Peruanske gentlemen

Av og til kan jeg bli rimelig lei av plystring, roping og smaskelyder på gaten, og alle ting som følger med den såkalte macho- kulturen. Men den har jammen meg gode sider også! Da jeg ble bedt om å handle inn premier til en ungdomsgruppe på jobb i dag, så tenkte jeg at det var en enkel sak. Men på handlelisten sto det:

28 kg sukker
3 kg sjokolade
56 bokser melk
30 kg paneton

- og jeg skjønte at dette kunne bli en smule problematisk. I hvert fall ville det vært det i Norge.
Her i Peru fungerer det sånn: Jeg går inn i butikken. Møter en smilende gutt som spør om han kan hjelpe når jeg står der litt småforvirret i det gigantiske supermarkedet. Han hjelper meg å finne det jeg skal ha og kjører den store vognen til kassen. Der står det en som putter tingene i esker og poser for meg, og en annen som bærer det ut. På parkeringsplassen står det en taxi klar, og sjåføren både bærer kassene og åpner døren for meg. Da jeg kommer hjem dit varene skal, så gjelder samme servicen fra sjåføren. Ved inngangen kommer det en tilfeldig forbipasserende som spør om han skal hjelpe meg, og han sørger for å få alle tingene mine trygt på plass.
Dette kunne blitt en anstrengende ettermiddag, men endte med at jeg knapt løftet en finger. Norske gutter og menn, dere har ikke vondt av å være litt "gammeldagse" gentlemen en gang i blant!

Lystig lek - blodig alvor?

I går møtte jeg en herlig, liten jente. Mens jeg holdt på med å lage (enda en) plakat til (enda en) event, så dukket det opp et lite ansikt i døråpningen. "Hola! Cómo te llamas?", spurte jeg (altså hei, hva heter du?), men hun var sjenert og kikket med store øyne på denne hvitingen. Ikke før jeg fant fram Fattigdomsbekjemper- sauen (maskoten til Strømmestiftelsen), livnet hun til. Det viste seg at i hennes hender kunne sauen både danse, snakke og spise. Aller viktigst for henne var det å passe på at kosedyr- sauen hele tiden drakk nok rent vann. Hun var også veldig opptatt av å kysse og kose med den. Det var morsomt og rørende og se hvor gøy hun hadde det!
Plutselig skjedde det noe interessant. Hun begynte å slå og skrike til sauen. Jeg ble overassket over at den lille kroppen kunne rope så høyt og være så brutal mot sauen! Katrine prøvde å spørre forsiktig hvorfor hun gjorde det, men fikk ikke noe ordentlig svar.
Denne tilsynelatende lystige leken fikk plutselig et snev av alvor over seg. Kanskje er det sånn hun selv blir behandlet når hun har gjort noe galt? Kanskje er det daglig kost at hun blir skreket til av de som er eldre? Kanskje så hun muligheten til å selv sitte med makten for en gangs skyld, og dette var det hun var blitt oppdratt til...
Anti- vold- budskapet til Ágape er fortsatt 100 % aktuelt.

Nye oppgaver på Agape

Hvor fantastisk det er å ha en stund på bussen hver morgen, plugge i iPoden, stenge ute den intense ropingen fra ”innkasteren” og den høye latino- musikken for noen minutter, og drømme seg vekk, be, tenke, filosofere..

Dette er min 5 på topp for øyeblikket:

1.     Me in You – Kings of Convenience (Den er nydelig)

2.     Things will never be the same again – JJ (Ny musikk, takk til Geir)

3.     Closer – Kings of Leon (Gode minner..)

4.     Relax – Maná (Spansk rock, takk til Robin)

5.     Your Protector – Fleet Foxes (Drømmesang..)

6.     (Ekstranummeret er Single Ladies – Beyoncé, fordi den får meg i godt humør)

De siste dagene på jobb har inneholdt nye og spennende arbeidsoppgaver. På onsdag fikk jeg være på workshop med mødre- gruppen. Det er en gjeng flotte, smilende kvinner som alle har hatt tøffe tak i livet sitt. Hver uke, gjennom Agape, samles de for å lære nye kreative ting. Det gir dem noe annet å tenke på, et sosialt treffpunkt og kanskje mer selvtilitt. I tillegg får de masse kunnskap som det er meningen at de kan bruke til å skaffe seg et levebrød – uten å være avhengig av en mann.

Denne gangen kom det en kokk på besøk. Bordet bugnet av matvarer – alt fra sjokolade til hamburgerbrød, og alle var spente på hva dette skulle bli.

Disse mødrene er ikke akkurat dem som trenger seg fram, og de var litt sjenerte i begynnelsen. Etter hvert som kokken utfordret dem, så turte de én etter én å prøve seg i matlagingen. Vi lagde tre forskjellige typer fruktdrikker, milkshake, hamburgere og triples (sistnevnte er en stor sandwich masse majones, egg, avocado, salat osv).

Det har vel aldri vært en hemmelighet at jeg liker å lage mat, så jeg storkoste meg! Det var så gøy å se stoltheten som kom fram hos damene når produktene ble vellykkede, og smilene når de fikk smake det de selv hadde laget.

Dette er oppskriften på en fruktdrikk: (mengde etter smak og behov)

·      Mango

·      Noen jordbær

·      Yoghurt naturell

·      Flytende honning

·      Melk

·      Litt havregryn

Her blir det varmere for hver dag, og snart trenger jeg ikke å ha med meg genser når jeg går ut. Jordbærsesongen er på sitt beste, og 1 kilo koster hele 2 kroner.

Det er heller ikke til å unngå å legge merke til at det nærmer seg jul, selv om den mørke, koselige adventstiden i Norge er (bokstavelig talt) milevis unna. Som hjemme, så har butikkene for lengst pyntet til jul og reklamerer iherdig for det aller viktigste i peruansk juletradisjon; paneton (et søtt brød, formet som en kjempemuffins) og varm sjokolade (med nellik og kanel, som de tilsetter i det aller meste). Det er ironisk at jo mer sommer det blir, jo mer pynter de med snøkrystaller (!) og ”vinterlige” ting.

Vi har i det siste hatt loppeinvasjon på rommet vårt. Jeg ser ut som jeg har vannkopper, og sover to timer om gangen før jeg våkner av at vrir meg av kløe. Vi har sprayet alt av tekstiler, og overalt på rommet ligger det ”AlfaAlfa”, en plante som loppene visstnok ikke kan fordra. Klærne vi bruker på jobb må med en gang vi kommer hjem ristes og henges opp, og rommet vårt ser derfor ut som en krysning av et overfylt jenterom og et rotete gartneri. Men dette er en del av det å jobbe med barna i Huaycan. Her er det ikke alle som er rene eller frie for bakterier og småkryp, men vi verken kan eller vil unngå å leke, klemme dem og være sammen med dem av den grunn, det er sånn hverdagen er.

På fredag fikk jeg være med på noe veldig interessant. På barneskoler i Huaycan ble det arrangert ”foreldreskole” hvor fedre og mødre kom for å lære mer om oppdragelse, hvordan takle problemer i familien osv. Agape deltok med en rollespill som omhandlet disse temaene, med refleksjon og samtale etterpå. Jeg fikk være med å være skuespiller med pappmaske foran ansiktet, og det var veldig gøy! En bra måte å illusterere forskjellige situasjoner, og det fanget nok oppmerksomheten mer enn et rent foredrag ville gjort.

Etter noen startvansker, så ser hverdagen nå lysere ut av ulike grunner…

Det er viktig, uansett hvor man er i verden, å nyte hver dag og huske at det er NÅ man lever! :D

Én uke - mange opplevelser

Én uke – mange inntrykk

En uke med anti- vold festival i Huaycan er snart over. Vi har hatt besøk av bistands-klassen ved Nord- Hordaland folkehøgskole, en livlig og engasjert jentegjeng. Uka startet med maratonet som vi har jobbet så mye med. Massevis av unger løp sammen med foreldrene og søsknene sine med en stafettpinne laget av et anti-vold budskap. Underholdning, leker, spill og ballonger fylte plassen utenfor rådhuset, og både barn og voksne smilte og var glade. Alle lekene hadde på en eller annen måte noe med vold å gjøre. Familiene måtte i lekene tenke gjennom forskjellige situasjoner og påstander, og ta stilling til om det var riktig eller galt. Kanskje er det ikke så ofte barn og foreldre gjør noe sammen, og det var utrolig fint å se hvordan alle denne dagen koste seg.

