Jeg er i Lima. For andre gang. Jeg hadde forventet at det skulle føles annerledes, at det ikke ville være det samme som sist. Men sannheten er at det føles FANTASTISK! Det føles merkelig normalt at jeg nå sitter i en leilighet i Miraflores, hører på cumbia og ser solen gå ned utenfor ”La costa verde”. Det føles bra å finne fram i den rotete trafikken på egenhånd, og at jeg lett kan kommunisere på spansk. Det føles godt at jeg vet nøyaktig hvilke kafeer som har den beste kaffen, og at jeg kan følge møtene i kirka mi live i stedet for på internett.
Jeg blir smigret når jeg blir spurt om jeg er peruansk, og når jeg får late som om jeg er ei ekte ”latina” på salsaklubben. Treningsstudioet er det samme, og jeg er i gledesrus når jeg kjenner igjen enkelte steg i de nye koreografiene til Jonathan. Vennene mine har fortsatt den samme humoren, og jeg er fortsatt en i gjengen. Jeg elsker at min kjære ”familie”; Grissel, Sebastian og Diego, bare er en busstur unna, og at jeg er så privilegert at jeg får bruke tid sammen med dem.
Jeg liker at jeg får oppleve dette paradiset sammen med min herlige Thea, og at hun ler av alle mine rare utsagn og morsomheter. Jeg liker at Anders og Anne Merethe er så greie at de låner oss leiligheten sin, vi så takknemlige!
Jeg liker at jeg kan ta en løpetur langs promenaden med vind i håret, grille meg på stranda og ikke ofre en tanke at det er surt og kaldt i Norge. Jeg trekker inn den velkjente (og svært forurensede) Lima- lufta og føler meg rett og slett hjemme!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar