Én uke - mange opplevelser

Én uke – mange inntrykk

En uke med anti- vold festival i Huaycan er snart over. Vi har hatt besøk av bistands-klassen ved Nord- Hordaland folkehøgskole, en livlig og engasjert jentegjeng. Uka startet med maratonet som vi har jobbet så mye med. Massevis av unger løp sammen med foreldrene og søsknene sine med en stafettpinne laget av et anti-vold budskap. Underholdning, leker, spill og ballonger fylte plassen utenfor rådhuset, og både barn og voksne smilte og var glade. Alle lekene hadde på en eller annen måte noe med vold å gjøre. Familiene måtte i lekene tenke gjennom forskjellige situasjoner og påstander, og ta stilling til om det var riktig eller galt. Kanskje er det ikke så ofte barn og foreldre gjør noe sammen, og det var utrolig fint å se hvordan alle denne dagen koste seg.

En tidlig morgen

Engasjerte familier i anti- vold spill

Godt, gammeldags sekkeløp!

Hurry hurry!

Noen trengte en høneblund innimellom lekene

Glade vinnere av maratonet, i forgrunnen står premiene

De norske jentene (og de to mannlige lærerne) snakket ikke noe særlig spansk, men i møte med barn trenger ikke det å være en stor hindring. På en flott måte har de gjennom denne uka klart å kommunisere med barna gjennom lek, smil, latter og omsorg.

De hadde på forhånd forberedt et opplegg med drama og sang som de underviste med i skoleklasser. Budskapet var også her anti- vold i familiene, og (med litt oversettingshjelp) fikk de ungene til å tenke og trekke konklusjoner om at det som skjedde i dramastykket, at foreldrene slo barna, var uakseptabelt. 

Morsomt å lære norske sanger med bevegelser!

Noen av de norske jentene sammen med ivrige skolebarn

Onsdag ble en sterk dag for mange, og et hardt møte med virkeligheten. Vi delte oss opp i grupper og besøkte fire forskjellige hus som vi på en eller annen måte skulle hjelpe. Huaycan er delt opp i forskjellige soner, fra A til Z hvor A er nederst og Z øverst. Jo høyere man kommer, jo fattigere er menneskene. Husene vi besøkte lå langt oppe og det var vanskelig å forestille seg hvordan så mange kan leve der. Mange steder er det ikke strøm og vann, og husene er laget av tynne treplater.

Min gruppe fikk møte Senora Jesusa, en alenemor med fire barn. Ektemannen forlot henne for fire år siden, og hun ble derfor tvunget til å begynne å arbeide. Hun jobbet blant annet med håndarbeid og vasking. Akkurat nå sliter hun mye med astma, og det hindrer henne i å arbeide. Hun fortalte at hun mange dager ikke har penger til mat, men at naboene har en ordning slik at de hjelper hverandre.

Meg, Henriette, Maria, Jesusa og Marit utenfor huset 

For enkelte ble det naturlig nok mye følelser gjennom dette møtet. Det er ikke lett å komme som norsk å se hvordan mennesker som oss selv er nødt til å klare seg med så lite. Heldigvis hadde vi en dag hvor vi fikk muligheten til å hjelpe til med praktiske gjøremål. Vi ble litt overrasket da vi fikk vite at vi skulle grave opp et sementgulv for å legge ned rør til et toalettsystem, vi var tross alt bare syv jenter og hadde tre timer! Men vi bestemte oss for å gi alt, og ble faktisk ferdige! Vi følte oss som ”de syv dvergene” der vi satt på knærne i sanden og hakket og banket av all vår kraft. Stive muskler og kronisk skjelving på hendene i flere dager var bare et godt bevis på at vi hadde jobbet hardt nok. Jesusa var utrolig takknemlig og rørt, og det samme var vi. Det er godt å få gjøre noe konkret, og se at det nytter!

De syv dvergene: Marit, Maria, Helene, Rikke, Rosio, Henriette og meg

Jeg tror virkelig at denne uka med et tydelig anti- vold budskap kan ha gjort en forskjell i flere barns liv. Det er et tema som er mer aktuelt enn vi aner.  Stadig vekk hører jeg historier, den ene mer fæl enn den andre. Barn blir behandlet grusomt av sine nærmeste, og det er rart å tenke på at dette er unger vi sannsynligvis har lekt med i skolegårdene. Men som psykologene på ”Agape” sier; det er viktig at vi møter dem med et smil, er glade sammen med dem og hjelper dem å kjempe kampen, det nytter ikke å gråte…

