Da er jeg altså ankommet Leon, Nicaragua. Her skal jeg være i tre måneder og studere spansk. Reisen var veldig lang, men jeg rakk i hvert fall å bli kjent med en del av de andre!
Merkelig nok føles det helt naturlig at alle rundt oss nå snakker spansk, at det spilles salsa, bachata og reaggeton overalt og at vi får deilig lunsj til 15 kr.
Snart skal vi ha et info- møte og bli kjent med stedet vi skal studere. Det er på stranda, og jeg ser fram til en dukkert, her er det nemlig VELDIG varmt!
Bilder og mer oppdateringer kommer.
søndag 28. august 2011
tirsdag 11. januar 2011
Jul i Lima
| Familien Aartun i Lima |
Etter en fantastisk uke sammen med Thea (og andre gode venner) i Lima, ønsket jeg familien min fra Norge velkommen den 21. desember. Jeg var stolt over å få presentere ”landet mitt” for dem, men det var også med en viss spenning i magen. Hvordan blir det å kombinere mine to verdener?
Jeg fulgte pappas motto (”dette er ikke no’ gamlehjem!”) og tok dem med til Huaycan allerede første dagen. Det ble en sterk opplevelse for både dem og meg. For dem var det spesielt å se hvor jeg har jobbet, og de fikk virkelig se hvilke kontraster Lima har å by på. Jeg så bydelen med nye øyne, og det var en god følelse å merke at jeg tross alt er glad i stedet! Katrine, Hiuston, Victor og Yolanda hadde gjort en super jobb med å forberede et møte med Grupo de Rescate (ungdomsgruppen vi jobbet med), og gjensynsgleden var stor! Vi lekte, spiste paneton og drakk varm sjokolade. Ungdommene fortalte også om deres beste minner fra tiden sammen med gruppa. Det var rørenede å få bekreftelse på at arbeidet har betydd noe for dem, men samtidig vemodig at det ikke lenger finnes penger til å drive prosjektet videre.
![]() |
| Huaycan |
![]() |
| Grupo de Rescate |
Dagen etter tok vi en tur til Villa Maria for å besøke mødresenteret Thea jobbet på, og vertsfamilien hennes (som jeg bodde hos de tre første ukene i Lima).
Etter en omvisning på senteret, spiste vi deilig lunsj i hagen til Filomena, Maximo og Claudia. I og med at min familie ikke snakker noe særlig spansk, så utfordret de Claudia på både norsk og engelsk. Hun utfordret til gjengjeld oss med en klasse i Marinera (Perus nasjonaldans), og vi må nok innrømme at hun så noen hakk mer elegant ut enn oss…
Et flott møte ble det også med ”mamasitaene på hjørnet”. De første ukene mine Lima da jeg flyttet hit i fjor var fulle av nye inntrykk, og jeg snakket svært lite spansk. Det skjedde stadig vekk at Filomena ikke var kommet hjem før oss på ettermiddagen, og i og med at det var for farlig å vente utenfor huset, så gikk vi ned til butikkdamene på hjørnet. Der oppstod det et herlig vennskap, på tross av alder, ulik kultur og forskjellig språk. De tok vare på oss, fortalte oss historier, ga oss mat og vann mens vi ventet, og var alltid overveldende glade for å se oss. De var selvfølgelig i fyr og flamme da jeg denne gangen presenterte dem for familien min, og snakket så ivrig at jeg knapt rakk å oversette.
De gav meg et av mine første inntrykk av hvor gjestfrie og kjærlige mange peruanere er, og det har satt sine spor! Av dem har jeg mye å lære…
![]() |
| Butikkdama "Mamasita" |
Julaften ble en annerledes og spesiell feiring. Mamma og pappa laget flott middag, og vi hadde invitert Grissel, Luis, Sebastian og Diego, min peruanske familie. Selv om kommunikasjonen gikk noe seint fordi jeg måtte tolke begge veier, så ble det en kjempe hyggelig kveld. Ungene herjet og lekte, og laget underholdning nok for oss voksne.
