Rotete refleksjoner i latino- rus

Utsikt fra toget en tidlig morgen

Vintermarked på Birkelunden

 Det er vinter i Oslo. Ute er det minusgrader og folk på gata er nesten ugjenkjennelige bak bobleajakker, luer og skjerf. Inne er det heldigvis varmt og lyst. Dagens salsakveld måtte droppes grunnet en lite samarbeidsvillig kropp etter utallige timer salsa og zumba de siste ukene. Men erstatningen var slett ikke verst; Dirty Dancing 2 – Havana Nights, retting av lillebrors spansklekser, og en ”gleder meg til vi reiser snart- samtale” med Theita.

 

Det er 16 dager til jeg for andre gang setter meg på flyet til Lima. Hva er det med Latin- Amerika som trekker meg som en magnet? Jeg har en anelse. Det er de åpne menneskene, at det er folksomt overalt, at det er lett å få venner. Det er humoren, travelheten, flørtingen, musikken, dansen, trafikken, nysgjerrigheten og gleden som peruanere sprer. Jeg skriver peruanere, men jeg er overbevist om at det gjelder resten av verdensdelen også. Dessuten er det forventningene og gleden over å få møte mine kjære venner igjen…
Heldigvis har jeg noen gode her i Norge også!

 

Tone

 

 

Ole Thomas

 

Gunhild

(Ikke si det til noen, men jeg drømmer allerede om neste reisemål; Cuba). For dem som kjenner meg er det derimot ingen hemmelighet at jeg er fullstendig betatt, nærmest forelsket, jeg kan simpelten ikke få nok av….cubansk salsa. Rytmene, musikken, stemningen…Ingenting får meg til å smile mer for tida! Og siden jeg er så heldig å bo i fantastiske Oslo, så kan jeg oppsøke dette hver eneste dag.
Selv om jeg lever i en latino- boble, så er tankene mine også hos mine venner i Lima som dessverre har mange tunge byrder. For noen brukes ikke adventstiden til å glede seg til den store julefesten, men heller til å prøve å få endene til å møtes slik at barna ikke må gå sultne til sengs. Andre strever med tøffe studier, som er nøkkelen til en bedre framtid uten fattigdom. Noen sliter med vonde familierelasjoner, andre med sykdom.
Dette er selvfølgelig problemer som finnes i Norge også, men de fleste av oss har sikkerhetsnett som forsikrer at vi ikke blir kastet på gata eller lide av sult.
Kanskje bør vi likevel ta litt bedre vare på de hjemløse i vårt eget land i denne kalde tida? Et smil og en varm kaffe kan lyse opp en dag mer enn man skulle tro.

Det er en utrolig frihet å kunne bevege seg fritt, både i eget land og i resten av verden. Å reise som norsk til Peru er ingen sak. Motsatt vei er derimot svært komplisert, selv for et kort ferieopphold. Hvorfor er det slik?
Hvordan er det å savne noen man er glad i, og vite at man sannsynligvis aldri vil ha mulighet til å dra dit hvor vedkommende er?
Kanskje er det derfor peruanere er så flinke til å leve i nuet, bruke øyeblikket…

 

Reiseklare

 

”…Hver dag forsøker vi å late som om vi ikke merker dette øyeblikket - som om det ikke eksisterer. Som om dagen i dag er den samme som i går, og vil være den samme i morgen. Men den som virkelig legger merke til dagen i dag, vil oppdage det magiske øyeblikket.”