En natt på offentlig sykehus

Det har skjedd mye siden sist her i León. Ja, for jeg er her enda, selv om de aller fleste fra Kulturstudier har reist enten hjem eller til nye destinasjoner.

Både muntlig og skriftlig eksamen er vel overstått, nå gjenstår bare hjemmeeksamen.

”Gi en beskrivelse av Nicaraguas politiske historie”. På spansk selvfølgelig. Jeg skal begynne snart, skal bare drikke litt kaffe, bare skrive litt blogg, skal bare møte noen venninner og bare skype litt først…

Forrige uke ble jeg syk for første gang i løpet av dette oppholdet. Og når jeg først skulle være syk, så skulle jeg visst være det skikkelig! Forferdelige magekramper og altfor høy feber gjorde at til og med jeg skjønte at det var nødvendig å dra på sykehus. Min kjære Eyner tok meg med på akutt- avdelingen på det offentlige sykehuset, og det ble litt av en opplevelse. Ventesalen var full av mennesker, og etter å ha blitt registrert ventet vi noe som virket som en evighet før jeg fikk komme inn til sjekk. Jeg var ganske slått ut av feberen, så jeg husker ikke helt hva som skjedde, men jeg vet at det ble tatt masse prøver og jeg ble koblet til en ”dryppe- pose” (den viste seg å være svært lite praktisk da det ble mange ganger inn og ut av toalettet i løpet av en natta, men jeg ble etter hvert ganske god på å løpe med stativet). Røntgen, blodprøver, urinprøve, ALT skulle testes. Jeg skjønte aldri hvordan systemet fungerte, men jeg fikk en bunke med håndskrevne papirlapper som jeg leverte til legene på de ulike avdelingene, og etter 3-4 timer ropte de opp resultatene på alle som hadde tatt prøver den siste tiden.

Sykehuset i León

 Da vi endelig kunne gå hjem, kl 6 om morgenen, hadde vi tilbrakt 12 timer på sykehuset. Diagnosen var kraftig influensa og jeg fikk med meg et lass med medisiner og beskjed om å komme på kontroll hver dag den uka. Fikk inntrykk av at de aldri klarte å finne ut hva som feilte meg, men med litt sterk antibiotika så går det sikkert greit… Jeg ventet bare på regningen, og tenkte at her var det nok noen som ønsket å utnytte reiseforsikringen min, så jeg ble veldig overrasket da det ikke kom noen regning. Staten betaler, til og med for meg som er utlending. Ikke en gang smertestillende måtte jeg punge ut for! Det er jo veldig positivt at det finnes et slikt helsetilbud, for som kjent er majoriteten av befolkningen i Nicaragua fattige. Nå er nok ikke det offentlige sykehuset det mest renslige eller hygieniske, så jeg regner med at de som har muligheten likevel foretrekker å betale litt mer for et privat sykehus. 

Medisinene må tas, om enn litt stiv i maska!

 Etter mange dager med kun flytende føde ble jeg til slutt frisk. Jeg reiste nemlig noen dager på stranda ”El Transito”, og den salte lufta gjorde susen. Jeg trengte virkelig noen dager med avslapning, og på Nicaragua Ocean Hotel fant vi et av klodens paradiser. Både hotellet og stranda hadde vi helt for oss, og vi nøt stillheten, sola, havet og nicaraguansk mat i tre herlige dager, og jeg ønsket bare å stoppe tida….

Men det er ikke så verst å være tilbake i León heller. Jeg har akkurat flyttet inn i en leilighet hvor jeg skal bo den siste tida, og trives godt. Det er et stort, hyggelig hus hvor de andre rommene også leies ut. Her har jeg mulighet til å lage mat (noe jeg har savnet veldig), og spise i hagen under mango- og sitrontrær. Den store hunden Sami er hyggelig selskap, enten jeg ser på tv i gyngestolene i stua eller leser bok i hengekøya i bakgården.

Fint liv!