En tidlig morgen

Engasjerte familier i anti- vold spill

Godt, gammeldags sekkeløp!

Hurry hurry!

Noen trengte en høneblund innimellom lekene

Glade vinnere av maratonet, i forgrunnen står premiene

De norske jentene (og de to mannlige lærerne) snakket ikke noe særlig spansk, men i møte med barn trenger ikke det å være en stor hindring. På en flott måte har de gjennom denne uka klart å kommunisere med barna gjennom lek, smil, latter og omsorg.

De hadde på forhånd forberedt et opplegg med drama og sang som de underviste med i skoleklasser. Budskapet var også her anti- vold i familiene, og (med litt oversettingshjelp) fikk de ungene til å tenke og trekke konklusjoner om at det som skjedde i dramastykket, at foreldrene slo barna, var uakseptabelt. 

Morsomt å lære norske sanger med bevegelser!

Noen av de norske jentene sammen med ivrige skolebarn

Onsdag ble en sterk dag for mange, og et hardt møte med virkeligheten. Vi delte oss opp i grupper og besøkte fire forskjellige hus som vi på en eller annen måte skulle hjelpe. Huaycan er delt opp i forskjellige soner, fra A til Z hvor A er nederst og Z øverst. Jo høyere man kommer, jo fattigere er menneskene. Husene vi besøkte lå langt oppe og det var vanskelig å forestille seg hvordan så mange kan leve der. Mange steder er det ikke strøm og vann, og husene er laget av tynne treplater.

Min gruppe fikk møte Senora Jesusa, en alenemor med fire barn. Ektemannen forlot henne for fire år siden, og hun ble derfor tvunget til å begynne å arbeide. Hun jobbet blant annet med håndarbeid og vasking. Akkurat nå sliter hun mye med astma, og det hindrer henne i å arbeide. Hun fortalte at hun mange dager ikke har penger til mat, men at naboene har en ordning slik at de hjelper hverandre.

Meg, Henriette, Maria, Jesusa og Marit utenfor huset 

For enkelte ble det naturlig nok mye følelser gjennom dette møtet. Det er ikke lett å komme som norsk å se hvordan mennesker som oss selv er nødt til å klare seg med så lite. Heldigvis hadde vi en dag hvor vi fikk muligheten til å hjelpe til med praktiske gjøremål. Vi ble litt overrasket da vi fikk vite at vi skulle grave opp et sementgulv for å legge ned rør til et toalettsystem, vi var tross alt bare syv jenter og hadde tre timer! Men vi bestemte oss for å gi alt, og ble faktisk ferdige! Vi følte oss som ”de syv dvergene” der vi satt på knærne i sanden og hakket og banket av all vår kraft. Stive muskler og kronisk skjelving på hendene i flere dager var bare et godt bevis på at vi hadde jobbet hardt nok. Jesusa var utrolig takknemlig og rørt, og det samme var vi. Det er godt å få gjøre noe konkret, og se at det nytter!

De syv dvergene: Marit, Maria, Helene, Rikke, Rosio, Henriette og meg

Jeg tror virkelig at denne uka med et tydelig anti- vold budskap kan ha gjort en forskjell i flere barns liv. Det er et tema som er mer aktuelt enn vi aner.  Stadig vekk hører jeg historier, den ene mer fæl enn den andre. Barn blir behandlet grusomt av sine nærmeste, og det er rart å tenke på at dette er unger vi sannsynligvis har lekt med i skolegårdene. Men som psykologene på ”Agape” sier; det er viktig at vi møter dem med et smil, er glade sammen med dem og hjelper dem å kjempe kampen, det nytter ikke å gråte…

