Vennskap

Sist helg var jeg så heldig å få reise til Bergen sammen med Ingvild.
Veldig mange av våre venner fra Sagavoll studerer der, og det var fint å møte dem før vi reiser ut. Jeg fikk også sjansen til en hyggelig lunsj med "Tante" Bente, en uventet bonus!

          Fellesskapet vi hadde på Sagavoll var helt unikt, og denne helga ble jeg minnet om at det absolutt ikke er over. Vennskapene består, og gjengen er like fantastisk som før. At over tredve venner kan samles i en liten stue en lørdagskveld og ha det så hyggelig, er unikt i seg selv!
         Det var også viktig for meg å få møtt Thea, min kjære venninne som var Act Now- er i fjor. Det var beroligende å få stille masse spørsmål om Peru, om spansk og høre hennes historier. Jeg vil selvfølgelig få mange andre erfaringer, men det er fint å være så nær til en som har opplevd mye av det samme som jeg skal gjennom.
Jeg fikk nettopp en mail fra min kontaktperson om at jeg skal bo hos hennes vertsfamilie den første måneden, så det blir veldig spennende!

I forhold til reisen jeg skal ut på, så ble jeg mer rolig etter denne helga. For uansett hva som skjer, så har jeg alltid disse gode mennesker å komme tilbake til.
Jeg var hjemme noen dager før jeg kom tilbake til Hald, og da merket jeg hvor mye jeg savnet fellesskapet her også. Jeg skjønte  , mer enn før,  hvor fantastisk denne muligheten er og at vi ikke må ta det for gitt! Her er det så mange mennesker som tilbyr sitt vennskap, og alt man kan gjøre er å ta i mot!
Interessante samtaler og diskusjoner, mye humor, fotballkamp, basket i friminuttene, småprating rundt lunsjbordet...Gjennom disse hverdagslige hendelsene lærer vi mer om hverandres kulturer enn man skulle tro, og viktigheten av det går mer og mer opp for meg...

1 måned igjen...

Nå er det faktisk mindre enn 1 måned til jeg sitter på flyet. Kanskje vil jeg sitte der ved det lille flyvinduet, se litt vemodig ut på et høstmørkt Sørland. Med mange rare tanker og forventninger vil jeg sitte der, og sannsynligvis ikke i stand til å ane en brøkdel av det jeg kommer til å oppleve.














Vi har mye god undervisning om dagen, og denne uka er det "Fredskorps-uke". Jeg er nemlig, i tillegg til å være en Act Now-er, også en del av FK's utvekslingsprogram.
I dag hadde vi mange praktiske øvelser (som jeg ikke skal røpe fullstending av hensyn til kommende Hald- studenter som sikkert skal gjennom det samme), men det som er sikkert er at jeg lærte mye om meg selv og hvordan jeg reagerer. Jeg liker å tro at jeg er en åpen og inkluderende person som er ganske forberedt på å møte en totalt annerledes kultur. Jeg synes det er interessant å snakke med mennesker som har en helt annen vinkling på verden enn meg, og det er spennende å få nye impulser om hvordan andre kulturer takler etiske, moralske og hverdagslige spørsmål. Likevel - når jeg i dag kom i en situasjon hvor det var vanskelig å kommunisere verbalt, så trakk jeg ikke helt linjene mellom selve spillet vi holdt på med og en reell situasjon hvor kulturforskjellene har betydning. Frustrasjon, ubesvarte spørsmål og en litt for stor tro på at jeg hadde rett er sentrale stikkord.
Når spillet var ferdig, forsto jeg plutselig ganske mye mer om hvor enkelt det er å gjøre feilen med å prøve å innprente egne holdninger og vaner i en kultur som har helt andre måter å se virkeligheten på.
Å lytte, observere og være ydmyk er alfa og omega når man skal fungere i et samfunn, særlig når man kommer utenfra.