I Peru er tradisjonen at feiringen begynner først ved midnatt – da er det ut å se på fyrverkeri og ønske hverandre god jul, før man går inn for å spise paneton og drikke varm sjokolade. Min familie var derimot trygt i senga da klokken var 22, så jeg delte mitt paneton med vakten i resepsjonen. Da fyrverkeriet eksploderte på himmelen denne julekvelden, sto jeg alene på balkongen og lovet evig troskap til Lima.
![]() |
| Min fantastiske peruanske familie |
![]() |
| Fyrverkeri ved midnatt |
Resten av tiden i Lima kan kort oppsummeres slik: tur i fonteneparken, god mat, besøk på kunststedet ”Dedalo”, tid med Grissel, gudstjeneste i min kjære menighet ”Camino de Vida” (som heldigvis hadde oversettelse på engelsk til familien min), dansetimer på Mac Gym og hyggelige kvelder med venner.
Videre reiserute: Cusco, Urubambadalen, Macchu Picchu, Agua Calientes, Cusco, Puerto Maldonado, Cusco, Puno, Titikaka- sjøen, Puno, Colca- dalen, Arequipa, Lima. Sa noen tett program? Oppdatering om resten av turen kommer.
lørdag 18. desember 2010
Heftig og begeistret
Jeg er i Lima. For andre gang. Jeg hadde forventet at det skulle føles annerledes, at det ikke ville være det samme som sist. Men sannheten er at det føles FANTASTISK! Det føles merkelig normalt at jeg nå sitter i en leilighet i Miraflores, hører på cumbia og ser solen gå ned utenfor ”La costa verde”. Det føles bra å finne fram i den rotete trafikken på egenhånd, og at jeg lett kan kommunisere på spansk. Det føles godt at jeg vet nøyaktig hvilke kafeer som har den beste kaffen, og at jeg kan følge møtene i kirka mi live i stedet for på internett.
Jeg blir smigret når jeg blir spurt om jeg er peruansk, og når jeg får late som om jeg er ei ekte ”latina” på salsaklubben. Treningsstudioet er det samme, og jeg er i gledesrus når jeg kjenner igjen enkelte steg i de nye koreografiene til Jonathan. Vennene mine har fortsatt den samme humoren, og jeg er fortsatt en i gjengen. Jeg elsker at min kjære ”familie”; Grissel, Sebastian og Diego, bare er en busstur unna, og at jeg er så privilegert at jeg får bruke tid sammen med dem.
Jeg liker at jeg får oppleve dette paradiset sammen med min herlige Thea, og at hun ler av alle mine rare utsagn og morsomheter. Jeg liker at Anders og Anne Merethe er så greie at de låner oss leiligheten sin, vi så takknemlige!
Jeg liker at jeg kan ta en løpetur langs promenaden med vind i håret, grille meg på stranda og ikke ofre en tanke at det er surt og kaldt i Norge. Jeg trekker inn den velkjente (og svært forurensede) Lima- lufta og føler meg rett og slett hjemme!
torsdag 25. november 2010
Rotete refleksjoner i latino- rus
| Utsikt fra toget en tidlig morgen |
| Vintermarked på Birkelunden |
Det er vinter i Oslo. Ute er det minusgrader og folk på gata er nesten ugjenkjennelige bak bobleajakker, luer og skjerf. Inne er det heldigvis varmt og lyst. Dagens salsakveld måtte droppes grunnet en lite samarbeidsvillig kropp etter utallige timer salsa og zumba de siste ukene. Men erstatningen var slett ikke verst; Dirty Dancing 2 – Havana Nights, retting av lillebrors spansklekser, og en ”gleder meg til vi reiser snart- samtale” med Theita.
Heldigvis har jeg noen gode her i Norge også!