Mine venner Katia og Diana

Jeg har fått en støkk i meg de siste dagene, og blir enda en gang minnet på at volden her er i høyeste grad virkelig – for alle. En mann, tilknyttet ”Agape”, kom ikke hjem til familien sin etter å ha vært på jobb i kirka onsdag kveld. Ingen fikk tak i ham på mobilen på flere dager, og da noen endelig svarte, så var det en mannsstemme som sa noe uforståelig, og det var definitivt ikke rette vedkommende. Ikke før lørdag fikk vi vite at han hadde blitt banket opp, men nå var i forholdsvis god behold hjemme i huset sitt. Jeg vet ikke detaljene rundt det hele, og tror ikke jeg ønsker det heller. Poenget er at dette er en stor og kraftig mann som man ikke skulle tro var noe lett offer. Det sier alt om at enkelte områder er virkelig farlige, og jeg skal holde meg unna så godt jeg kan…

Da jeg senere på dagen var inne på Lillesands- postens nettside, så måtte jeg le litt. Det er var en undersøkelse der, og spørsmålet var; ”Føler du deg trygg i Lillesand?”. I forhold til deler av dette samfunnet, så er Lillesand trygt som en barnehage.

Nå har de andre nordmennene reist sin vei for å være turister en uke. Det har vært veldig bra for meg å ha dem her, både sosialt og på jobb. Det har vært gøy å ”ta en pause” med spansken innimellom, og snakke litt norsk. Og endelig skjønte noen av dem på kontoret at jeg forstår spansk og kan brukes til å oversette!

Ellers er hverdagen min for tiden fokusert rundt trening. Vi har begynt på et treningsstudio hvor vi har alt vi kan ønske oss av apparater, spinningtimer og masse spennende klasser i aerobicsalen. Jeg er overlykkelig over å endelig få danse – her er det hver eneste dag latinorytmer som gjelder! For et par dager siden var vi på vår første leksjon. Danselæreren var en svært feminin mann med den korteste shortsen jeg har sett noen gang. Her er det visst ikke vanlig å gå gjennom dansene og øvelsene først, og mottoet var mer som ”Vil du være med, så heng på!” Med mye shaking, piruetter og salsatrinn kom vi oss gjennom timen, men satser på å bli bedre og bedre for hver gang…

Vertsmor og vertssøster Maria og Marcielo og kamerat Weider

Vi bor som kjent i en familie. De har allerede fire barn og et travelt liv med jobb, skole og fritidsaktiviteter. Jeg er veldig takknemlig for at vi får bo et sted hvor vi virkelig får se deler av den peruanske kulturen, både når det gjelder mat, vaner og sosialt liv. Vi har allerde feiret to bursdager, og det gjøres litt annerledes enn i Norge. Naboer, venner og familie blir invitert, men man kan aldri vite hvor mange som kommer. Alle møblene blir satt inn til veggene slik at man sitter på rad med et tomt område mitt på gulvet. Maten blir helst servert på papptallerkener som man holder på fanget. Hos oss står tv’n alltid på, men når det er bursdag, så setter de på DVD’r med typisk peruansk musikk. Helst vil de ha oss til å danse, men jeg har foreløpig funnet på nok unnskyldninger til å slippe. Føler meg ikke helt komfortabel med å være underholdningen i selskapet…

Dansing i stua

Robin og Katrine feirer bursdag med Sangria :) 

Det er utfordrende å flytte inn i en helt ny familie. Det hadde sikkert vært vanskelig nok i Norge, med alle vaner, måter å kommunisere på og hverdagsliv som man innad i familien tar for gitt. Når man i tillegg snakker forskjellig språk, kommer fra ulike kulturer og kanskje ikke har fått den beste kjemien, så sier det seg selv man støter på noen problemer. Jeg har bare bodd her i tre uker, så jeg satser på at det bedrer seg litt og litt for hver dag. 

Vår kontaktperson her i Peru heter Malena og jobber på Strømmekontoret. Hun snakker godt engelsk, så om det skulle være noe som blir for vanskelig å forklare på spansk, så har jeg en nødløsning. Vi kommer veldig godt overens, og på søndag var jeg og Katrine med familien hennes på en Country Club. Assosiasjonene mine til navnet var karaoke, brun pøb, countrymusikk og cowboystøvler, men sannheten var at det var en slags fornøyelsespark. Et stort, grønt område med lekeplasser, tivoli, restauranter, lagune med båter, hester, ballspill- baner og sist, men ikke minst; svømmebasseng. Vi fikk oppleve vår første ”sommerdag” og både bikinien og solkremen fikk se dagslyset.  Ungene hennes, på seks og halvannet år, er helt herlige, og vi hadde det utrolig koselig sammen. 