Ellers går dagliglivet sin gang her i Mandal. Jeg får brukt litt energi ved å løpe i et fantastisk turområde, og jeg oppsøker stadig vekk sjøen og stranden (<3). Jeg får heldigivs også danset litt, og deltok med det på søndagens gudstjeneste (interessant å få kommentarer fra afrikanerne som er vant til at dans er forbudt i kirka, og som derfor fikk se en helt ny uttrykksform).
        Jeg og Katrine har prøvd ut flere av denne byens sjarmerende kafeer, og favoritten foreløpig er et overraskende hyggelig sted ved bryggekanten :) Kvalitetstid med teampartner er en god og koselig investering!
Jeg har anskaffet meg et spanskkurs til iPoden, så nå blir det også kvalitetstid med "....Perdon Senorita, entiendes ingles.....?"


Lukas 10, 25-37

Out in the blue....(and happy birthday!)

Det er søndag kveld. En helg med utrolig mange inntrykk og opplevelser er snart over. Når jeg opplever så mye fint og annerledes på en gang, så er det ikke lett å sortere det. Idag har snakket med min familie i telefonen og jeg nærmest bobler over av historier som jeg vil fortelle, men som er vanskelig å forestille seg når man ikke har vært med på det selv. Jeg gjør likevel et optimistisk forsøk på å beskrive disse spesielle dagene.

Min teampartner Katrine og jeg har kommet godt overens helt siden vi møttes, men har ikke fått tid til å bli ordentlig kjent. På fredag fikk vi derimot en unik mulighet. En del av fredagens undervisning var "Walk and Talk", hvor vi i teamene fikk et spørsmålsark med ganske personlige spørsmål vi skulle snakke sammen om mens vi gikk en lang tur. For oss gikk praten veldig lett og vi lærte mye om hverande på kort tid. Herligere teampartner kunne jeg ikke fått!

Etter lunsj var det tid for Blåtur. Som navnet tilsier visste vi ikke noe om hvor eller hva vi skulle. Vi ble fraktet med buss til et idyllisk leirsted på sørvest-landet.

Vi måtte levere inn mobil, iPod

og klokke; denne helga skulle vi være fullstendig tilstede, og uavhengig av tid...

Poenget med denne turen var å lære

mer om samarbeid og bli bedre kjent med teamet

(de som skal til samme land/kontinent) og teampartner. Gjennom en fantastisk fjelltur og ulike øvelser fikk vi utfordret oss selv på mange måter.

Vi haddepå forhånd høytidelig lovt hverandre å være positive, gjøre vårt beste og hjelpe de andre, og på min gruppe ble disse løftene holdt.

Vill natur og skiftende vær gjorde bare opplevelsene enda mer spennende.

Vel tilbake i leiren var det mange som hadde behov for et bad. Vannet var kaldt (kanskje 15 grader?), men "forfriskende" som vi liker å kalle det i Norge. Jeg ble imponert over de internasjonale som både holdt humøret oppe gjennom turen, og i tillegg kastet seg uti vannet etterpå! For dem er det store overganger, både i kultur og klima, men de takler på en forbilledlig måte!

Nå har det seg slik at jeg tilfeldigvis fylte 20 år denne lørdagen. Jeg må innrømme at det var litt hardt å ikke ha mobilen sin og få snakket med familie og venner, men som min brasilianske venninne Erica sa: "I know it's hard to be without your family this special day, but you're with your other familiy here, and we care about you!" Og det fikk jeg merke på mange måter. Til frokost fikk jeg en veldig sjarmerende muffins med 20 lys på og bursdagsang. Jeg fikk en nydelig blomsterkrans og mange gode ord og klemmer. Om kvelden fikk jeg akkurat så mye oppmerksomhet at jeg rødmet litt, men det var veldig koselig :)

Ronald, min venn fra Peru, ga meg en t-skjorte fra prosjektet Agape (som han kommer fra og jeg skal jobbe med i Lima) som jeg stolt skal ta på meg!

Den nestekjærligheten og varmen jeg opplever gjennom folkene her på Hald er overveldene. Alle har så mye godhet i seg, og er ikke redde for å spre rundt seg av smil og positiv energi. De tør å gi av seg selv, og det er en perfekt blanding av gode, seriøse samtaler og dansing på bordet :)

Her er det ingen sak å ta i mot en haug med utfordinger, for jeg vet at jeg alltid har venner og et team som stiller opp!

Luk 18,9-14

Livskvalitet

Jeg elsker når noen kommer med et litt sprøtt forslag, og jeg bare kan henge meg på. Denne gangen var det min romvenninne Henriette som plutselig foreslo at vi skulle ta et bad før vi la oss. Det dårlige været til tross, og mange grøss fra våre medstudenter, trasket vi ned til sjøen og kastet oss uti. Slike små

hendelser gjør at jeg blir minnet på at det er NÅ jeg lever!

Fargerikt fellesskap

Gjengen på Hald er rett og slett fantastisk. Over alt hvor man er, så finner man noen å snakke med. Det er så mange gode samtaler, så mye latter og så mange smil! Jeg har allerde rukket å bli glad mine nye, internasjonale venner. I går kveld satt jeg sammen med en av studentene fra Peru. Han lærte meg spansk og fortalte om sin hjemby, og jeg lærte ham norsk. Plutselig hørte vi høylydt sang og klapping fra naborommet. Vi gikk inn, og ble umiddelbart dratt med i entusiastisk sang med både dansing, klapping og hopping. Det var noen av de afrikanske som hadde tatt initiativ, og flere og flere strømmet til. En herlig

kveld med en utrolig stemning!

I dag hadde vi self study etter lunsj, og vi benyttet sjansen til å ta en luftetur ut av "bobla" og ned til Mandal sentrum. Vi fant oss en hyggelig kafè med god kaffe (ikke så god som

Glæden, men det skal

noe til) og skulle egentlig lese pensum. Det ble litt mye skravling og litt lite studering, men samtaler er også viktige:) Jeg har likevel fått begynt på en pensumbok som er veldig spennede: "Møter mellom mennesker- Interkulturell kommunikasjon" av

Øyvind Dahl. Anbefales! (muligens for spesielt interesserte..)

Utenfor vinduet mitt akkurat nå er det et merkelig vær. Tordenen braker og lynet farer over himmelen stadig vekk, og det virkelig bøtter ned! Veldig fint lys og veldig klam luft, og veldig merkelig for de internasjonale.

I helga skal vi på en såkalt "Blåtur", så jeg håper været lett

er til da. Vi vet ikke hvor vi skal og hva vi skal gjøre, men poenget er at vi skal jobbe sammen i de teamene vi skal reise i (to og to). Det blir spennende å bli bedre kjent, både med teampartner og resten av gjengen. En litt annerledes bursdag for meg på lørdag, men det blir forhåpentligvis en uforglemmelig tur :)

First impressions

Akkurat nå er hodet fullt av utrolig mange inntrykk. Språkforvirringen er bare en ting: Jeg tenker på norsk, snakker med andre og blir undervist på engelsk og prøver å lære meg spansk. Samtidig. En utfordring bare det!

Litt info om min hverdag:

Det er snart en uke siden jeg begynte på Hald Internasjonale Senter. Her skal jeg være fram til slutten av september for å gjøre meg klar til å legge ut på den store reisen til Peru hvor jeg skal være i 7 måneder. På skolen er vi omtrent 50/50 norske og internasjonale studen

ter, og ca 80 til sammen. De internasjonale kommer fra 13 forskjellige land i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Vi er delt inn i tre forskjellige klasser som tilhører ulike organisasjoner: Act Now (mitt program) fra Strømmestiftelsen med fokus på fattigdomsproblematikk, Focus til NKSS med ledertrening som hovedtema og Connect fra NMS som fokuserer mest på misjon.

