Urettferdighet

Jeg trodde jeg hadde sett såpass mye fattigdom og urettferdighet at jeg visste hvordan jeg reagerer på det, og klarer å takle det. Det var før jeg kom til Nicaragua.

Jeg har vært fysisk kvalm i to dager, etter å ha sett (og hørt om) diverse episoder som strider sterkt i mot mine oppfatninger om rett og galt, rettferdig og urettferdig.

En av dem skjedde da jeg satt på en kafé og spiste, en fredelig søndag formiddag. Plutselig kom det inn en ”byorginal”, som helt tydelig lever et liv på gata. Han gjorde ikke noe, bare surret litt rundt. Etter knapt ett minutt kom det en politimann, løftet balltreet sitt, slo til mannen og jagde han ut. De som jobbet på kafeen ristet oppgitt på hodet, men sa ingenting. Politimannen gikk rolig videre som ingenting hadde skjedd.

Jeg mistet matlysten.

På lørdag hadde en i Kulturstudier- gruppa bursdagsfest på en bar i León, og inne var det god stemning. Utenfor derimot, ble det begått grusomme voldshandlinger. En fyr som oppførte seg innpåslitent og frekt mot noen av nordmennene som sto utenfor, ble bestemt, men rolig dyttet vekk. Dørvaktene på nabobaren så dette og mente visst han fortjente hardere behandling, så de gikk de rett bort til han, slo han ned, og sparket han mens han lå nede. Flere ganger. Etterpå gikk de med rak rygg tilbake til jobben sin, svært så fornøyde med å ha vist sin ”manndom”. Mannen lå blødende på gata. Hva skjer med verden?

 I dag satt jeg å snakket med ei av señoraene som jobber på hostelet. Hun forteller om seg selv, livet sitt og familien. Hun forteller at det er ikke hver dag hun, de fire barna hennes og de to barnebarna har mat på bordet. Kjøtt er en luksusvare, hverdagskosten er ris og bønner (gallo pinto). Jeg skammer meg når jeg tenker på hvor mye mat vi spiser, hvor mye vi kaster og hvordan vi fråtser i dette landet, hvor det meste koster en femtedel av hva prisen ville vært i Norge. Jeg ser blikkene til dem som jobber her, de som observerer livsstilen vår hver dag – for en tålmodighet de har! Hvordan er det for nattevakten å trekke inn matlukten når vi koser oss med middag, kanskje kjenne sulten gnage i magen, men likevel forholde seg profesjonelt og fortsette å stirre tomt på tv’n?

Så ufattelig, ja det er faktisk ufattelig, hvor heldige vi er. MEN - Marianne skrev nettopp noe tankevekkende på Facebook- statusen sin: ”Synes det er spesielt å tenke på at jeg befinner meg i et land hvor nesten alt folk har er hverandre, så tenker jeg... i Norge har de ikke det en gang... en begynner å lure på hvem som egentlig er fattigst..”