Nye kulturinntrykk

Selv om jeg nå har bodd i Peru i fire måneder, så har jeg de siste dagene fått flere nye kulturopplevelser enn på lenge.

Som nevnt tidligere, så har jo ikke prosjektet vårt gått akkurat som vi forventet. Det ble avsluttet i desember, og det begynner ikke noe nytt før i mars. Derfor har Katrine og jeg skaffet oss arbeid selv, og denne uka begynte vi skikkelig. På onsdag dro vi til en kirke i Huaycan som driver med aktiviteter for barna nå mens de har sommerferie. Jeg er ikke helt komfortabel med å bli kalt misjonær, men å ha danseundervisning er noe jeg har hatt lyst til lenge. Gruppa jeg begynte med var rundt 11-12 år og lærte overraskende raskt! Da jeg trodde jeg var ferdig etter halvannen time, fikk jeg vite at jeg nå skulle undervise neste gruppe, omtrent 30 viltre unger. Det var ikke nok plass inne i kirkerommet, så vi danset utenfor. Interessant, men det gikk fint! Det var vel så mange gutter som jenter, og jeg fikk inntrykk av at å danse hiphop var noe de ville gjøre mer av!

Det var godt å merke at jeg (endelig!!) kunne gjøre litt nytte for meg, og ha direkte kontakt med barna. Det er rørende hvor lett de ga meg tillit, og hvor ivrige de var etter å få det til.

I dag jobbet vi i et Comedor, et kjøkken hvor 5-6 damer lager mat som selges billig til nabolaget. Vi fikk hjelpe til å skrelle grønnsaker, og det var et kulturstudie i seg selv å følge med på hvordan de gjorde ting og hvordan de oppførte seg. For det første, så var det vanskelig å skjønne samtalene, for de byttet hele tiden på å snakke spansk og ketchua (et språk som brukes av folkene fra fjellene). De gjorde mange ting som nordmenn flest ville rynket på nesen av, men som jeg faktisk begynner å synes er morsomt og sjarmerende;

Sliper kniven på kanten av sementgulvet

Kutter kjøtt med den samme kniven uten å vaske den

Alle bruker sine (uvaskede) hender i maten som lages

Vasker hendene sine i det samme vannet som de ferdigskrellede potetene ligger

Hunder sover hunder bordet, og dermed også hundrevis av fluer

Kjøttbein kastes ut av vinduet slik at løshundene kan sloss om dem

·     

·         Kvinnene som jobber i comedoret er veldig hyggelige, og synes det er fryktelig komisk at to gringaer gidder å hjelpe til med deres gjøremål. De er heller ikke redd for å kommentere ting og spørre svært direkte spørsmål. Det første jeg ble møtt med da jeg kom var ”Du var jo så tjukk før, nå er du blitt kjempetynn! Du kommer til å bli til luft hvis du ikke spiser”.  Jeg fikk også spørsmål om jeg hadde kontaktlinser og farget hår. Det sier litt om at det er svært få blondiner med blå øyne som besøker Huaycan… Dessuten var damene helt bestemt på at de skulle spleise oss med diverse sønner, slik at vi ble i Peru og ikke reiste tilbake. Da vi sa at vi hadde kjærester i Norge, så sa de bare ”Jammen dere kan jo bare bytte?” Man må bare nikke og smile, og prøve å holde latteren inne til bussturen hjem. 

Selv om jeg begynner å trives så godt i dette landet at det blir blandede følelser når jeg skal hjem, så er machokulturen noe jeg ikke setter så stor pris på. Denne uka har jeg flere ganger måttet telle til 10 for å ikke si upassende ting til menn som behandler oss mildt sagt respektløst. Men ved å se denne siden av kulturen fra innsiden, så er det også enklere å forstå mer av de kompliserte problemene som finnes her.

