"Hva gjør jeg nå?"

Det er mange tunge skjebner i Huaycan. Jeg skal fortelle om en av dem...

Har du noen gang tenkt på det faktum at de fleste av oss ikke har noen norske venner som strever for å overleve på grunn av pengemangel? Selvfølgelig finnes det mange som sliter for å få regnskapet til å gå opp, men de aller fleste har tak over hodet og mat på bordet. Og skulle noe skje så man ikke har mulighet til å jobbe, så finnes det ordninger slik at man fortsatt ikke står på bar bakke. Her jeg sitter i Lima kan jeg ikke annet enn å bli overveldet av takknemlighet! Det er nemlig ikke alle som har det like lett.

En ting er å jobbe midt i fattigdommen, se dens grusomhet og måtte akseptere at man ikke kan hjelpe alle. En annen ting er når man har gode venner og kollegaer som blir rammet av fattigdommens kalde klo, og man ser på nært hold hva dette gjør med de menneskene man har blitt så glad i.

En historie har gått inn på meg de siste dagene. Den handler om en kvinnelig kollega som har jobbet i Agape helt siden oppstarten. Hun er utdannet forsvarer og har hjulpet utrolig mange mødre og barn gjennom vanskelige juridiske saker med ektemenn som slår og misbruker. Hun har et stort hjerte og alle rundt henne merker kjærligheten hun gir i overflod. – Jeg kunne gjort alt for barna!, sier hun stadig vekk og ingen er mer troverdig i dette enn henne.

Det er tøft å være kvinne i dette landet, kulturen er svært mannsdominert. Min kollega har likevel vist gjennom et langt liv hvordan det er mulig å klare seg uten en mann ved sin side. Allerede som 16 åring giftet hun seg, men ektemannen forlot henne da hun var blitt 23. Der satt hun igjen med to små døtre, og måtte livnære seg ved å selge produkter hun selv strikket. Fortsatt har hun smerter i hendene etter denne perioden. En skilt kvinne har ikke særlig høy status i samfunnet, og ingen hjalp henne.

Min kollega bor i dag i Huaycan, i et hus hvor det er lite husrom, men mye hjerterom. Her lever hun sammen med sine to døtre, barna deres og en svigersønn. Hennes største drøm er at alle barna skal få mulighet til å studere, og hun hae jobbet hardt med å spare opp penger til svigersønnen. Da han en dag i høst var på vei til banken for å betale skolepengene, ble han ranet. Et hardt og brutalt, men forhåpentligvis midlertidig, punktum for utdannelsen hans…

Da vi traff vår kollega første dag etter juleferien var hun sliten av en høytid med mye regn; for taket lekker. – Vi kunne ikke gå ut, for det regnet og var kaldt! Inne var det også kaldt, og sengen min er våt. Jeg har derfor sovet på sofaen, og trukket plastikk over meg, fortalte hun. Likevel ble jeg rørt av hvor glad hun var for å være på jobb igjen, og iveren etter å arbeide var stor. Men ved lunsjtider kom sjokkbeskjeden. Etter bestemmelse fra direktøren var det ikke lenger plass til henne i Agape. Etter mange års trofast tjeneste ble hun sendt på dør uten forvarsel, og uten noen som helst ”sluttpakke”. Dett var dett.

-       Hva gjør jeg nå?, spurte hun seg selv og oss.

Og hva skulle vi svare? Det er vanskelig å finne arbeid, og hun trenger en viss sum penger for å kunne sette mat på bordet og spare opp til studier for barna.

Alt virket med ett så håpløst, og fortvilet ble jeg sittende uten å finne på noe fornuftig å si.

Men i stedet for å gråte og klage, så sier hun bedrøvet, men med et oppriktig håp: - Gud vil verne om oss, han vil velsigne oss. Det er hans løfte, og jeg vet han vil gjøre det.

Hennes sterke tro og rolige holdning beundrer meg. I en slik situasjon gjorde hun det vanskeligste, men muligens det eneste riktige; satte hele sin lit til Gud.

Et forsiktig ønske var alt hun bad oss om;  å si ifra hvis vi kjente noen som kunne tenke seg å bidra med skolepengene til svigersønnen.

Et oppriktig ønske, totalt fritt for egoisme, men drevet av kjærlighet.

Er det noen som vil være med å oppfylle dette? 

Ditt liv skal overstråle middagssolen,

        og mørket skal bli som den lyse morgen.

    Du kan være tillitsfull, for det er håp;

        du kan se deg om og legge deg trygt.

Job 11, 17-18