Tone
Ole Thomas
Gunhild
Selv om jeg lever i en latino- boble, så er tankene mine også hos mine venner i Lima som dessverre har mange tunge byrder. For noen brukes ikke adventstiden til å glede seg til den store julefesten, men heller til å prøve å få endene til å møtes slik at barna ikke må gå sultne til sengs. Andre strever med tøffe studier, som er nøkkelen til en bedre framtid uten fattigdom. Noen sliter med vonde familierelasjoner, andre med sykdom.
Dette er selvfølgelig problemer som finnes i Norge også, men de fleste av oss har sikkerhetsnett som forsikrer at vi ikke blir kastet på gata eller lide av sult.
Kanskje bør vi likevel ta litt bedre vare på de hjemløse i vårt eget land i denne kalde tida? Et smil og en varm kaffe kan lyse opp en dag mer enn man skulle tro.
Det er en utrolig frihet å kunne bevege seg fritt, både i eget land og i resten av verden. Å reise som norsk til Peru er ingen sak. Motsatt vei er derimot svært komplisert, selv for et kort ferieopphold. Hvorfor er det slik?
Hvordan er det å savne noen man er glad i, og vite at man sannsynligvis aldri vil ha mulighet til å dra dit hvor vedkommende er?
Kanskje er det derfor peruanere er så flinke til å leve i nuet, bruke øyeblikket…
Reiseklare
tirsdag 7. september 2010
Kalde nordmenn - eller bare usikkerhet?
Jeg er for lengst kommet hjem fra mitt fantastiske opphold i Peru – men jeg vil fortsette å skrive om ting jeg ser og er opptatt av. For tiden bor jeg i Oslo og studerer kultur og kommunikasjon på Universitet. Men før jeg vet ordet av det, så er jeg på vei til Lima igjen! Nedtellingen har begynt…
I mellomtiden noen observasjoner fra min storby- hverdag.
Vi nordmenn er rare. Vi humrer kanskje litt når vi skal karakterisere oss selv, og innrømmer gjerne at vi kan være litt ”kalde” og vanskelige å bli kjent med. Men at vi oppfører oss – noen ganger, litt for ofte – så merkelig, det har jeg først lagt merke til etter at jeg kom hjem fra Lima, og etter å ha flyttet til Oslo.
Et eksempel: En gruppe jenter skal på dansetime, og blir sittende i gangen utenfor salen å vente før timen starter. Ingen av dem kjenner hverandre fra før. De setter seg ned eller henger langs veggen med god avstand mellom seg, og passer på å ikke kikke på de andre (i hvert fall ikke så de merker det). I og med at dette rommet ikke inneholder stort, verken på vegger eller gulv, så blir det etter hvert vanskelig å vite hvor man skal feste blikket uten å få øyenkontakt med de andre.
Ei jente til dukker opp. Hun setter seg ned, og kikker litt rundt seg, åpenbart interessert i kontakt, men får ikke respons fra noen. Plutselig spør hun jenta ved siden av seg et enkelt spørsmål; - Har du vært på denne timen før?
Det var nøkkelen. Jentene som sitter der blir plutselig svært så frimodige, og begynner å snakke med hverandre! Det kom ikke som noen overraskelse at jenta som turte å gjøre det etterlengtede, men forbudte, nemlig å bryte stillheten, har bodd mange år i USA og andre land utenfor Europa. Hun var ikke lenger fastgrodd i de norske sosiale reglene, og det er kanskje like greit?
Et annet eksempel er når store forelesninger holdes i auditorium. Studentene vet at det sannsynligvis blir fullt, og at man er nødt til å sitte tett for at alle skal få plass. Til tross for dette, så setter man seg med minst ett sete mellom seg selv og dem man ikke kjenner. Om man ikke gjør det, så bryter man en sosial norm og kan vente seg merkelige blikk. Jeg synes dette er såpass unaturlig at jeg likevel velger å gjøre det – med variert resultat. Jeg har bokstavelig talt blitt vendt ryggen til og ikke fått øyekontakt med min sidemann, og jeg har opplevd å få hyggelige samtaler og noen nye bekjentskaper.