Timeplanen ser stort sett sånn ut:

08.00: Frokost

08.30: Quiet time

09.00: Undervisning, varierte emner

13.00: Lunch/middag

14. 00: Undervisning, varierte emner

16.00 Fritid

18.00: Kveldsmat

Fri resten av kvelden

Undervisningen foregår stort sett på engelsk når alle er samlet, og inkluderer gjerne diskusjon og interessante spørsmål. Når vi er delt i de ulike klassene, har vi mer undervisning om emner som går direkte på programmets hovedtema. Vi blir også utfordret i samarbeid, refleksjon og i å se saker fra ulike synspunkter.

Det som har gjort mest inntrykk på meg foreløpig er de internasjonale studentene. Jeg har allerede lært så masse av å være sammen med dem! Det er spennende å prøve å fo

rstå og prøve å gjøre seg forstått. Både språk og kulturforskjeller hindrer stadig kommunikasjonen, men det gjelder å være tålmodig og ta seg tid til å lytte.

Man kan velge å se på det som et håpløst prosjekt å snakke med medstudenter som snakker dårlig engelsk, og jeg snakker ikke deres språk, men man kan også velge å se på det som utrolig lærerikt. Å se hvordan de strever med å gjøre seg forstått er bare en forberedelse til hvordan jeg kommer til å føle meg i begynnelsen før spansken flyter ordentlig. Dessuten er det en god øvelse i å bli en bedre lytter og bruke kroppsspråk og humor som kommunikasjonsmiddel.

Et smil og noen enkle gloser på spansk kan gjøre en dag så mye bedre for noen av dem som allerede merker at kultursjokket slår inn.

At jeg er sliten er ingen hemmelighet. Jeg legger meg forholdsvis tidlig, men det er likevel hardt å holde seg våken under forelesningene. Dette er ikke bare et kurs som foregår på dagen, læringsprosessen foregår 24 timer i døgnet.

Samtidig kan jeg ikke se noen bedre måte å forberede seg til uteoppholdet på. Jeg får møte så mange fantastiske mennekser, og jeg har allerde lært mye om

kultur og kommunikasjon.

Alt i alt er jeg svært takknemlig for alt jeg så langt har fått oppleve, og jeg gleder

meg til fortsettelsen....

Dagen før Hald- eventyret starter

Et tre måneder langt opphold i vidunderlige Lillesand går raskt mot slutten. Jeg har hatt det fantastisk med en jobb jeg liker, familie og venner i nærheten og mulighet til å dyppe "te'an i tanga". En trygg og god sommer, uten de store bekymringene.

Men hva nå?
I morgen reiser jeg til Mandal. Ikke så fryktelig langt akkurat, men det er likevel begynnelsen på noe nytt. Et nytt kapittel i livet mitt, som jeg ikke aner hvor vil ende.
Jeg må ærlig innrømme at akkurat i dag er det med tungt hjerte jeg pakker bagen. Skal jeg virkelig forlate det trygge og forholdsvis komfortable livet mitt her?
Innerst inne vet jeg at dette er viktig. Viktig fordi det er noe jeg har valgt, noe jeg helt selv har bestemt meg for å gjøre. Viktig for min utvikling som person, som medmenneske og selvstendig individ. Viktig fordi jeg skal møte mange flotte mennesker. Viktig fordi jeg har evner og egenskaper jeg kan bruke i også andre sammenhenger enn her i lille Lillesand...Viktig fordi jeg har så mye å lære!

Så; jeg velger å stole på at min uro og usikkerhet bare er et tegn på at jeg nå tar et steg ut av komfortsonen min, og den har ikke vondt av å utvides..

"Denne uro e ein vind
som rive i seilet,- et sting i søvnig sinn.
Denne uro e ein sti
Mot ukjent landskap,
mot alt som kan gå meg forbi.
Så min uro må bli.

Denne uro e ein gnistsom tenne opp bålet
og blir ein brann te sist.
Denne uro e ein del
av liv eg har levd i.
For den som sette alt på spel,
har ein uro i sjel.

Må min uro holda stand
som vind, som bål og brann.
I alt eg har av tilmålt tid:
La min uro forbli."