En dag med de mektige

Hotel San Cristobal

Det er søndag og jeg har sovet lenge, helt til klokka 9. Fruktsalat, nypresset juice og kaffe til frokost. Fint liv. Det er veldig varmt, men jeg har tatt på meg langbukse for å slippe så mye kommentarer på gata. Jeg har lært meg noen triks for å gjøre meg så usynlig som mulig, det funker til en viss grad. I går snudde jeg derimot ignorerings- taktikken på hodet, og det fikk uante følger.

Sammen med fire andre norske jenter dro jeg på dagstur til et hotell med svømmebasseng, og planen var å studere, sole oss, bade og slappe av. Det var lite folk der, bare oss og et bord med tre menn. De trodde ikke at vi skjønte at de snakket om oss, kommenterte hvordan vi så ut og lagde kysselyder når vi gikk forbi. Ingen av oss følte derfor for å sprade rundt i bikini mens de var der, så vi studerte flittig i skyggen og håpet at de snart skulle gå. Det gjorde de ikke, så til slutt hoppet vi i det og svømte oss en tur. Kommentarene ble verre, og da de begynte å ta bilder av oss, fikk jeg nok. ”Oye, estan tomando fotos de nosotras?”, spurte jeg, og jeg skulle ha filmet ansiktene deres i det øyeblikket. ”Ehh…snakker du spansk?”. ”Klart det!”, sa jeg. Etter mange unnskyldninger for alle grovisene de hadde sagt til oss, så ble det faktisk en interessant samtale.

Studier i skyggen

For å gjøre en lang historie kort; president Ortega var i León for å tale denne dagen, og det viste seg at disse mennene var høyt opp i det politske systemet. Den eldste av dem var en minister, den andre var valgkontrollør for presidentpartiet og hadde også planer om å bli visepresident. Den tredje tror jeg bare var med som ”slave”; sjåfør, fotograf og moralsk støtte. ”Har dere lyst å møte Ortega, el jéfe (sjefen), i kveld?”, spurte de oss og tok likegodt en telefon til presidenten mens vi satt der. Vi ble også tilbudt gratis ferie på yachten deres, fly med småfly hvor vi ville i Nicaragua, ta en tur til Cuba for å hilse på Fidél Castro eller bare bo på ett av de mange 5-stjerners hotellene en av dem eide rundt om i Nicaragua. Hele tida sa de at dette var gaver til oss som takk for vårt gode vennskap, og at de ikke forventet noe til gjengjeld. Yeah right.

Våre mektige venner

Jeg fortalte dem at jeg har tenkt å bli journalist, og de svarte at de kunne selvsagt skaffe meg jobb i de største avisene i landet, men jeg måtte være forsiktig med å kritisere politikken de jobber for. Det skal sies at jeg på ingen måte er enig med politikken presidentpartiet, FSLN, fører, fordi de bryter grunnloven, er korrupte og driver med åpenlys valgfusk, og det er bare noen av årsakene. Da jeg konfronterte dem med noe av dette, fikk jeg bare lange bortforklaringer som gjorde at jeg til slutt ikke husket hva jeg hadde spurt om.

Som vanlig, så går ikke alt slik som man planlegger her i Nicaragua, og Ortega kom ikke til sentrum av León likevel. Vi hørte ikke noe mer fra våre nye ”venner”. Det synes jeg var like greit. Men en spennende dag, det var det!

 

Tilhengere av FSLN

Trygt hjemme på hostelet gikk det opp for meg; pengene de så gjerne ville bruke på oss, er sannsynligvis penger som skulle tilhørt de mange prosentene nicaragüenses som lever under fattigdomsgrensa. Jeg ble kvalm av å etterpå gå på gata, se uteliggere, unge, hardtarbeidende mødre, barn med sult i blikket… Kvalm av egen overflod, av den råtne politikken, av den blodige urettferdigheten… Jeg kan nok ikke forandre verden over natta, men jeg skal aldri, aldri, aldri bli likegyldig.

Fra bybildet i León