Det er greit nok at man ikke trenger å bli kjent med alle man møter på sin vei, av og til har man bare lyst til å sitte i fred. Men å gi noen et smil og kanskje et hei er vel strengt tatt ikke så mye å forlange? JA til flere våkne blikk, NEI til norske steinansikter.
Jeg vil at vi skal kaste ut Janteloven vi så strengt dømmer oss selv og andre under. Begynn å tro at du er noe! Begynn å tro at du kan være noe for andre! Og tro at andre kan være noe for deg…
I mellomtiden noen observasjoner fra min storby- hverdag.
Vi nordmenn er rare. Vi humrer kanskje litt når vi skal karakterisere oss selv, og innrømmer gjerne at vi kan være litt ”kalde” og vanskelige å bli kjent med. Men at vi oppfører oss – noen ganger, litt for ofte – så merkelig, det har jeg først lagt merke til etter at jeg kom hjem fra Lima, og etter å ha flyttet til Oslo.
Et eksempel: En gruppe jenter skal på dansetime, og blir sittende i gangen utenfor salen å vente før timen starter. Ingen av dem kjenner hverandre fra før. De setter seg ned eller henger langs veggen med god avstand mellom seg, og passer på å ikke kikke på de andre (i hvert fall ikke så de merker det). I og med at dette rommet ikke inneholder stort, verken på vegger eller gulv, så blir det etter hvert vanskelig å vite hvor man skal feste blikket uten å få øyenkontakt med de andre.
Ei jente til dukker opp. Hun setter seg ned, og kikker litt rundt seg, åpenbart interessert i kontakt, men får ikke respons fra noen. Plutselig spør hun jenta ved siden av seg et enkelt spørsmål; - Har du vært på denne timen før?
Det var nøkkelen. Jentene som sitter der blir plutselig svært så frimodige, og begynner å snakke med hverandre! Det kom ikke som noen overraskelse at jenta som turte å gjøre det etterlengtede, men forbudte, nemlig å bryte stillheten, har bodd mange år i USA og andre land utenfor Europa. Hun var ikke lenger fastgrodd i de norske sosiale reglene, og det er kanskje like greit?
Et annet eksempel er når store forelesninger holdes i auditorium. Studentene vet at det sannsynligvis blir fullt, og at man er nødt til å sitte tett for at alle skal få plass. Til tross for dette, så setter man seg med minst ett sete mellom seg selv og dem man ikke kjenner. Om man ikke gjør det, så bryter man en sosial norm og kan vente seg merkelige blikk. Jeg synes dette er såpass unaturlig at jeg likevel velger å gjøre det – med variert resultat. Jeg har bokstavelig talt blitt vendt ryggen til og ikke fått øyekontakt med min sidemann, og jeg har opplevd å få hyggelige samtaler og noen nye bekjentskaper.
Det er greit nok at man ikke trenger å bli kjent med alle man møter på sin vei, av og til har man bare lyst til å sitte i fred. Men å gi noen et smil og kanskje et hei er vel strengt tatt ikke så mye å forlange? JA til flere våkne blikk, NEI til norske steinansikter.
Jeg vil at vi skal kaste ut Janteloven vi så strengt dømmer oss selv og andre under. Begynn å tro at du er noe! Begynn å tro at du kan være noe for andre! Og tro at andre kan være noe for deg…
mandag 12. april 2010
Tøffe skjebner
Det er nøyaktig 16 dager til hjemreisen til Norge begynner, etter 7 måneder her i Lima.
Det er godt å tenke på alt det fine jeg har å komme hjem til. Jeg gleder meg til å puste inn den norske lufta, til å kunne vandre relativt trygt rundt i gatene og til alt som er kjent og kjært. Selvfølgelig gleder jeg meg veldig til å treffe familie og venner igjen, og til å ”kjenne kodene” i samfunnet, forstå og bli forstått.
Samtidig - det finnes også grunner til at jeg gjerne skulle stoppet tiden og bare blitt her.