Siden det er så lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen, så kan jeg jo oppdatere dere med få ord hva jeg ellers har gjort de siste ukene:

Bodd fem døgn i kloster, inspirasjonsuke med de andre norske voluntørene, lærer Harald og ettåring Eirik fra Hald

Surfet

Blitt solbrent

Vært på Baby Shower for tre mødre mellom 13 og 15 år

Blitt kjent med Anders, nordmann som jobber i Lima

Feiret tre bursdager; mine vertsbrødre og min vertsmor (og bakt tilsvarende mengder kaker)

Blitt venn med mine danselærere

Brukt mange timer på Skype med venner og familie
Vært på oppdagelsesferd i Lima

Og livet går sin gang her i Lima, og jeg skal nyte hver dag! 

Ettåring Eirik, lærer Harald og teampartner Katrine

Jeg blir aldri lei av de vakre solnedgangene her!

Bursdagsfeiring for lillebror Sebastian (t.v) i barnehagen

...Og jeg bakte min første barnebursdagskake...

Hva skal man si..?

"Hva gjør jeg nå?"

Det er mange tunge skjebner i Huaycan. Jeg skal fortelle om en av dem...

Har du noen gang tenkt på det faktum at de fleste av oss ikke har noen norske venner som strever for å overleve på grunn av pengemangel? Selvfølgelig finnes det mange som sliter for å få regnskapet til å gå opp, men de aller fleste har tak over hodet og mat på bordet. Og skulle noe skje så man ikke har mulighet til å jobbe, så finnes det ordninger slik at man fortsatt ikke står på bar bakke. Her jeg sitter i Lima kan jeg ikke annet enn å bli overveldet av takknemlighet! Det er nemlig ikke alle som har det like lett.

En ting er å jobbe midt i fattigdommen, se dens grusomhet og måtte akseptere at man ikke kan hjelpe alle. En annen ting er når man har gode venner og kollegaer som blir rammet av fattigdommens kalde klo, og man ser på nært hold hva dette gjør med de menneskene man har blitt så glad i.

En historie har gått inn på meg de siste dagene. Den handler om en kvinnelig kollega som har jobbet i Agape helt siden oppstarten. Hun er utdannet forsvarer og har hjulpet utrolig mange mødre og barn gjennom vanskelige juridiske saker med ektemenn som slår og misbruker. Hun har et stort hjerte og alle rundt henne merker kjærligheten hun gir i overflod. – Jeg kunne gjort alt for barna!, sier hun stadig vekk og ingen er mer troverdig i dette enn henne.

Det er tøft å være kvinne i dette landet, kulturen er svært mannsdominert. Min kollega har likevel vist gjennom et langt liv hvordan det er mulig å klare seg uten en mann ved sin side. Allerede som 16 åring giftet hun seg, men ektemannen forlot henne da hun var blitt 23. Der satt hun igjen med to små døtre, og måtte livnære seg ved å selge produkter hun selv strikket. Fortsatt har hun smerter i hendene etter denne perioden. En skilt kvinne har ikke særlig høy status i samfunnet, og ingen hjalp henne.

Min kollega bor i dag i Huaycan, i et hus hvor det er lite husrom, men mye hjerterom. Her lever hun sammen med sine to døtre, barna deres og en svigersønn. Hennes største drøm er at alle barna skal få mulighet til å studere, og hun hae jobbet hardt med å spare opp penger til svigersønnen. Da han en dag i høst var på vei til banken for å betale skolepengene, ble han ranet. Et hardt og brutalt, men forhåpentligvis midlertidig, punktum for utdannelsen hans…

Da vi traff vår kollega første dag etter juleferien var hun sliten av en høytid med mye regn; for taket lekker. – Vi kunne ikke gå ut, for det regnet og var kaldt! Inne var det også kaldt, og sengen min er våt. Jeg har derfor sovet på sofaen, og trukket plastikk over meg, fortalte hun. Likevel ble jeg rørt av hvor glad hun var for å være på jobb igjen, og iveren etter å arbeide var stor. Men ved lunsjtider kom sjokkbeskjeden. Etter bestemmelse fra direktøren var det ikke lenger plass til henne i Agape. Etter mange års trofast tjeneste ble hun sendt på dør uten forvarsel, og uten noen som helst ”sluttpakke”. Dett var dett.

