Lystig lek - blodig alvor?

I går møtte jeg en herlig, liten jente. Mens jeg holdt på med å lage (enda en) plakat til (enda en) event, så dukket det opp et lite ansikt i døråpningen. "Hola! Cómo te llamas?", spurte jeg (altså hei, hva heter du?), men hun var sjenert og kikket med store øyne på denne hvitingen. Ikke før jeg fant fram Fattigdomsbekjemper- sauen (maskoten til Strømmestiftelsen), livnet hun til. Det viste seg at i hennes hender kunne sauen både danse, snakke og spise. Aller viktigst for henne var det å passe på at kosedyr- sauen hele tiden drakk nok rent vann. Hun var også veldig opptatt av å kysse og kose med den. Det var morsomt og rørende og se hvor gøy hun hadde det!
Plutselig skjedde det noe interessant. Hun begynte å slå og skrike til sauen. Jeg ble overassket over at den lille kroppen kunne rope så høyt og være så brutal mot sauen! Katrine prøvde å spørre forsiktig hvorfor hun gjorde det, men fikk ikke noe ordentlig svar.
Denne tilsynelatende lystige leken fikk plutselig et snev av alvor over seg. Kanskje er det sånn hun selv blir behandlet når hun har gjort noe galt? Kanskje er det daglig kost at hun blir skreket til av de som er eldre? Kanskje så hun muligheten til å selv sitte med makten for en gangs skyld, og dette var det hun var blitt oppdratt til...
Anti- vold- budskapet til Ágape er fortsatt 100 % aktuelt.