Kalde nordmenn - eller bare usikkerhet?

Jeg er for lengst kommet hjem fra mitt fantastiske opphold i Peru – men jeg vil fortsette å skrive om ting jeg ser og er opptatt av. For tiden bor jeg i Oslo og studerer kultur og kommunikasjon på Universitet. Men før jeg vet ordet av det, så er jeg på vei til Lima igjen! Nedtellingen har begynt…
I mellomtiden noen observasjoner fra min storby- hverdag.

Vi nordmenn er rare. Vi humrer kanskje litt når vi skal karakterisere oss selv, og innrømmer gjerne at vi kan være litt ”kalde” og vanskelige å bli kjent med. Men at vi oppfører oss – noen ganger, litt for ofte – så merkelig, det har jeg først lagt merke til etter at jeg kom hjem fra Lima, og etter å ha flyttet til Oslo.
Et eksempel: En gruppe jenter skal på dansetime, og blir sittende i gangen utenfor salen å vente før timen starter. Ingen av dem kjenner hverandre fra før. De setter seg ned eller henger langs veggen med god avstand mellom seg, og passer på å ikke kikke på de andre (i hvert fall ikke så de merker det). I og med at dette rommet ikke inneholder stort, verken på vegger eller gulv, så blir det etter hvert vanskelig å vite hvor man skal feste blikket uten å få øyenkontakt med de andre.
Ei jente til dukker opp. Hun setter seg ned, og kikker litt rundt seg, åpenbart interessert i kontakt, men får ikke respons fra noen. Plutselig spør hun jenta ved siden av seg et enkelt spørsmål; - Har du vært på denne timen før?
Det var nøkkelen. Jentene som sitter der blir plutselig svært så frimodige, og begynner å snakke med hverandre! Det kom ikke som noen overraskelse at jenta som turte å gjøre det etterlengtede, men forbudte, nemlig å bryte stillheten, har bodd mange år i USA og andre land utenfor Europa. Hun var ikke lenger fastgrodd i de norske sosiale reglene, og det er kanskje like greit?
Et annet eksempel er når store forelesninger holdes i auditorium. Studentene vet at det sannsynligvis blir fullt, og at man er nødt til å sitte tett for at alle skal få plass. Til tross for dette, så setter man seg med minst ett sete mellom seg selv og dem man ikke kjenner. Om man ikke gjør det, så bryter man en sosial norm og kan vente seg merkelige blikk. Jeg synes dette er såpass unaturlig at jeg likevel velger å gjøre det – med variert resultat. Jeg har bokstavelig talt blitt vendt ryggen til og ikke fått øyekontakt med min sidemann, og jeg har opplevd å få hyggelige samtaler og noen nye bekjentskaper.
Det er greit nok at man ikke trenger å bli kjent med alle man møter på sin vei, av og til har man bare lyst til å sitte i fred. Men å gi noen et smil og kanskje et hei er vel strengt tatt ikke så mye å forlange? JA til flere våkne blikk, NEI til norske steinansikter.
Jeg vil at vi skal kaste ut Janteloven vi så strengt dømmer oss selv og andre under. Begynn å tro at du er noe! Begynn å tro at du kan være noe for andre! Og tro at andre kan være noe for deg…