-       Hva gjør jeg nå?, spurte hun seg selv og oss.

Og hva skulle vi svare? Det er vanskelig å finne arbeid, og hun trenger en viss sum penger for å kunne sette mat på bordet og spare opp til studier for barna.

Alt virket med ett så håpløst, og fortvilet ble jeg sittende uten å finne på noe fornuftig å si.

Men i stedet for å gråte og klage, så sier hun bedrøvet, men med et oppriktig håp: - Gud vil verne om oss, han vil velsigne oss. Det er hans løfte, og jeg vet han vil gjøre det.

Hennes sterke tro og rolige holdning beundrer meg. I en slik situasjon gjorde hun det vanskeligste, men muligens det eneste riktige; satte hele sin lit til Gud.

Et forsiktig ønske var alt hun bad oss om;  å si ifra hvis vi kjente noen som kunne tenke seg å bidra med skolepengene til svigersønnen.

Et oppriktig ønske, totalt fritt for egoisme, men drevet av kjærlighet.

Er det noen som vil være med å oppfylle dette? 

Ditt liv skal overstråle middagssolen,

        og mørket skal bli som den lyse morgen.

    Du kan være tillitsfull, for det er håp;

        du kan se deg om og legge deg trygt.

Job 11, 17-18

Nytt år - nye muligheter

Et nytt år har begynt. Et nytt år med nye muligheter. Del 2 av mitt opphold her i Peru er i gang. Mange har fortalt meg at det er etter jul det virkelig begynner! Det er da språket begynner å sitte, man er kommet godt i gang på jobb og tida går alt for fort mot april og hjemreise. For meg stemmer dette delvis. Ja, det har løsnet med språket, og jeg er rimelig komfortabel med å snakke spansk. Og ja, tida går fort, det er mye jeg vil gjøre før jeg skal tilbake til Norge! Men at vi har kommet godt i gang på jobb kan jeg ikke akkurat skryte av. Prosjektet vårt ble nemlig avsluttet i desember, og absolutt hele teamet (unnatt meg og Katrine) har sluttet. Det begynner riktignok et nytt prosjekt i februar/mars, men vi er for utålmodige til å vente på at det skal komme i gang. Vi har derfor brukt mye tid i ferien på å tenke, diskutere og foreslå løsninger.

Siril, Fattigdomsbekjemper- sauen og Katrine - teamet som ikke gir opp så lett!

Det var med mye spenning vi i dag reiste til Huaycan for å undersøke hvilke muligheter som kunne realiseres. I løpet av noen få timer kunne vi glade og forventingsfulle sette oss på bussen igjen med en full timeplan for de neste ukene:

Vi skal hjelpe til på en bibelskole for barn to dager i uka. Katrine skal ha undervisning og leker, jeg skal ha dans/lek til musikk.

En dag i uken skal vi hjelpe til på et comedor (et sted hvor mødre samarbeider om å kjøpe inn og lage mat for å selge billig til dem som er tilknyttet kjøkkenet). Her skal vi hjelpe til med å lage mat, lære dem oppskrifter fra Norge, og jeg skal også ha danse- workshops. En dag i uken skal vi også jobbe med en ungdomsgruppe, ha møter med leker, andakt, undervisning, og overraskelse;  jeg skal ha en dansegruppe.

Nå ser det ut til at alle timene jeg har hatt med latino- dans endelig kommer til nytte for flere enn meg selv! I det siste har jeg blitt mer kjent med lærerne mine, og er veldig fornøyd med å bli invitert til ekstra- timer på andre sentere i tillegg til det jeg går på til vanlig. Det blir med andre ord mye dans!