For jeg vet så inderlig godt at vi er urettferdig heldige i Norge. Selv om det ikke alltid føles sånn, så er vi født med gullskje i munnen og puter under armene, i hvert fall i sammenligning med mange av skjebnene jeg har fått møte her. Og det er lett å glemme. Det er lett å klage over for lite stipend, strenge foreldre eller morgenrush på vei til jobb, bagateller. Det er så alt for lett å holde seg innenfor den trygge, norske boblen og lukke øynene for det vonde som finnes i verden. Og det er alt for lett å tro at vi har nøkkelen til det gode liv.
Men er det vi som er verdens lykkeligste? Det tror jeg ikke lenger, etter å ha sett hvordan peruanere på mirakuløst vis klarer å løse problemer. Her hjelper naboer, venner og familie til når èn trenger hjelp. Her bruker en kirke en hel uke på å tjene mennesker som har behov for det, uten å forvente noe tilbake. Jeg har i mange tilfeller sett den gylne regel i praksis; ”Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem”. ”De fattige” går slett ikke rundt hver dag og ønsker seg et bedre liv. Nei, mange av ”de fattige” er noen av de mest livsglade og omtenksomme menneskene jeg har møtt! Det gir meg en tankevekker. Er det så viktig å streve mot målet om matrielle ting og luksus? Hva er egentlig livskvalitet?
I min tid i Peru har jeg blitt kjent med mange flotte barn og ungdommer. Jeg tar av meg hatten for at de ikke gir opp og kommer seg fremover, for skjebnene deres ser ikke alltid så lyse ut…
Jeg skal fortelle en av historiene som den siste uken har berørt meg. Navnet på personen er gjort om.
Elena er 16 år gammel. Hun bor i Huaycán sammen med mor, far, tante, bestemor og to søstre. Jeg møtte henne første gang da hun kom på en av mine danseundervisninger. Hun hang seg på med godt mot, til tross for at de andre kunne koreografiene fra før. Dessverre gikk ikke så lang tid før hun måtte gi opp. Selv om jeg gikk gjennom bevegelsene svært sakte sammen med henne, så fikk hun det ikke til. – Slapp av!, sa jeg. – Alle synes det er vanskelig første gang!
Jeg skulle så gjerne ha fulgt henne mer opp, men jeg hadde også ansvar for å fullføre undervisningen for de andre jentene. Heldigvis gikk hun ikke, men ble sittende å snakke med Katrine. Mens jeg var opptatt med dansingen, hørte jeg stadig vekk noen rare lyder og merkelige skrik, men skjønte ikke hvor det kom fra. Jeg satte meg etterpå ned å snakket med Elena. Det viste seg at hun har tiks, og har vanskelig for å kontrollere spasmer i armer, bein og stemmebåndet. Dette gjør også at hun ikke går på skole, og hun begrunnet det med at hun forstyrrer de andre elevene.
Da vi spurte henne hva hun liker best å gjøre, så svarte hun; - Å danse. Men det er vanskelig for meg, og jeg føler meg tykk.
Elena er ei nydelig jente som ikke er i nærheten av å være overvektig, men den dårlige selvtillitten hennes sier noe annet.
Som i alt for mange hjem i Huaycán er det mye vold og misbruk, og Elenas hjem er et av dem. Familien vil ikke innrømme at hun har en sykdom, og Elena selv får skylden for at hun ikke mestrer alt det ”normale” 16- åringer gjør.
Min erfaring er at dans og bevegelse til musikk kan være god terapi, og når hun så gjerne vil danse, så klarer jeg ikke å la være å gjøre noe med det. Planen er at vi skal være sammen, bare oss to, for at hun skal få jobbe i sitt tempo uten press fra noen. Da jeg ba moren hennes om lov til å gjøre dette prosjektet, så svarte hun; - Ja, hun er jo bare her i huset hver dag uten noe å gjøre, så hvorfor ikke?
Jeg er spent på hvordan dette går. Jeg har på følelsen av at hun kan gi meg vel så mye som jeg kan gi henne.
Jeg skal klype meg selv hardt i armen neste gang jeg sutrer for småting. Det er mange andre som har større grunner til å gråte, men som likevel holder hodet over vannet.
