13 viktig denne julen; ”Så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”

God jul!

Hilsen Siril