Vi nordmenn har noe å lære av peruanere når det gjelder vennskap. Vi har flere ganger blitt overrasket over hvor mye omtanke vi blir vist av blant annet våre (tidligere) kollegaer. Vi bor alle langt fra hverandre, men når vi møtes, så har vi det utrolig gøy. I tillegg er de så flinke til å sende koselige meldinger, og på mange måter vise at de bryr seg.
Jeg farter rundt en del alene, ofte til treningssenteret, og har fått mange venner der. Folk tar kontakt, og plutselig oppstår et nytt vennskap. Det er noe annet enn i Norge hvor man kan gå en plass å vite hvem alle er, men knapt utveklse et ord med noen. 

Jeg har lært at vennskap ikke nødvendigvis handler om hvor mye tid man har brukt sammen, og ikke alle vennskap trenger å være veldig dype. Det er alltid bra å ha noen å smile til, småprate med og noen som blir glad for å se deg.

 Jeg satt en dag å tenkte; hva kan jeg bruke den siste feriedagen min til? Og kom plutselig på at jeg ikke hadde vært på stranda enda! Det har egentlig ikke vært særlig varmt her, vi har faktisk frøset en del, men nå begynner sommeren å komme. Med slippers, sommerkjole og sterk solfaktor i veska fant vi paradiset, og var som i himmelen for noen timer. Lunsjen bestod av nypresset appelsinjuice, knallrøde jordbær og grove rundstykker, og ble akkompagnert av bølgesus og paraglidere som rolig svevde over oss. Alt var enkelt sagt, IDYLLISK!

Jeg ble raskt revet tilbake til virkeligheten da jeg på hjemveien var noen centimeter fra å bli påkjørt av en stor buss… Livet her er kontrastfylt på mange måter!

Julaften

Plutselig var julaften her… Jeg hadde forventet på forhånd at jeg kom til å savne alt jeg forbinder med jul hjemme; julesokk på peisen, pinnekjøtt, kaldt vær, pepperkaker, dansing i kirka, gaveåpning, julelys og familietid. Det gjorde jeg for så vidt også, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde trodd. I og med at jeg har vært her så lenge, så føltes det ganske naturlig å feire jul med ”fremmede”, spise paneton, drikke varm sjokolade og se på fyrverkeri ved midnatt. Likevel satt jeg stor pris på å få en liten del av julestemningen hjemme i Lillesand gjennom Skype, og ble rørt til tårer da min fantastiske familie sang ”Deilig er jorden” for meg.

Dette koselige bildet fikk jeg tilsendt på mail - Iselin og Daniel lager "hongabonga- kaker"

Jeg ble minnet på at julen ikke handler om tradisjoner og en spesiell stemning, men om fellesskap, å dele og at Jesus kom til oss som et fattig barn i en stall. To av mine venner her er opprinnelig fra jungelen, men studerer i Lima. Denne julen kunne de ikke reise hjem på grunn av jobb og studier, og hadde ingen andre planer enn å la høytiden passere fra den lille leiligheten sin. Det syntes vi var for galt, og inviterte dem til oss. Sent på ettermiddagen traff vi to andre nabogutter som heller ikke kunne reise hjem til familiene sine, og vi inviterte like godt dem også. Leiligheten jeg bor i er veldig liten, og vi hadde ikke beregnet mat til så mange, men vi fant fram det som var av stoler og bord, og fordelte middagen så det ble nok til alle. Det ble en riktig så hyggelig kveld, uformelt og koselig med gitarspill og dansing på stuegulvet. Noe pakkehysteri var det ikke, det viktigste var at vi var sammen. Så selv om familiene våre var langt borte denne kvelden, så følte vi oss ikke alene…

Robin tester buffeten

Ungene syntes det var stas med gavene

Musikk og dans hører med

Mmm- paneton!

Diego og meg

Julen er her...