Det er godt å tenke på alt det fine jeg har å komme hjem til. Jeg gleder meg til å puste inn den norske lufta, til å kunne vandre relativt trygt rundt i gatene og til alt som er kjent og kjært. Selvfølgelig gleder jeg meg veldig til å treffe familie og venner igjen, og til å ”kjenne kodene” i samfunnet, forstå og bli forstått.
Samtidig - det finnes også grunner til at jeg gjerne skulle stoppet tiden og bare blitt her.
For jeg vet så inderlig godt at vi er urettferdig heldige i Norge. Selv om det ikke alltid føles sånn, så er vi født med gullskje i munnen og puter under armene, i hvert fall i sammenligning med mange av skjebnene jeg har fått møte her. Og det er lett å glemme. Det er lett å klage over for lite stipend, strenge foreldre eller morgenrush på vei til jobb, bagateller. Det er så alt for lett å holde seg innenfor den trygge, norske boblen og lukke øynene for det vonde som finnes i verden. Og det er alt for lett å tro at vi har nøkkelen til det gode liv.
Men er det vi som er verdens lykkeligste? Det tror jeg ikke lenger, etter å ha sett hvordan peruanere på mirakuløst vis klarer å løse problemer. Her hjelper naboer, venner og familie til når èn trenger hjelp. Her bruker en kirke en hel uke på å tjene mennesker som har behov for det, uten å forvente noe tilbake. Jeg har i mange tilfeller sett den gylne regel i praksis; ”Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem”. ”De fattige” går slett ikke rundt hver dag og ønsker seg et bedre liv. Nei, mange av ”de fattige” er noen av de mest livsglade og omtenksomme menneskene jeg har møtt! Det gir meg en tankevekker. Er det så viktig å streve mot målet om matrielle ting og luksus? Hva er egentlig livskvalitet?
I min tid i Peru har jeg blitt kjent med mange flotte barn og ungdommer. Jeg tar av meg hatten for at de ikke gir opp og kommer seg fremover, for skjebnene deres ser ikke alltid så lyse ut…
Jeg skal fortelle en av historiene som den siste uken har berørt meg. Navnet på personen er gjort om.
Elena er 16 år gammel. Hun bor i Huaycán sammen med mor, far, tante, bestemor og to søstre. Jeg møtte henne første gang da hun kom på en av mine danseundervisninger. Hun hang seg på med godt mot, til tross for at de andre kunne koreografiene fra før. Dessverre gikk ikke så lang tid før hun måtte gi opp. Selv om jeg gikk gjennom bevegelsene svært sakte sammen med henne, så fikk hun det ikke til. – Slapp av!, sa jeg. – Alle synes det er vanskelig første gang!
Jeg skulle så gjerne ha fulgt henne mer opp, men jeg hadde også ansvar for å fullføre undervisningen for de andre jentene. Heldigvis gikk hun ikke, men ble sittende å snakke med Katrine. Mens jeg var opptatt med dansingen, hørte jeg stadig vekk noen rare lyder og merkelige skrik, men skjønte ikke hvor det kom fra. Jeg satte meg etterpå ned å snakket med Elena. Det viste seg at hun har tiks, og har vanskelig for å kontrollere spasmer i armer, bein og stemmebåndet. Dette gjør også at hun ikke går på skole, og hun begrunnet det med at hun forstyrrer de andre elevene.
Da vi spurte henne hva hun liker best å gjøre, så svarte hun; - Å danse. Men det er vanskelig for meg, og jeg føler meg tykk.
Elena er ei nydelig jente som ikke er i nærheten av å være overvektig, men den dårlige selvtillitten hennes sier noe annet.
Som i alt for mange hjem i Huaycán er det mye vold og misbruk, og Elenas hjem er et av dem. Familien vil ikke innrømme at hun har en sykdom, og Elena selv får skylden for at hun ikke mestrer alt det ”normale” 16- åringer gjør.