Country Club "El bosque" ("skogen")

Katrine og Aransa

Jeg og Alonso kjører båt

Konklusjonen for denne (laaange) oppdateringen må være at det skjer mye. Mye bra, noe ikke fullt så bra, men hver dag har nye, spennende muligheter!


Hasta pronto!

Peru- et interessant land

Peru er et interessant land. Mange dagligdagse ting er annerledes enn i Norge.

For å nevne noe:
De spiser aldri middag tidligere enn kl 19.00
De vasker opp med svamp og kaldt vann
På bussen jobber det to personer: en som kjører og en som er ”innkaster” døråpner og pengeinnkrever.
Overalt er det moto- taxier; mopeder med påbygde seter og tak for passasjerer.
Det er vanlig å bo hjemme hos foreldrene sine til man nærmer seg 30 år.
De har ikke dyner, men laken og tepper (brr…)
De kaster dopapir i en søppeldunk.
Få går med verdisaker i veska.
De spiser alt på dyrene, inkludert innvoller og hjertet.
Barn opp til 16 år har skoleuniformer.
Bare i Lima (hovedstaden) bor det 12 millioner mennesker.
Det er nesten umulig å få tak i grovt brød.
De fleste liker ikke kald drikke, helst romtemperert.

Å være på jobb er også et kulturstudie i seg selv. På ”Agape” jobber det unge folk, ikke så mye eldre enn oss selv, og i lunsjen er det ofte heftige og morsomme diskusjoner om rare temaer. Mat, familiesituasjon, homofili, mat, mat, mat. Men det heteste nå er spørsmålet om man som gift vil sove i seperate senger eller ikke. De to sidene driver aktivt å samler stemmer, snart skal vi ha avstemming. Argumentene for er (etter min mening) heller dårlige; hvis man først er gift, så skal man vel klare å holde ut med litt snorking eller hosting?

Denne helga arrangerer vi en anti- vold festival, og den største happeningen er et mini- maraton hvor foreldre og barn løper sammen. Samme dag er det også masse underholdning og konkurranser med fine premier hvor alle kan delta. Vi har vært rundt på skoler og informert og engasjert barna. Da vi fortalte hva premiene var, ble vi overrasket over reaksjonene; barna virket mer ivrige etter å vinne 25 kg med ris og sukker enn en sykkel! Men når jeg tenker etter, så forstår jeg det. Jeg vet hva jeg ville foretrukket hvis valget var å være mett noen dager eller å sykle rundt i støvete gater, og i tillegg risikere at den fine sykkelen ble stjålet over natta.

I løpet av den første uka på jobb har store deler av vår tid gått med til å tegne. Da vi ble bedt om å lage en plakat for maratonet, endte vi med å bruke to arbeidsdager på å tegne sponsorlogoene, fargelegge bokstaver og lime alt sammen til en megastor plakat. Og da vi skulle lage nummerskilt til deltagerne, så ble alle de over 200 skiltene sirlig klippet ut i papp og tegnet og fargelagt nøye for hånd. Uvant for meg som er vant til data og Photoshop, litt som å være på barneskolen igjen. Faktisk veldig hyggelig og sosialt! Men det mest interessante med disse noe ueffektive arbeidsmetodene er at rundt dette bordet sitter vi, to unge jenter uten høyere utdanning, sammen med en jurist og en psykolog, og tusjer så blekket spruter! Her er vi alle like, og sammen utfører vi praktisk arbeid som ikke blir hindret av verken språk eller utdanning.

Det vi visste om Huaycan (bydelen vi jobber i) før vi kom, var egentlig ikke så mye mer enn stikkord: fattig, mye vold, familier med problemer, seksuelt misbruk. Veldig lite optimistisk! Men Huaycan er faktisk et fint sted med hyggelige mennesker og tilsynelatende fredelige gater. Men vi må hver dag minne oss selv om at vi fortsatt er litt naive og ikke ser helt alvoret i kriminaliteten rett utenfor døren, for flere på kontoret har de siste ukene blitt robbet, og hvitinger er ikke akkurat usynlige i dette peruanske landskapet. Derfor er det godt å ha mannlige kollegaer som (tilsynelatende) gladelig følger oss overalt.