 Det nærmer seg jul, det er det ingen tvil om. Her jeg sitter i Lima er julestemningen en annen enn hjemme i Norge. Det er ikke mørkt og kaldt, de brenner ikke stearinlys og ingen har hørt om julekalender. Her er det panteon (en gigantisk muffins) og varm sjokolade som gjelder, og overalt pynter de med lys i alle farger og plastikkjuletrær. Mange steder er julen minst like kommersiell som i Norge, for kontrastene er store i denne byen. I noen områder har menneskene i overflod, bor i flotte villaer, handler i vestlige kjøpesenterer og lever med alle matrielle goder. Mange av dem har aldri vært i de fattigste områdene i Lima, og ser elendigheten kun på avstand.

Jeg jobber i et av byens verste slumstrøk, Huaycan. Her lever mange mennesker i ekstrem fattigdom, og har ingenting. Her lever mennesker i desperasjon, i frustrasjon og i konstant frykt for å ikke ha nok til livets opphold. Her lever barn med foreldre som slår, som misbruker, som drikker opp de siste pengene. Her vokser barn og unge opp i en konstant kamp for å klare seg, fysisk og psykisk.

I disse fullstendig forskjellige verdenene går det likevel mot jul. Budskapet om Ham som kom og ble født i en stall er viktigere enn noen gang. Jesus falt ikke rolig ned fra himmelen og landet på et plettfritt pelsteppe. Han ble ikke svøpt i de fineste stoffer, fikk ikke spesialbehandlet babymat og ble ikke født av et vellykket par med utdanning, hus, hund og Volvo.

Jesus kom som en av de fattigste. Han ble født av en ung jente som ikke hadde planlagt å bli gravid. Han kom i en tid hvor alle var opptatt med sitt, og ingen hadde plass til den lille familien. Og han kom for oss alle, uten unntak.

For oss nordmenn kan det være vanskelig å forestille seg at folk klarer å leve slik de gjør i Huaycan. Hvordan holder de ut? Hvor får de kraften fra? Hva driver dem fra dag til dag?

Til tross for de mange alvorlige problemene som er grusomt tilstede i Huaycan, så finnes det håp. Barnelatter i ivrig lek. Dyp konsentrasjon i skolearbeidet. Storesøsken som tar ansvar for de små. Mødre som stolt viser fram smykkene de nettopp har lært å lage. Ungdom som brenner for å gjøre en forandring i samfunnet. Menigheten som synger sin lovsang til Gud. Familier, venner og kollegaer som har kjærlighet til hverandre.

I Bibelen står det ikke at de rike skal ha det bra, og at de som er fattige må kjempe for å bli rike, for da skal også de få leve lykkelig. Nei, det står at de siste skal bli de første. De minste skal bli de største. Her, midt i fattigdommens urettferdige verden, så finnes håpet. Troen er sterk. Kjærligheten holder folk sammen. Gud har også drysset sine gaver over denne delen av verden. Han har gitt mennesker flotte egenskaper, evner og muligheter.

Vi som har det godt og har alt vi trenger har et ansvar for å dele, spesielt i julehøytiden. Det betyr ikke alltid at vi skal gi alle pengene våre til de fattige, mange ganger er det kun en midlertidig hjelp. Men vi må tørre å åpne øynene våre. Se rundt oss, i nærmiljøet, i byen, og for noen utover landegrensene. Hvor kan DU gjøre en forskjell? Hva kan DU gjøre for at noen skal få en bedre julehøytid?

Kanskje er det nok å sende et julekort til gammel venn. Kanskje kan du spandere lunsj på en tigger på gata. Kanskje invitere mennesker du vet ikke har så mange rundt seg hjem til deg. Kanskje bruke litt av din tid på å slå av en prat med en som er ensom.

Alle har vi evner og gaver, som vi har mulighet til å glede andre med. Gjør det i dag!

Ha TRO og HÅP på at KJÆRLIGHET kan forandre verden. 

Og på en ny måte blir 1 Kor 13,13 viktig denne julen; ”Så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”

God jul!

