Tøffe skjebner

Det er nøyaktig 16 dager til hjemreisen til Norge begynner, etter 7 måneder her i Lima.
Det er godt å tenke på alt det fine jeg har å komme hjem til. Jeg gleder meg til å puste inn den norske lufta, til å kunne vandre relativt trygt rundt i gatene og til alt som er kjent og kjært. Selvfølgelig gleder jeg meg veldig til å treffe familie og venner igjen, og til å ”kjenne kodene” i samfunnet, forstå og bli forstått.
Samtidig - det finnes også grunner til at jeg gjerne skulle stoppet tiden og bare blitt her.
For jeg vet så inderlig godt at vi er urettferdig heldige i Norge. Selv om det ikke alltid føles sånn, så er vi født med gullskje i munnen og puter under armene, i hvert fall i sammenligning med mange av skjebnene jeg har fått møte her. Og det er lett å glemme. Det er lett å klage over for lite stipend, strenge foreldre eller morgenrush på vei til jobb, bagateller. Det er så alt for lett å holde seg innenfor den trygge, norske boblen og lukke øynene for det vonde som finnes i verden. Og det er alt for lett å tro at vi har nøkkelen til det gode liv.
Men er det vi som er verdens lykkeligste? Det tror jeg ikke lenger, etter å ha sett hvordan peruanere på mirakuløst vis klarer å løse problemer. Her hjelper naboer, venner og familie til når èn trenger hjelp. Her bruker en kirke en hel uke på å tjene mennesker som har behov for det, uten å forvente noe tilbake. Jeg har i mange tilfeller sett den gylne regel i praksis; ”Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem”. ”De fattige” går slett ikke rundt hver dag og ønsker seg et bedre liv. Nei, mange av ”de fattige” er noen av de mest livsglade og omtenksomme menneskene jeg har møtt! Det gir meg en tankevekker. Er det så viktig å streve mot målet om matrielle ting og luksus? Hva er egentlig livskvalitet?

I min tid i Peru har jeg blitt kjent med mange flotte barn og ungdommer. Jeg tar av meg hatten for at de ikke gir opp og kommer seg fremover, for skjebnene deres ser ikke alltid så lyse ut…
Jeg skal fortelle en av historiene som den siste uken har berørt meg. Navnet på personen er gjort om.

Elena er 16 år gammel. Hun bor i Huaycán sammen med mor, far, tante, bestemor og to søstre. Jeg møtte henne første gang da hun kom på en av mine danseundervisninger. Hun hang seg på med godt mot, til tross for at de andre kunne koreografiene fra før. Dessverre gikk ikke så lang tid før hun måtte gi opp. Selv om jeg gikk gjennom bevegelsene svært sakte sammen med henne, så fikk hun det ikke til. – Slapp av!, sa jeg. – Alle synes det er vanskelig første gang!
Jeg skulle så gjerne ha fulgt henne mer opp, men jeg hadde også ansvar for å fullføre undervisningen for de andre jentene. Heldigvis gikk hun ikke, men ble sittende å snakke med Katrine. Mens jeg var opptatt med dansingen, hørte jeg stadig vekk noen rare lyder og merkelige skrik, men skjønte ikke hvor det kom fra. Jeg satte meg etterpå ned å snakket med Elena. Det viste seg at hun har tiks, og har vanskelig for å kontrollere spasmer i armer, bein og stemmebåndet. Dette gjør også at hun ikke går på skole, og hun begrunnet det med at hun forstyrrer de andre elevene.
Da vi spurte henne hva hun liker best å gjøre, så svarte hun; - Å danse. Men det er vanskelig for meg, og jeg føler meg tykk.
Elena er ei nydelig jente som ikke er i nærheten av å være overvektig, men den dårlige selvtillitten hennes sier noe annet.
Som i alt for mange hjem i Huaycán er det mye vold og misbruk, og Elenas hjem er et av dem. Familien vil ikke innrømme at hun har en sykdom, og Elena selv får skylden for at hun ikke mestrer alt det ”normale” 16- åringer gjør.
Min erfaring er at dans og bevegelse til musikk kan være god terapi, og når hun så gjerne vil danse, så klarer jeg ikke å la være å gjøre noe med det. Planen er at vi skal være sammen, bare oss to, for at hun skal få jobbe i sitt tempo uten press fra noen. Da jeg ba moren hennes om lov til å gjøre dette prosjektet, så svarte hun; - Ja, hun er jo bare her i huset hver dag uten noe å gjøre, så hvorfor ikke?
Jeg er spent på hvordan dette går. Jeg har på følelsen av at hun kan gi meg vel så mye som jeg kan gi henne.
Jeg skal klype meg selv hardt i armen neste gang jeg sutrer for småting. Det er mange andre som har større grunner til å gråte, men som likevel holder hodet over vannet.