Vi fikk også en realitetsoppdatering når det gjelder mange barns familiesituasjon. Yolanda, en smart og dyktig forsvarer fortalte oss om sitt arbeid. – Jeg må ofte gå inn i familier hvor fedrene misbruker barna sine, og hvor moren blir mishandlet, og ta ut barna. Politet står utenfor, mens jeg går inn å henter dem. Her på ”Agape” får de rådgivning og hjelp, og jeg er også med det til retten for ordne opp.

Det som gikk mest inn på meg i hennes mange historier var hennes svar da vi spurte om det var mye seksuelt misbruk av barn i området. Hun sukket alvorlig og svarte ”Si, bastante!” (som betyr veldig mye). Majoriteten av overgriperne er utrolig nok fedre, og også stefedre. I mange tilfeller har far stukket av til en ny dame, og fordi mange kvinner ikke har arbeid eller utdanning, så er de helt avhengige av å finne en ny forsørger. Den første og beste er nok ikke alltid et godt valg…

Det er helt ufattelig hvordan så mange fedre kan gjøre dette mot sine barn, og spørsmålet har kvernet rundt og rundt i hodet mitt i dag. Jeg kan på en måte forstå mennesker som, i sin fattigsoms desperasjon, gjør gale ting, som tyveri og prostitusjon. Men at en far, eller et voksent menneske, kan misbruke et lite barn (helt ned i 3- års alderen), det kan jeg ikke forstå. Etter å ha diskutert litt, kom vi fram til at maktesløsheten fattigdommen fører med seg muligens er et stikkord. Behovet for å utøve makt på en eller annen måte blir så stort at de får seg til å gjøre det verste av det verste.

Ingen løsning, intet svar, kun tanker for å komme litt under huden på dette ukjente samfunnet.

Hvor er Gud i all denne elendigheten? Hvor er Gud i disse barnas liv? Hvor er Gud når kvinner blir slått? Hvor er Gud når ungdom stjeler? Hvor er Gud?

Han er i steder som ”Agape”. Han er der hvor mennesker brenner for å gjøre en forandring. Han er i hvert smil. Hvert takknemlig ord. Hver opptur. Og hver nedtur.

Han er tilstede i fattigdommen. Han er tilstede i familiene. Han er der sammen med dem. Han er der, uansett hvor vonde skjebnene er. Han er grunnen til at mennesker som har gått gjennom de grusomste ting, i dag kan smile og gjøre godt for andre. Han er grunnen til at så mange mennesker vil motarbeide ondskapen.

En oppfordring til dere i Norge;

”Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor.

Det gjelder vårt evige, korte liv.

Det gjelder vår jord. ”

Inger Hagerup

Vi har ikke tid til å vente. Mennesker lider i dag, i dette minutt, i dette øyeblikk.

Vil DU være med å bekjempe fattigdom?

Viva la Vida

Musikk har en tendens til å påvirke meg i mange situasjoner og akkurat nå hører jeg på ”Viva la Vida” av Coldplay. Tittelen betyr på spansk akkurat det jeg gjør nå:


LEVER LIVET.

Livet har mange nyanser, og jeg legger ekstra godt merke til dem nå. Hver uke skjer det så mye at det føles som en måned, og hver dag kan ofte inneholde alle typer følelser; fra sinne til glede.

På lørdag flyttet Katrine og jeg inn til familien vi skal bo hos de neste seks månedene. Vi var litt nervøse; vil vi trives, hvordan er barna, hva slags mat spiser de, vil vi føle oss utrygge i området?

Heldigvis trengte vi ikke å bekymre oss. Familien, som allerede har fire barn på 6, 8, 12 og 17 år, tok godt i mot oss fra første dag. En av de første tingene jeg la merke til var at de virket så fredelige og så glade i hverandre! Her er det ingen slossing eller smelling med dører, og det virker som om alle har respekt for hverandre.