Hilsen Siril 

Ekte juleglede

Jeg hadde en fantastisk dag på lørdag. Var i utgangspunktet innstilt på å ha fri, sove lenge og slappe av, men ble bedt om å hjelpe til med en event i forbindelse med jobben. Det viste seg at en gruppe unge, velstående mennesker som arbeider i en bank i den rike delen av Lima hadde kontaktet Agape for å få lov til å lage julefest for barna tilknyttet prosjektet.

Nærmere 80 (!) unger var invitert, og i en skolegård vi lånte for anledningen yrte det av liv og forventning. Bank- gruppa, som heller likte å kalle seg "venner av Agape", viste en helt spesiell iver etter å hjelpe, og det var fantastisk å se gleden hos både barna og de besøkende i lek og samtale. Mange av dem som tilhører den øvre middelklasse i Lima har aldri sett fattigdommen som finnes i Huaycan på nært hold, og det er derfor spesielt fint at disse ungdommene selv tok initiativ og valgte å bruke både av sin tid og sine penger på disse ungene.

Gruppa hadde med seg flotte gaver til alle, navngitt og spesielt tiltenkt hvert enkelt barn. Det var stor stas da julenissen kom, og de fikk ta imot pakkene av helten selv.
Man trenger ikke å reise ut av landet for å hjelpe.
Uansett hvor lite man tror man eier, så er det alltid noen som har mindre...

Stresshåndtering - viktig for alle og enhver!

I fonteneparken

Vi er i den avsluttende perioden av året, og på kontoret er alle veldig stresset. Papirer og evalueringer skal gjøres ferdig, og tidsfristen banker på døra.

Midt i alt dette ble det i går likevel prioritert tid til at hele teamet deltok på en workshop med en psykolog. Han snakket om stress, og hvordan man takler det på en best mulig måte. I par fikk vi blant annet i oppgave å først fortelle hverandre ting vi MÅ gjøre. Deretter skulle vi snu og bytte ut JEG MÅ med JEG VIL! Plutselig ble pliktene og gjøremålene litt mer overkommelige. Å ha en positiv holdning kan gjøre at vi alle kommer lettere gjennom en stressende hverdag, enten med jobb, skole, studier eller organisering. Kanskje er det viktig å ta kontroll over livet sitt, og gå inn i oppgaver med innstillingen om at dette faktisk noe jeg selv har valgt å bruke tiden min på?

Psykologen mente også at 10 minutter med stillhet hverdag kan gjøre oss mer avslappet. I en stresset periode er det overraskende vanskelig, men desto mer nødvendig!

Å puste riktig er en klisje mange er lei av å høre. Men prøv å sette deg godt til rette, puste ordentlig med magen og slappe av i alle muskler. Det er avslapning på rekordtid!

Stress har tre faser:

1. Man har mange ting å gjøre, og hverdagen er hektisk, men man er optimistisk og har det bra.

        2. Man har vanskelig for å sortere alle gjøremålene, og blir ukonsentrert og bekymret.

        3. Kroppen begynner å si ifra med hodeverk og smerter. Man føler seg maktesløs og at oppgavene er uoverkommelige.

  Psykologens beste tips for en roligere hverdag:

          1. Skru av mobilen når du har en samtale ansikt til ansikt

          2. Lev i nåtiden – nyt øyeblikket

          3. Start hver dag med å si positive ting til deg selv

          4. Premier deg selv når du har lykkes med noe

          5.  Vær takknemlig!

          6. Feir livet!  (Celebra la vida - Axel)

           Nå har jeg flyttet til en ny familie, og har det veldig bra.

             Spansken går det bra med, og endelig føler jeg at jeg får sagt det jeg har lyst til å si og 
             forstår et meste.
             Og med dette skal jeg snart gå inn i en (forhåpentligvis) rolig juleferie. 
          
              "Kast all deres bekymring på Ham, for han har omsorg for dere" 1.Pet 5,7