Min erfaring er at dans og bevegelse til musikk kan være god terapi, og når hun så gjerne vil danse, så klarer jeg ikke å la være å gjøre noe med det. Planen er at vi skal være sammen, bare oss to, for at hun skal få jobbe i sitt tempo uten press fra noen. Da jeg ba moren hennes om lov til å gjøre dette prosjektet, så svarte hun; - Ja, hun er jo bare her i huset hver dag uten noe å gjøre, så hvorfor ikke?
Jeg er spent på hvordan dette går. Jeg har på følelsen av at hun kan gi meg vel så mye som jeg kan gi henne.
Jeg skal klype meg selv hardt i armen neste gang jeg sutrer for småting. Det er mange andre som har større grunner til å gråte, men som likevel holder hodet over vannet.
tirsdag 2. mars 2010
Siste måneds oppdateringer
Det er alt for lenge siden jeg har skrevet blogg. Det er ikke fordi det ikke har skjedd noe nevneverdig, snarere tvert i mot. Tida går fort! Jeg prøver å fri meg fra den norske tenkemåten om at tida løper fra oss, og heller se det på den måten at tida kommer bakfra. Det man ikke får gjort i dag, er det tid til i morgen…
På bytur med Victor og Katrine
Likevel, det er ikke til å komme unna at den siste måneden har gått rasende fort.
Etter mye komplikasjoner med prosjektet og jobben, så har jeg nå hatt en måned hvor jeg har fått stort utbytte av det jeg har gjort. Jeg fungerer for det meste som danselærer, og blir supergiret når jeg merker at barna liker det, lærer og koser seg. For meg finnes det ikke noe bedre måte enn dans å uttrykke følelser, være kreativ og ha det gøy samtidig, og det er derfor så fint å få lært det bort og se noe av den samme gleden hos barna.
Danseundervisning i en kirke i Huaycan
Jeg har lært masse om peruanere den siste måneden. Det finnes flere faser når man blir kjent med en kultur, og for meg er det mest spennende akkurat nå. Jeg er over turistfasen, jeg er over kultursjokkperioden, og språket flyter lettere. Jeg får innsikt i ting jeg aldri kunne tenkt meg tidligere, på godt og vondt. Jeg har akkurat gjort ferdig oppgaven min, som handler om forskjellene mellom fattig og rik i Peru, og gjennom arbeidet med denne har jeg fått bekreftet en del tanker, og samtidig fått noen nye perspektiver.
I comedoret hvor vi jobber
Jeg er så heldig at jeg bor med min beste venninne her, og hennes to små barn. Vi har det så gøy sammen, samtidig som vi kan sitte i timesvis å prate om livet, vanskeligheter og drømmer. Jeg er så takknemlig for å være en del av deres liv, og det er fælt å tenke på at om bare to måneder må jeg reise fra dem.
Sebastian og Diego
Grissel
I fonteneparken
Akkurat nå preges vi av jordskjelvet som nettopp rammet Chile. Det kunne like godt ha skjedd her i Lima, og med tsunamivarsel og mini- jordskjelv i deler av Peru de siste dagene, så kan vi ikke føle oss helt trygge. Det er uvant å ha naturkatastrofene så nærme! Men vi har en plan for hva vi må gjøre om noe skjer, og en ryggsekk med ”nød- utstyr” står pakket og klar ved døra.
Ellers kan jeg glede meg over at det fortsatt er sommer og sol, og at noen av studiedagene kan utnyttes på stranda. Håper det varer helt til jeg skal hjem!
Ulempen med varmen er at det er dampende hett å danse på treningsstudioet, men jeg klarer likevel å bruke 15 timer der hver uke. Får ikke nok latino- dans!
Jeg har også funnet trivsel i den nye kirka vi går i. De har Hillsong som forbilde, og minner meg mye om møtene på Skjærgårds. Pastorene snakker om interessante og viktige temaer, og jeg gleder meg til hver søndag J
En liten oppdatering av den siste tida, fortsettelse følger..
Abonner på:
Innlegg (Atom)