Søndag ble vi tatt med i kirken, og jeg fikk samme følelse der. Alle ønsket oss velkommen og vi ble invitert på en masse aktiviteter. Jeg gleder meg veldig til å bli bedre kjent med folkene der!

Søndag er også familiedagen i dette landet, og det betyr mer enn å bare spise middag sammen. Like ved huset vårt er det en koselig liten park med fotballbane, gressplener og lekeplass. Dit gikk vi med hele familien og spilte volleyball, lekte og hadde det kjempe gøy! Aktivitetene virket samlende på oss alle, og det var bra for meg å få kontakt med barna gjennom noe som ikke betydde veldig mye innviklet snakking!

Da mandagen kom var vi også veldig spente. Dette var nemlig vår første dag på ”Agape”, prosjektet hvor vi skal jobbe og bruke det meste av tiden vår på. ”Asociacion Agape” (www.asociacionagape.org) er et ressurssenter som jobber ut i fra en av de fattigste bydelene i Lima, Huaycan.

Huaycan har mange problemer som påvirker store deler av samfunnet. Det er for eksempel mye vold i familiene, seksuelt misbruk av jenter, prostitusjon, rusmisbruk og andre problemer som ofte følger med fattigdom. Agape har profesjonelle psykologer, jurister, sosiologer og miljøarbeidere som jobber hardt med å redusere disse mange utfordringene. Gjennom å ha blant annet dramagrupper på skoler, et ungdomsprogram på radioen, psykologhjelp for misbrukte kvinner og barn, forening for voldutsatte mødre og kampanjer mot vold, så er de en tydelig institusjon som (jeg har inntrykk av) har stor tillitt blant innbyggerne i området.

Og her skal altså jeg jobbe. Det er lett å tenke; hva kan de bruke meg til? Hvilken nytte kan jeg gjøre? Men jeg minner meg selv på at jeg er her for å lære. Jeg må være ydmyk og innrømme at jeg vet ingenting om hvordan man takler slike problemer i den omfatning som finnes her. Heldigvis så vet jeg at Gud har en plan for meg, og jeg tar det som et godt tegn at de allerede har nevnt at de kunne trenge en danselærer til hiphop- gruppen… 

Å kunne kommunisere gjennom ord og uttrykk er en luksus jeg ikke har tenkt over før jeg plutselig mangler den. Nå skjønner jeg hvor mye humor, personlighet og informasjon som bare forsvinner når man ikke får uttrykt seg! Jeg forstår det meste når folk snakker litt langsomt, og jeg kan gjøre meg forstått og delta i samtaler hvis jeg skjønner hva det handler om. Men det er noen dager, som i dag, hvor jeg er helt utslitt av å konsentrere meg om å forstå og er frustert fordi jeg ikke får snakket om jeg det jeg har lyst til. Det er vanskeligere å bli kjent med folk når jeg ikke får vist hvem jeg er, fordi jeg ikke har ordene. Det er lett å bare trekke seg tilbake og heller bli oppfattet som veldig sjenert og litt dum, men det er ikke min plan.

Mine fantastiske foreldre sendte med meg en bok med gullkorn da jeg reiste, og dagens ord passer godt; ” Det er alt det du unngår som hindrer vekst!”.

Og med det i bakhodet, så tar jeg sats, hver dag.

Hverdagsfilosofi fra Lima

Jeg hører på salsamusikk, for å komme i den rette stemningen. Rytmene, varmen og språket i dette landet inneholder så mye som er vanskelig sette ord på! Samfunnet her inneholder store kontraster, og hvis jeg ville, så hadde det vært fullt mulig å ”ignorere” kulturen og leve som norsk. Det er det ikke lang vei mellom områder med flotte restauranter, velværesalonger og luksusbutikker med alt man kan ønske seg, til støvte gater, primitive markeder og mennesker som kjemper for å overleve. Om morgenen reiser vi fra gater med søppel, halvferdige hus og mennesker med butikken sin på ryggen, og kommer til skolen hvor politiet stopper bilene så vi kan gå over gaten, og ungdommene er så rike at de ikke vet hvor de skal gjøre av pengene.