Mine venner Katia og Diana

Jeg har fått en støkk i meg de siste dagene, og blir enda en gang minnet på at volden her er i høyeste grad virkelig – for alle. En mann, tilknyttet ”Agape”, kom ikke hjem til familien sin etter å ha vært på jobb i kirka onsdag kveld. Ingen fikk tak i ham på mobilen på flere dager, og da noen endelig svarte, så var det en mannsstemme som sa noe uforståelig, og det var definitivt ikke rette vedkommende. Ikke før lørdag fikk vi vite at han hadde blitt banket opp, men nå var i forholdsvis god behold hjemme i huset sitt. Jeg vet ikke detaljene rundt det hele, og tror ikke jeg ønsker det heller. Poenget er at dette er en stor og kraftig mann som man ikke skulle tro var noe lett offer. Det sier alt om at enkelte områder er virkelig farlige, og jeg skal holde meg unna så godt jeg kan…

Da jeg senere på dagen var inne på Lillesands- postens nettside, så måtte jeg le litt. Det er var en undersøkelse der, og spørsmålet var; ”Føler du deg trygg i Lillesand?”. I forhold til deler av dette samfunnet, så er Lillesand trygt som en barnehage.

Nå har de andre nordmennene reist sin vei for å være turister en uke. Det har vært veldig bra for meg å ha dem her, både sosialt og på jobb. Det har vært gøy å ”ta en pause” med spansken innimellom, og snakke litt norsk. Og endelig skjønte noen av dem på kontoret at jeg forstår spansk og kan brukes til å oversette!

Ellers er hverdagen min for tiden fokusert rundt trening. Vi har begynt på et treningsstudio hvor vi har alt vi kan ønske oss av apparater, spinningtimer og masse spennende klasser i aerobicsalen. Jeg er overlykkelig over å endelig få danse – her er det hver eneste dag latinorytmer som gjelder! For et par dager siden var vi på vår første leksjon. Danselæreren var en svært feminin mann med den korteste shortsen jeg har sett noen gang. Her er det visst ikke vanlig å gå gjennom dansene og øvelsene først, og mottoet var mer som ”Vil du være med, så heng på!” Med mye shaking, piruetter og salsatrinn kom vi oss gjennom timen, men satser på å bli bedre og bedre for hver gang…

Vertsmor og vertssøster Maria og Marcielo og kamerat Weider

Vi bor som kjent i en familie. De har allerede fire barn og et travelt liv med jobb, skole og fritidsaktiviteter. Jeg er veldig takknemlig for at vi får bo et sted hvor vi virkelig får se deler av den peruanske kulturen, både når det gjelder mat, vaner og sosialt liv. Vi har allerde feiret to bursdager, og det gjøres litt annerledes enn i Norge. Naboer, venner og familie blir invitert, men man kan aldri vite hvor mange som kommer. Alle møblene blir satt inn til veggene slik at man sitter på rad med et tomt område mitt på gulvet. Maten blir helst servert på papptallerkener som man holder på fanget. Hos oss står tv’n alltid på, men når det er bursdag, så setter de på DVD’r med typisk peruansk musikk. Helst vil de ha oss til å danse, men jeg har foreløpig funnet på nok unnskyldninger til å slippe. Føler meg ikke helt komfortabel med å være underholdningen i selskapet…

Dansing i stua

Robin og Katrine feirer bursdag med Sangria :) 

Det er utfordrende å flytte inn i en helt ny familie. Det hadde sikkert vært vanskelig nok i Norge, med alle vaner, måter å kommunisere på og hverdagsliv som man innad i familien tar for gitt. Når man i tillegg snakker forskjellig språk, kommer fra ulike kulturer og kanskje ikke har fått den beste kjemien, så sier det seg selv man støter på noen problemer. Jeg har bare bodd her i tre uker, så jeg satser på at det bedrer seg litt og litt for hver dag. 

Vår kontaktperson her i Peru heter Malena og jobber på Strømmekontoret. Hun snakker godt engelsk, så om det skulle være noe som blir for vanskelig å forklare på spansk, så har jeg en nødløsning. Vi kommer veldig godt overens, og på søndag var jeg og Katrine med familien hennes på en Country Club. Assosiasjonene mine til navnet var karaoke, brun pøb, countrymusikk og cowboystøvler, men sannheten var at det var en slags fornøyelsespark. Et stort, grønt område med lekeplasser, tivoli, restauranter, lagune med båter, hester, ballspill- baner og sist, men ikke minst; svømmebasseng. Vi fikk oppleve vår første ”sommerdag” og både bikinien og solkremen fikk se dagslyset.  Ungene hennes, på seks og halvannet år, er helt herlige, og vi hadde det utrolig koselig sammen. 

Country Club "El bosque" ("skogen")

Katrine og Aransa

Jeg og Alonso kjører båt

Konklusjonen for denne (laaange) oppdateringen må være at det skjer mye. Mye bra, noe ikke fullt så bra, men hver dag har nye, spennende muligheter!


Hasta pronto!