Peru- et interessant land

Peru er et interessant land. Mange dagligdagse ting er annerledes enn i Norge.

For å nevne noe:
De spiser aldri middag tidligere enn kl 19.00
De vasker opp med svamp og kaldt vann
På bussen jobber det to personer: en som kjører og en som er ”innkaster” døråpner og pengeinnkrever.
Overalt er det moto- taxier; mopeder med påbygde seter og tak for passasjerer.
Det er vanlig å bo hjemme hos foreldrene sine til man nærmer seg 30 år.
De har ikke dyner, men laken og tepper (brr…)
De kaster dopapir i en søppeldunk.
Få går med verdisaker i veska.
De spiser alt på dyrene, inkludert innvoller og hjertet.
Barn opp til 16 år har skoleuniformer.
Bare i Lima (hovedstaden) bor det 12 millioner mennesker.
Det er nesten umulig å få tak i grovt brød.
De fleste liker ikke kald drikke, helst romtemperert.

Å være på jobb er også et kulturstudie i seg selv. På ”Agape” jobber det unge folk, ikke så mye eldre enn oss selv, og i lunsjen er det ofte heftige og morsomme diskusjoner om rare temaer. Mat, familiesituasjon, homofili, mat, mat, mat. Men det heteste nå er spørsmålet om man som gift vil sove i seperate senger eller ikke. De to sidene driver aktivt å samler stemmer, snart skal vi ha avstemming. Argumentene for er (etter min mening) heller dårlige; hvis man først er gift, så skal man vel klare å holde ut med litt snorking eller hosting?

Denne helga arrangerer vi en anti- vold festival, og den største happeningen er et mini- maraton hvor foreldre og barn løper sammen. Samme dag er det også masse underholdning og konkurranser med fine premier hvor alle kan delta. Vi har vært rundt på skoler og informert og engasjert barna. Da vi fortalte hva premiene var, ble vi overrasket over reaksjonene; barna virket mer ivrige etter å vinne 25 kg med ris og sukker enn en sykkel! Men når jeg tenker etter, så forstår jeg det. Jeg vet hva jeg ville foretrukket hvis valget var å være mett noen dager eller å sykle rundt i støvete gater, og i tillegg risikere at den fine sykkelen ble stjålet over natta.

I løpet av den første uka på jobb har store deler av vår tid gått med til å tegne. Da vi ble bedt om å lage en plakat for maratonet, endte vi med å bruke to arbeidsdager på å tegne sponsorlogoene, fargelegge bokstaver og lime alt sammen til en megastor plakat. Og da vi skulle lage nummerskilt til deltagerne, så ble alle de over 200 skiltene sirlig klippet ut i papp og tegnet og fargelagt nøye for hånd. Uvant for meg som er vant til data og Photoshop, litt som å være på barneskolen igjen. Faktisk veldig hyggelig og sosialt! Men det mest interessante med disse noe ueffektive arbeidsmetodene er at rundt dette bordet sitter vi, to unge jenter uten høyere utdanning, sammen med en jurist og en psykolog, og tusjer så blekket spruter! Her er vi alle like, og sammen utfører vi praktisk arbeid som ikke blir hindret av verken språk eller utdanning.

Det vi visste om Huaycan (bydelen vi jobber i) før vi kom, var egentlig ikke så mye mer enn stikkord: fattig, mye vold, familier med problemer, seksuelt misbruk. Veldig lite optimistisk! Men Huaycan er faktisk et fint sted med hyggelige mennesker og tilsynelatende fredelige gater. Men vi må hver dag minne oss selv om at vi fortsatt er litt naive og ikke ser helt alvoret i kriminaliteten rett utenfor døren, for flere på kontoret har de siste ukene blitt robbet, og hvitinger er ikke akkurat usynlige i dette peruanske landskapet. Derfor er det godt å ha mannlige kollegaer som (tilsynelatende) gladelig følger oss overalt.

Vi fikk også en realitetsoppdatering når det gjelder mange barns familiesituasjon. Yolanda, en smart og dyktig forsvarer fortalte oss om sitt arbeid. – Jeg må ofte gå inn i familier hvor fedrene misbruker barna sine, og hvor moren blir mishandlet, og ta ut barna. Politet står utenfor, mens jeg går inn å henter dem. Her på ”Agape” får de rådgivning og hjelp, og jeg er også med det til retten for ordne opp.

Det som gikk mest inn på meg i hennes mange historier var hennes svar da vi spurte om det var mye seksuelt misbruk av barn i området. Hun sukket alvorlig og svarte ”Si, bastante!” (som betyr veldig mye). Majoriteten av overgriperne er utrolig nok fedre, og også stefedre. I mange tilfeller har far stukket av til en ny dame, og fordi mange kvinner ikke har arbeid eller utdanning, så er de helt avhengige av å finne en ny forsørger. Den første og beste er nok ikke alltid et godt valg…

Det er helt ufattelig hvordan så mange fedre kan gjøre dette mot sine barn, og spørsmålet har kvernet rundt og rundt i hodet mitt i dag. Jeg kan på en måte forstå mennesker som, i sin fattigsoms desperasjon, gjør gale ting, som tyveri og prostitusjon. Men at en far, eller et voksent menneske, kan misbruke et lite barn (helt ned i 3- års alderen), det kan jeg ikke forstå. Etter å ha diskutert litt, kom vi fram til at maktesløsheten fattigdommen fører med seg muligens er et stikkord. Behovet for å utøve makt på en eller annen måte blir så stort at de får seg til å gjøre det verste av det verste.

Ingen løsning, intet svar, kun tanker for å komme litt under huden på dette ukjente samfunnet.

Hvor er Gud i all denne elendigheten? Hvor er Gud i disse barnas liv? Hvor er Gud når kvinner blir slått? Hvor er Gud når ungdom stjeler? Hvor er Gud?

Han er i steder som ”Agape”. Han er der hvor mennesker brenner for å gjøre en forandring. Han er i hvert smil. Hvert takknemlig ord. Hver opptur. Og hver nedtur.

Han er tilstede i fattigdommen. Han er tilstede i familiene. Han er der sammen med dem. Han er der, uansett hvor vonde skjebnene er. Han er grunnen til at mennesker som har gått gjennom de grusomste ting, i dag kan smile og gjøre godt for andre. Han er grunnen til at så mange mennesker vil motarbeide ondskapen.

En oppfordring til dere i Norge;

”Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor.

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord. ”

Inger Hagerup

Vi har ikke tid til å vente. Mennesker lider i dag, i dette minutt, i dette øyeblikk.

Vil DU være med å bekjempe fattigdom?