 En skolegaard i Huaycan

I dag besøkte vi Huaycan og ”Agape”, prosjektet hvor jeg og Katrine skal jobbe de neste seks månedene. Vi ble møtt av en utrolig livlig, vennlig og kreativ gjeng, og jeg er sikker på at vi kommer til å trives. Vi fikk se noen av skolene ”Agape” jobber med, og barna der tok godt i mot oss. Det ble stor stemning når de fikk være med å synge ”Hode, skulder, kne og tå”!

Selv om området hvor vi skal jobbe og bo bare er en halv time unna der vi går på skole, så var det som å komme til en annen verden. Klimaet var annerledes, varmere og ikke så mye skyer, og det var mye flere fjell og høyder. Mange har laget seg et lite ”krypinn” oppover fjellsidene, og det er rart å forestille seg hvordan det er å bo så høyt og bratt.

Det er mange ting i denne kulturen jeg ikke forstår. Et eksempel er når jeg skulle handle frukt i dag. Jeg har et par ganger gått til den samme damen, men denne gangen valgte jeg ”konkurrenten” rett over gaten. Jeg kjøpte det jeg skulle ha, men ville gjerne ha jordbær også. Jeg gikk over til den andre damen, hilste høflig og bad om en å få kjøpe jordbær. Hun hilste ikke og sa noe sånt som ”du får handle hos henne over gaten, hvis hun ikke har jordbær, så synd for deg!” og snudde ryggen til. Så selv om hun hadde flere kasser fulle av jordbær, så nektet hun stolt å selge noe til meg fordi jeg hadde vært så frekk å velge en annen framfor henne.

På den andre siden, så har jeg truffet så mange nydelige mennesker her. Vi blir overalt fortalt hvor farlig det er å gjøre ditt og datt, gå dit, kjøre der, snakke med dem, men jeg tror at flertallet av menneskene her likevel er gode og ærlige. Katrine og jeg har for eksempel fått oss noen venner i den lille butikken på hjørnet i nærheten av der vi bor nå. De er alltid like glade for å se oss, spør oss hvordan vi har det og har alltid tid til å slå av en prat. De forteller oss om landet sitt, familien sin og fattigdomsproblemene som finnes her. Flere ganger har vi kommet hjem til tomt hus, og siden det er farlig å stå utenfor huset å vente, så har vi måttet gå ned til butikken. De finner fram stoler til oss, gir oss drikke og bananer mens vi venter. De gir av seg selv, og utstråler en ubetinget og kjærlig omsorg som jeg tror vi har mye å lære av!

Min venninne "Mamasita" i butikken

Det nærmer seg slutten av begynnelsen. På lørdag flytter vi til en ny familie, og hverdagen på jobb begynner. Vi må tilpasse oss nye mønstere, nye mennesker og nye steder. Til nå har vi hatt mange anledninger til å være litt ”turister” og skli inn i mengden av internasjonale som samles i bydelen ”Miraflores”. Og om vi ikke har lagt fra oss våre norske vaner enda, så må vi i hvert fall gjøre det nå. Det nytter ikke å gå i seks måneder å sammenligne og streke under alle forskjeller mellom Peru og Norge, da sliter vi oss ut. Nå er det tid for å legge bort behovene for komfort vi tar som en selvfølge i Norge: varmt vann i dusjen, internettilgang hjemme, vaskemaskin og frihet til å gå ut alene.

Det er tid for å være ydmyk, til å lære, til å bruke våre evner og ta til seg kunnskap. Det er tid for å bli glad i en ny familie, for å være tålmodig og sette egne ønsker i andre rekke.

Det kommer til å bli utfordrende. Det kommer til å bli tunge dager. Det kommer til å bli dager hvor jeg har ordentlig hjemmelengsel. Men mest av alt tror jeg det blir dager med glede. Dager hvor jeg kan være stolt av meg selv for å ha gjennomført noe jeg ikke trodde jeg kunne. Dager hvor jeg får møte fantastiske mennesker. Dager hvor jeg lærer nye ting. Dager hvor jeg får brukt mine evner til glede for andre.

Og jeg vet allerede nå at disse syv månedene kommer til å prege meg for resten av mitt liv.